Annonse
Professor emeritus Per Wegge ved NMBU og forskningssjef Jørund Rolstad ved NIBIO mener det er det feil å kategorisk tilbakevise plantestresshypotesen til Vidar Selås.

Leserinnlegg

Forskning gjør seg best uten skylapper

Etter over hundre års forskning er årsakene til de årlige svingningene hos hønsefugl og smågnagerne fremdeles ikke fullt ut forstått. Som forskere bør vi derfor være nysgjerrige og åpne for nye årsakssammenhenger.

Publisert

Dette er et leserinnlegg. Meningene står for skribentenes egen regning.

I et lengre innlegg i J & F (nr. 6, 2024) avviser en rekke forskere hypotesen til Vidar Selås (J & F nr. 4) at variasjoner i rype- bestandene kan ha sammenheng med varierende næringsverdi hos blåbærplanten – den såkalte plantestress hypotesen. Innlegget tilbakeviser hypotesen hans kategorisk. Her vil vi nyansere kritikken basert blant annet på skogsfuglstudiene på Varaldskogen.

Rikelig rom for synsing

Det er vel dokumentert at rypesvingningene følger de mer eller mindre sykliske svingningene hos smågnagerne – den såkalte «alternative byttedyr»-hypotesen: Når det er masse mus, spiser rovdyrene mest mus slik at rypene får være mer eller mindre fred, mens det er omvendt i år når musebestandene har «krasjet». 

Sammenhengen mellom varierende bestandsnivå hos små gnagere og ryper (og til dels skogsfugl) er velkjent blant både jegere og forskere, men den/de bakenforliggende årsaken(e) til smågnagersvingningene er fremdeles uklar, noe som i stor grad skyldes at man ikke har langsiktige målinger i samme område av de viktigste faktorene som antas å påvirke de to artsgruppene. 

Dermed blir det rom for mye synsing. Den «alternative byttedyr»-hypotesen – formalisert av Per Angelstam fra sine orrfuglstudier i Sverige i 1984 – er i stor grad en logisk synset konklusjon av de velkjente svingningsmønstrene hos smågnagere og hønsefugl, som var registrert mange år både i Norge og i resten av Fennoskandia.

Her er et bilde av en flått rype, bilde er tatt i en skog i Norge. Denne rypa sitter i gresset å ser opp i luften.
På Varaldskogen fant vi at bestanden av klatremus økte etter store blåbærår – ikke utenkelig pga. endring i næringsverdi/antibeitestoffer i blåbærplantens stengler gjennom vinteren – og vi spekulerte derfor på om ikke dette kunne dempe predasjonen på kullene.

Plantestresshypotesen

Selås har gjennom mange år målt forekomsten av smågnagere og blåbær og fordypet seg i problematikken omkring antibeitestoffer i plantespisernes matplanter. Dessverre har han bare i begrenset grad målt variasjonsmønsteret hos skogsfugl i de samme områdene. 

Men han har påvist en klar sammenheng mellom blåbærmengden i år 1 og forekomsten av smågnagere i år 2. Dette antyder en sammenheng mellom blåbærplantens næringsinnhold og gnagernes reproduksjon og tilvekst. 

Han framsetter så plantestresshypotesen, der blåbærplantens innhold av antibeitestoffer reduseres på grunn av høy bær produksjon foregående sommer. Med andre ord; for dyr og fugler som har blader og skudd av blåbær som viktig matkilde, øker næringskvaliteten i blåbærplanten året etterpå. 

Siden blåbær er en viktig matplante for både kyllinger og voksne, skulle dette så føre til bedre produksjon og høyere overlevelse hos skogsfugl. I sitt bidrag til Viten-spalten i J & F, strekker han dette til sannsynligvis også å gjelde for ryper.

Blåbær og klatremus

Hjeljord mfl. tilbakeviser plantestress hypotesen ved dels å hevde at det er lite blåbær i fjellet og at blåbær derfor neppe er noen viktig næringsplante for ryper, verken i Norge, Nord-Amerika eller i det nordøstlige Europa. 

Imidlertid har bl.a. Spidsø vist at blåbær utgjør en klar andel av rypekyllingenes diett. Også russisk litteratur refererer til blåbær som viktig matressurs for hønsefugl, både kyllinger og eldre. 

Så vidt vi vet er det kun ett sted at man har målt forekomsten av blåbær, insektlarver, smågnagere og hønsefugl og flere væfaktorer i samme område over lengre tid – Varaldskogen.

Resultatene herfra gjorde vi rede for i J & F nr. 9 i 2022: Det var en klar statistisk sammenheng mellom kyllingproduksjonen hos storfugl og orrfugl og blåbærmengden året før – i tråd med Selås’ næringshypotese. 

Men antall larver på blåbærbladene (viktig kyllingmat) varierte ikke med blåbærproduksjonen. Hjeljord mfl. hevder at dette tilbakeviser plantestresshypotesen om at antibeitestoffer i blåbærplanten varierer med bærproduksjonen. 

Imidlertid fant vi at bestanden av klatremus økte etter store blåbærår – ikke utenkelig pga. endring i næringsverdi/antibeitestoffer i blåbærplantens stengler gjennom vinteren – og vi spekulerte derfor på om ikke dette kunne dempe predasjonen på kullene.

Uklart mønster

Predasjon er utvilsomt den viktigste direkte dødsårsaken hos våre hønsefugler – inklusive ryper. Predasjon er derfor den viktigste enkeltfaktor som begrenser bestandene rundt nokså lave gjennomsnittsnivå. 

Hva som styrer de årlige variasjonene rundt dette nivået, er imidlertid et annet spørsmål. Det er her hypoteser om næring, alternative byttedyr, værforhold med mer, samt samvariasjonen blant disse, kommer inn som mulige forklaringer. 

Tre-fire års svingninger hos smågnagerne kan synes å være en dominerende faktor som gir tilsvarende sykler hos rypene. Hos skoglevende hønsefugl er ikke mønsteret like klart, i Finland hadde man en lang periode med seksårssvingninger eller svingninger hvert sjette år som ikke varierte i takt med smågnagerne. 

Tilsvarende mønster ser vi i perioder på Varaldskogen uten at vi har noen fullgod forklaring på årsakene.

Må være åpne

Det er et tankekors at årsakene til de årlige svingningene hos hønsefugl og smågnagerne fremdeles ikke fullt ut forstått etter over hundre år. 

Debatten lider ofte av at man blander sammen bestandsbegrensende- og regulerende faktorer, dvs. den eller de faktorene som «holder» bestanden rundt er gjennomsnitt, og de faktorene som påvirker de årlige variasjonene rundt dette snittet. 

Blåbær- og smågnagerhypotesene dreier seg om det siste. I så måte mener vi at plantestresshypotesen til Selås ikke bare er interessant, men at den også minner oss på nødvendigheten av å være åpne for andre biologiske årsakssammenhenger. 

Videre forskning bør ikke henge seg for mye opp i gamle hevdvunne oppfatninger eller avvise innspill om andre biologiske prosesser som kan ha betydning for bestandsøkologien til våre hønsefugler. 

Forskningens konklusjoner og tilrådninger bør være faktabaserte og ikke kun gjenta tidligere forklaringer og holdninger som i utgangspunktet kan virke logiske, men som kan mangle viktige biologiske delfaktorer.

Har du sterke meninger?

Jakt & Fiske ser det som sin oppgave å være en arena for debatt og meningsutveksling om forvaltning, jakt, sportsfiske, forskning, naturtap og andre temaer som berører jegere, fiskere og friluftsfolk.

Vi tar imot leserinnlegg og kronikk til vurdering på redaksjon@njff.no.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere og avvise innsendte bidrag. Bidrag kan også publiseres i bladet Jakt & Fiske.

Omfang

Kronikk: 4500 tegn

Leserinnlegg, halvside: 1300 tegn

Leserinnlegg, helside: 2500 tegn

Powered by Labrador CMS