En viktig dom for allmennheten

Bakgrunnen var at de to kommunene Beiarn og Bardu hadde saksøkt staten fordi de mente at fjelloven av 1975 også skulle gjelde for statsgrunn i deres fylker, og at staten derfor hadde feil forvaltningsordning i disse områdene. Dette ble blankt avvist av tingretten i en sjeldent tydelig dom. 

Grunnlaget for fjelloven har røtter tilbake til middelalderen og er på sett og vis en etterlevning fra en tid da jakt og fiske var langt viktigere tilleggsnæringer enn i dag, og beitebruk og seterdrift var grunnpilarer i lokalsamfunnet. Fjellet var en ressurs som måtte forvaltes lokalt for å sikre livsgrunnlaget. I Sør-Norge utviklet det seg bygdeallmenninger og statsallmenninger fordi gårdbrukerne hadde gamle, kollektive bruksrettigheter som staten måtte ta hensyn til. 

I Nord-Norge har ikke disse rettighetene den samme historiske forankringen. Mange av dem har aldri eksistert i samme form som i sør. I nord var store områder umatrikulert statsgrunn og bruken av utmarka var preget av reindrift, fiske og fangst, mindre seterdrift og færre kollektive bruksordninger. Lovgivers geografiske avgrensning av fjelloven var derfor helt bevisst.

Et sentralt premiss i fjellovens formål, er at statsallmenningene skal forvaltes til gagn for de som bor i allmenningen. Her ligger det altså en tydelig lovfestet rett til prioritering av lokale interesser. Når det kommer til jakt og fiske, innebærer dette at fjellstyrene har full mulighet til å skille på innenbygds og utenbygds, enten det gjelder tilgang, priser, kvoter eller bruk av hund til småviltjakt. Statskog har på sin side ingen lovfestet lokal prioritet, og er derfor å regne som en garantist for tilgang til jakt og fiske for alle. 

Retorikken fra kommunalt hold i Beiarn og Bardu har tidvis gitt inntrykk av en nord–sør-konflikt. Da er det verdt å merke seg at svært mange kommuner i Nordland og Troms ikke vil ha noe som helst å vinne på en utvidelse av fjelloven. Av totalt 65 kommuner i de to fylkene, har Statskog tinglyste eiendommer i litt over halvparten. Selv om det er snakk om både utleiehytter og store arealer (ca. 27 000 km²), ville bare et fåtall av disse kommunene fått inntekter av særlig betydning – gitt eiendommenes geografiske konsentrasjon.

I den sammenheng er det også interessant å rette blikket mot de mest befolkningstette bykommunene i de to fylkene. Her er det nokså tynt med statsgrunn å boltre seg på, og mange nyter godt av Statskogs tilbud i omkringliggende kommuner. Dersom fjelloven blir gjort gjeldende her, vil flertallet av innbyggerne fort kunne oppleve at tilgangen til jakt og fiske begrenses. Det samme ville selvsagt vært tilfelle for tilreisende fra Sør-Norge.

Selv om Statskogs virksomhet ikke er perfekt på alle områder, er det utvilsom det beste systemet vi har for å sikre allmennheten tilgang til jakt og fiske – uavhengig av postadresse. Store og sammenhengende arealer muliggjør i dag en helhetlig og forutsigbar forvaltning, og er en viktig forutsetning for statsforetakets rolle som lokomotiv innen tilrette- legging for forskning. Alt dette vil settes i spill dersom råderetten over områdene i nord skulle ryke.

Beiarn og Bardu har benyttet seg av retten til å anke saken videre i rettssystemet. Det vil imidlertid være oppsiktsvekkende om en høyere rettsinstans skulle komme fram til en annen konklusjon enn tingretten. Dommen framstår svært robust og peker på at fjellovens virkeområde er et politisk spørsmål som må avgjøres av Stortinget – ikke domstolene. Per i dag er det svært lite som tilsier at spørsmålet kommer til å bli løftet inn for landets lovgivende forsamling. Saken er i praksis politisk død. Det bør den forbli.