Alt vi ikke ser

Småbarnslivet er vakkert, og tidvis krevende. Lykken var derfor stor da fruen ga frie tøyler til å bruke en søndag langt inne i Østmarka alene med hunden. Mobildekning forsvant etter en stund, mens den tykke isen på skogstjernene sang sin rumlende melodi i solsteika. Høye og stive skuldre ble gradvis lavere og mykere.

Japanerne har, som med mye annet, perfeksjonert også denne opplevelsen og kaller det Shinrinyoku – å bade i naturen. Uansett hvor du står i diskusjonen mellom kultur og natur, er det en kjensgjerning at vi mennesker er uløselig knyttet til naturen.

Enkelte er mer klar over det enn andre. Den urbane fiskeren vi intervjuer i dette nummeret, trenger turene med stanga for å koble av fra en mentalt krevende arbeidshverdag. En medisin mange før henne har kjent effekten av, og som allerede ble godt beskrevet av Izaak Walton, sportsfiskefilosofiens far, i storverket «The Compleat Angler – or the Contemplative Man’s Recreation», som kom ut i 1653. At fluefiske og høstingsbasert friluftsliv generelt, har positive helseeffekter for kropp og sinn, er det neppe tvil om.

Dette er den delen av naturbruk vi ikke ser, men derimot bare (er)kjenner.

En annen del av vår omgang med Moder Jord det er på høy tid å ta innover seg, er hva som skjer med alle planter, insekter, organismer og dyrelivet når vi bygger ned naturen. Alle ser veiene og vindturbinene. Men det faktum at stadig mer oppstykkede leveområder fører til mindre utveksling av populasjonene av en art, som på (overraskende kort) sikt girS oss mindre robuste arter, er for mange usynlig.

Det snakkes mye om klimaendringer, men trolig ikke nok om at mindre mangfold av arter gir oss det motsatte av det vi trenger som bolverk – motstandsdyktig natur.

Også på sjøen påvirker vi mennesker naturen mer enn vi ser med det blotte øyet. Hvert år går teiner tapt i hopetall, og det er anslått at det ligger titusenvis av tapte redskaper bare i nasjonalparkene i Oslofjorden. Minst en fjerdedel av dem fisker fortsatt. For artene hummer og krabbe, kan dette spøkelsesfisket stå for et like stort uttak av bestanden som yrkesfisket gjør, ifølge Havforskningsinstituttet. Du kan lese om da vi ble med skippern på «ryddeskøyta» MS Tyra og resten av mannskapet på teinetokt.

Naturkampen er likevel ikke håpløs. Det nytter å engasjere seg, enten det er i form av å verne natur mot ytterligere nedbygging, eller ved å bruke fritiden på å fjerne tapte fiskeredskaper. Det koker egentlig bare ned til et eneste spørsmål. Hva slags natur vil vi «bade» i framover?