Kronikk
Bekymringsmelding fra Hardangervidda
Hardangervidda er tilsynelatende et endeløst fjellområde som bl.a. huser Norges største nasjonalpark og Europas største villreinbestand. Men bildet er ikke uten riper.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Skrantesyken (CWD) er påvist, og sauenæringen har fått beiterett i området samtidig som naturlig rovdyr (som bl.a. jerv) skal elimineres. Denne økologiske ubalansen er villet av forvaltningen og overraskende, særlig nå når CWD er oppdaget.
Det er ikke utelukket at sau har vært eller kan bli en del av smittebildet og at jerven kan fjerne smittet rein. Men forvaltningen har mer på lager:
I høst (15.11.22) publiserte Miljødirektoratet og Mattilsynet (MM) en detaljert forvaltningsplan for Hardangervidda-reinen relatert til skrantesyken (CWD). Planen er velorganisert og oversiktlig, men preges av en krisemaksimering som begrunnelse for svært inngripende tiltak for villreinbestanden.
I det følgende tar jeg kun opp noen få tema i den omfattende planen:
Andelen voksen bukk 2 ½ år og eldre ønskes redusert til 0. Konsekvenser av dette blir at reinen samler seg i større flokker som konsentreres på mindre areal i sentralområdene, og dermed redusert bruk av mer perifere områder. Neppe et gunstig tiltak for å hindre smittespredning. Fjerning av de eldre bukkene fjerner også beitebrukstradisjoner og hindrer dannelsen av mindre «ungkarsflokker» som bidrar til bestandsspredning.
En reduksjon av den eldre bukkeandelen vil trolig også virke inn på reproduksjon, bl.a. ved forsinkelser i brunst- og paringstid med konsekvenser for tidspunkt for kalving og dermed ringvirkninger til kalvenes vekst og lagring av kroppsreserver for vinteren og kalvedødelighet.
Videre anbefales et ekstraordinært uttak av 2 ½ år+ bukker, hvilket innebærer vinterjakt med motoriserte hjelpemidler (f.eks. snøscooter). Vi har tidligere publisert arbeider som viste at villrein i jaktperioden påføres stress som følge av at de kan doble og (i ekstreme situasjoner som på Hardangervidda i 1983) tredoble sin daglige frykt- og flukt aktivitet.
Dette innebærer selvfølgelig økt energibruk og redusert tid til beiting med energiinntak. Planlagt vinterjakt kommer på toppen av forstyrrelser gjennom sommeren, som innebærer turisttrafikk og insekter særlig de to bremsartene (hudbrems og svelgbrems).
Summen av dette bryter opp reinens naturlige døgnrytme med 2 timers beiting og 2 timers drøvtygging; en rytme der tapt beitetid ikke kan kompenseres fordi drøvtygger-magene krever tid og arbeidsro for å fullføre fordøyelsen før ny påfyll.
Det er til nå registrert 1 simle og 1 bukk med CWD på Hardangervidda. Med referanse til Nordfjella og Nord-Amerika (der en annen CWD-variant er virksom) antas det at de eldre bukkene har større sjanse for å spre smitten. Denne, i likhet med andre og langt mer «luftige» antakelser, er grunnlaget for MMs svært inngripende tiltak.
Vitenskapelig erfaring fra virkeligheten med at denne type uttak kan eliminere CWD, er ikke kjent for undertegnede. Antakelsene bygger på statistisk modellering. Fra et viltbiologisk synspunkt synes tiltakene å ha en husdyrprofil, der oppdaget smitte skal oppspores og smittede dyr fjernes. Ville dyrs sykdomsbekjempelse er noe naturen vanligvis selv rydder opp i uten menneskets innvirkning.
CWD er tilsynelatende en ny sykdom i vår del av verden, og kunnskapen om den meget mangelfull – kanskje fordi den periodevis har eksistert, men forsvunnet av evolusjonære grunner, slik sykdommer kommer og går i ville bestander.
Så lenge MMs omfattende tiltak synes svakt vitenskapelig begrunnet, og at CWD har en svært langsom utvikling, bør det legges opp til en alternativ strategi med moderate tiltak, der kjønnssammensetningen etter hvert normaliseres og jakttradisjonene opprettholdes, samtidig med at det tas CWD-prøver av felte dyr for overvåking av utviklingen. Alt annet gir grunn til stor bekymring for Hardangervidda-villreinens fremtid.
