Naturdepresjon

NÅR samboeren min og jeg er på tur, har jeg noen ganger fått høre at å være på tur med meg, er som å være på befaring.

Jeg klarer sjelden å la være å kommentere negative utslag av intensivt skogbruk, kjøreskader, markberedning, grøfter, enorme hogstflater tilsynelatende uten livsløpstrær, nye skogsbilveier, og alle andre inngrep og skader på naturen, ofte slike som ikke var der forrige gang vi kom forbi.

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har kommet til et kjent og kjært turområde, og funnet det forandret til det ugjenkjennelige.

DET går hardt innpå meg. Det er ikke bare noe jeg mener rent fornuftsmessig, at skogbruket (som vi selvsagt trenger) burde drives på en annen måte, at mer skog (men langt fra all skog) burde vernes, at vi har mer enn nok bilveier i skogen (tilsvarer to ganger rundt ekvator), at plan- og bygningsloven burde skjerpes og at profittinteresser i utmarka burde tøyles.

Jeg mener alt dette, men når jeg er der ute og ser hvordan det ser ut, er det også noe jeg føler. Sterkt. Det går hardt ut over livskvaliteten når det nesten har blitt sånn at jeg må oppsøke naturreservater for å være sikker på å finne naturskog og intakte landskap.

Enhver tur langs stier i skog som ikke er vernet, skjer nærmest med hjertet i halsen, av frykt for hva man kan få se rundt neste sving.

JEG burde sikkert holde kjeft om det noen ganger, og la andre få ha sin naturopplevelse i fred. Forresten, min samboer er ikke ufølsom for skadet natur. Sist hun oppdaget en massiv hogst langs en mye brukt sti i vårt nærområde, var det hun som skrev e-post til kommunens skogbrukssjef og klaget på at det ikke tas hensyn til friluftslivet.

Landskapet endres totalt, og på store arealer. Der vi dro på telttur i gammelskogen mens ungene var små, var det plutselig en ørken av kvist, stein og stubber – og uten kantvegetasjon å snakke om mot den fine lille elva som renner der.

HELLER ikke jeg er på befaring bestandig. Elva jeg fisker i er regulert, og ganske sterkt preget av ulike inngrep. Noen av dem er gamle, og stiller nå i klassen kulturminner fra fløtningstida. Såkalte skådammer, som stenger av sideløp i elva, skulle hindre at tømmeret satte seg fast.

Kanskje det hadde åpent opp gamle gyteområder om de ble fjernet, men det hadde også fjernet minnene om slit og farer fra en svunnen tid. Mange nyere inngrep er det verre med, ikke minst hogst der det bare settes igjen noen symbolske (og som regel verdiløse) trær langs elvebredden.

NOEN ganger føles det tryggest etter at det har blitt mørkt. Selv i ei elv som er totalt forvandlet av mennesker, og som de gamle bygdefiskerne neppe ville kjent igjen, er det mulig å føle storheten i naturen når månen kommer opp over de strekningene som fortsatt omgis av tung gammelskog.

Jeg merker vingesus fra flaggermus som er ute etter de samme vårfluene som ørreten, og beveren plasker indignert hvis jeg kommer for nær. Da har jeg ikke hjertet i halsen, men føler en egen fred.

FNS NATURPANEL IPBES (ofte kalt «søsteren til klimapanelet») framholder med stort alvor at vi står på kanten av stupet når det gjelder tap av leveområder for dyr og planter. Hvor avhengige vi er av en intakt natur, også vi som lever i avanserte moderen samfunn, har blitt overbevisende beskrevet i flere bøker som har kommet ut i det siste.

Det nyeste eksemplet er Anne Sverdrup-Thygesons «På naturens skuldre», som har fått mye og høyst berettiget oppmerksomhet. Gjennom en serie fortellinger får vi vite hvordan forskjellige mekanismer i naturen, noen av dem nesten utrolige, er avgjørende for at vi skal kunne leve videre på jorda.

Biologisk mangfold og økosystemer er viktige for menneskehetens videre liv i fysisk forstand, men sannelig er også opplevelse av natur og landskap avgjørende for vår livskvalitet. Ikke minst i pandemiens tid, med alle dens utfordringer, har vi sett hvordan folk søker ut i naturen.

Vi leser om små hengekøyebyer i skogen. Salget av turutstyr har eksplodert, det samme har slitasjen i enkelte populære områder (jo da, et problem, men her er poenget at dragningen mot natur er sterk når det ellers røyner på).

Ikke bare i Norge, i USA klarer man ikke å dekke etterspørselen etter friluftsutstyr, og i Danmark har noen skoler flyttet undervisningen ut i skogen. Vi er i en spesiell situasjon, det er så, men det er ikke tilfeldig at menneskene nettopp da søker til naturen.

DEN naturen er under et voldsomt press. Den forringes foran øynene på oss, og når det skjer med natur man har et personlig forhold til, kan det gå hardt utover trivselen. Det hender at jeg tenker på sjeldne sopper når jeg ser på stubber etter grantrær som spirte da grunnloven var ny.

Jeg bør tenke på dem! Men den sterkeste følelsen har ingen ting med Rødlista å gjøre. Den er en blanding av personlig tap, mismot og sinne. Og jeg er ikke alene om å plages av naturdepresjon – det er i ferd med å bli en folkesykdom.