Annonse
Firedelt bilde av 2 Elg, en jeger, en utedo og en elghund. Bilde har forskjellige farger for vært lille foto i bilde. Elgene har lilla, jegeren har grønn, utedoen har gul, og elghunden har rød.
Kjetil Kolbjørsnrud (Fra Venstre), Cathrine Walkers, Pink Badger og Mattis Lindberg/IStockphoto.

Kåseri

Jakt, elsk, lev

Hånden hans treffer skulderen min, men jeg tør ikke røre meg. Snøen har lavet ned i over en time og dekker den oransje lua, skuldrene, armene. Og børsa.

Publisert Sist oppdatert

Det er den siste morgenen i september, i utkanten av en perfekt liten myr, foran to glisne rekker med tynne løvtrær. Godt med mellomrom. 70 meter til skogen bak, 60 til løvtrærne. Håvard sitter inne på furuøya, mens jeg sitter akkurat så langt ute på kanten at jeg ikke får noe glede av «taket» furukronene danner over meg. Han tapper meg på skulderen.

– Vi kan godt strekke litt på beina nå. Jeg tør å bevege hånda, men bruker likevel noen sekunder på å lure på om vi virkelig kan bevege oss med hele kroppen. Jeg sitter på første rad foran scenen der jeg venter på at ku med kalv skal lunte inn i passe fart. Stoppe. Legge breisida til. 

Kua skal ikke stå i veien for kalven, men presentere den fint og rolig. Jeg skal legge venstre albue godt til rette på kneet. Høyre albue på høyre kne. Kinnet inntil kolben. Krysset i siktet perfekt plassert i den mørkebrune pelsen.

 – Det er lov å bevege seg litt, gjentar Håvard.

Jeg trekker meg bakover og inn på øya. Herregud, som jeg er nedsnødd. Det ser jeg først nå. Jeg begynner å puste normalt, helt ned i lungene. Hiver litt på skuldrene, som for å få i gang hjernen og blodomløpet. 

Føttene, hvor er de hen? Å ja, der er de. Kjennes som stål. Det er min andre dag på elgjakt noensinne, og Finnskogen har allerede krøpet inn i minnebanken som et perfekt terreng for skogsfugl og elg. Selv med gråbein lurende i bakgrunnen. 

Men fy, så kaldt det er å sitte på post! Det verste – eller beste – er at det er enda en dag igjen. Men det er jo ikke slutten. Jeg har sånn cirka halvparten av jakt- sesongen igjen, etter å ha fortært både duejakt, gåsejakt, skogsfulgjakt- og elgjakt. Snart bærer det videre til rådyr og hare. To helger med hver. Så blir det jul.

I fjor var nesten ti prosent av de aktive jegerne kvinner. Jeg misunner det stadig økende antallet unge jenter som tar jegerprøven, som har minst femti år foran seg i skogen, på fjellet, ved sjøen. 

Samtidig vet jeg at de også har noen tøffe år foran seg med krav, krav, krav. Håpet er at både de og de respektive partnerne klarer å finne tid til nettopp skogen, fjellet og sjøen, mens eventuelle barn vokser opp. 

Jakten kan fort gi en skyldfølelse for bruk av ego-tid, mens overtidsarbeid for å produsere mer av det vi faktisk ikke trenger, er belønnet med økte lønninger og økt forbruk. Vi burde heller bruke tid i naturen, før den forsvinner i utbygginger av veier og hyttefelt, jordras, styrtregn og temperaturstigninger. 

Selv har jeg nådd alderen for ansvarsløshet, og har tatt opp igjen det som gir meg livsglede. Hagla har ligget i futteralet altfor lenge. Rifla er splitter ny.

Selv har jeg nådd alderen for ansvarsløshet, og har tatt opp igjen det som gir meg livsglede. Hagla har ligget i futteralet altfor lenge. Rifla er splitter ny.

Kanskje er det en krise. Eller en ny start. Det er nå venninnene mine enten blir tjukke og kjedelige, eller bestiger Kilimanjaro. Skilsmissene ble de ferdige med for minst ti år siden. Nå er det nye menn og nye interesser. 

Noen selger leiligheten og flytter i seilbåt. Jeg tror den såkalte førtiårskrisa kommer ti år senere til oss kvinner. Tørre fakta kan fortelle at den gjennomsnittlige norske kvinnen ramler inn i overgangsalderen ved 52 år. Der har du kanskje svaret.

Kanskje er det også sånn at jeg ble mer bevisst på hvor gammel jeg er selv da jeg skjønte at pappaen min skulle dø. Da ble det nå eller aldri for meg. I fjor førte denne tanken meg faktisk helt ut i fluefiskernes verden. 

Eller i alle fall nesten. Hver torsdag troppet jeg opp på loftet i min lokale jeger- og fiskerforening og lærte meg å binde fluer. Hele vinteren igjennom. Men da våren kom, var jeg så redd for å miste den fine hvite flua med angorapels og sølvtråder, at jeg gikk over til å fiske med sluk. Er det mulig? Ja, det er mulig.

Det ble ikke bedre av å melde seg på introjakt på elg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fartet opp til jaktbutikken med et lite ærend. Hvorfor har dere ikke jaktbukser som passer til damer? Hvorfor passer ikke pussesakene jeg har til hagla, også til rifla? Hvorfor er ikke signalfargelua i ull? Akryl er jo bare plast. 

Er det greit å ta med strikketøy på jakt? Det siste slapp de heldigvis å svare på. Garn og pinner ble uansett med. På vei opp til elgjakt på Finnskogen ble jeg grepet av rekkeviddeangsten. Igjen. Burde jeg ha ladet mer på Kløfta? 

Det skulle være en utedo, men hvor langt var det mellom koia og doen, hvis jeg måtte tisse midt på natta? Hvorfor var det ikke noe utelys? I fjor hadde de sett ulvespor krysse hjulsporene til bilen på parkeringen. Ville ulvene komme tilbake?

Det tok en dag å finne fokus og få pusten ned i magen igjen. Det hjalp å skue utover en stille morgen på post. Betrakte grønnfargen som snek seg inn i furunålene i det sola traff. Se frostrøyken fra pusten min forsvinne i tynne lufta, i det morgenen ble to grader varmere. 

Høre kameratskapet bre seg rundt bålet mens vi spiste matpakkene våre og erfarne jegere sammenlikne årets med tidligere høster og terrenget med andre jaktmarker. Jeg gruer meg til det er over, og ett helt år til neste gang. 

Jeg gruer meg til jeg ikke tør mer, orker mer, gidder mer. Jeg må forte meg mens jeg har lyst og ork. I går kom kua og kalven forbi posten min på ettermiddagen. Men vi satt for høyt oppi lia. 

Fikk bare se dem noen sekunder mens de travet forbi der nede ved vannet. Jeg ble forbauset over hvor stor kalven var i forhold til mora. Og så mørk og fin i pelsen.

Da kvelden kom, krøp den fryktede turen til utedoen stadig nærmere. Herlighet. Her har jeg sittet på post i kulda med store dyr i sikte, og nå var jeg redd for en sky skapning i mørket? Det var jo egentlig trivelig å tusle ut i nattetåka og tenke på at der ute, sammen med oss, lå kanskje noe av vår siste villmark. Som jeg må forte meg å oppleve mens den fortsatt finnes. Mens jeg fortsatt finnes.

Powered by Labrador CMS