Kan jeg skyte nå?

Vi står i en tett ring, børsepipene stikker opp i lufta rundt oss. Hundene synes vi bruker for lang tid. De har allerede vært i los her på øya.

Mesteparten av jaktdagen ligger bak oss. Bålet er slokket. Matpakkene spist. Ingen dyr felt, og det er to korte timer til båten skal frakte oss tilbake til fastlandet. Jeg har ikke trua.

Stein, saks og papir

Vi planlegger en siste innsats i flaskehalsen på øya. Hvis det er rådyr nord for oss, og hundefø- rerne klarer å presse dyrene sørover, vil de dukke opp her. Mest sannsynlig på gullposten der vi nå står alle sammen. I tillegg har vi to andre poster, som ingen vil ha. Stein, saks og papir skal avgjøre hvem som får den beste plassen.

Jeg er bare en gjest i jaktlaget. Det er min andre jakttur med hunder, samband, GPS, WeHunt på mobilen og magnumladning i hagla. Ikke bare er jeg gjest, jeg er også den ferskeste jegeren på øya. Tre små år med jegerprøven. Ikke et gram kjøtt i fryseren.

Best når det gjelder – eller?

En del av meg vil egentlig ikke være med på stein, saks og papir. Tenk om jeg vinner. Bør ikke en med mer erfaring ta gullposten – og presset som følger med?

Hvis det i det hele tatt kommer dyr – og jeg får en skuddsjanse – hva er egentlig sjansen for at jeg skadeskyter et rådyr på verst mulig måte og sender jaktlaget ut på ettersøk idet solen går ned, og båten skal legge fra kai? Sannheten er jo at jeg ikke aner. Jeg har aldri vært i den situasjonen.

Den enkleste taktikken

Jeg beholder neven knyttet. Det krever minst tankevirksomhet. Pulsen, som hittil har vært ganske rolig, stiger. Stein – stein – saks. Første- mann er ute. Han har hatt denne posten før. Da skjøt han et pent rådyr.

Neste runde.

Jeg beholder stadig neven knyttet. Stein – saks. Jeg vant. Pulsen skyter i været.

«Vet ikke om jeg gidder å gå på posten en gang, jeg», sier jegeren som nettopp tapte.

Kanskje jeg bare skal gi ham godplassen? Hva har vel jeg her å gjøre?

Men jeg sier ikke noe. Pulsen stiger enda en anelse. Bikkjene begynner å gå. Jeg blir. Det er tross alt dette som er grunnen til at jeg er her!

Peke, ikke sikte

Dette er noe annet enn posten jeg satt på tidligere, klemt inn blant busk og kvist i en renne i terrenget.

Området er som skapt for en nybegynner. Det er bare ett tråkk der dyrene kan dukke opp. Og det er åpent rundt meg, ingen trær og greiner som dekker sikten og skuddlinjen. Løvet er også falt, antakelig vil jeg kunne se et dyr i god tid før det er på skuddhold. Jeg vil få tid til å sikte.

Og det plager meg. Jeg vet jo at man ikke sikter med hagle, men jeg er egentlig ingen hagleskytter, jeg er i bunn og grunn en pistolskytter – uten spesielt gode resultater på leirdu- ebanen.

Og hva med ammunisjonen – har jeg egentlig skutt med annet enn leirdueladninger? Testet spredning, avstand og skuddbilde, eller rekylen for den saks skyld?

Nei. Aldri.

Dette er feil. Jeg skulle ha gitt fra meg posten.

Ikke skyt, bare prat

All tiden jeg har bruk på å snakke om jakt, våpen, skyteprøver og turene alene – der jeg alltid har kommet tomhendt hjem. Skal jeg endelig avsløre at jeg egentlig ikke har det i meg? Kanskje jeg ikke er skapt for å skyte rådyr.

Jeg bretter ut feltstolen. Vurderer en kopp kaffe. Ikke tiss på post, husker jeg fra jegerprøvekurset. Det er mye annet jeg også husker, og noe gjentok vi før jaktstart i dag: Ikke skyt mor fra kje.

Pulsen vil ikke legge seg. Sambandet forteller at hundene er sluppet. Mobilen viser at de er noen hundre meter unna. Jeg holder blikket festet på dyretråkket foran meg.

Snart hører jeg energisk hundeglam. Mye nærmere enn jeg egentlig er komfortabel med. Og jaktlederen på sambandet: «Dyr på vei mot post. Jeg gjentar, dyr på vei mot post.»

Han sier ikke noe om hvilken post.

Det er visst åpenbart for alle.

Avstand og sikring

Er det en bevegelse i krattet der oppe? Ja, visst. Rådyr. På ekte. Mor og kje kommer trippende nedover tråkket. Vaktsomt. De har ikke sett meg ennå. Dette blir komplisert, tenker jeg.

Jeg hever hagla. Sakte. Sikter, peker ikke. Pulsen hamrer. Dyrene ser meg. De stopper før den siste kneika mot den åpne plassen der jeg sitter. Hva nå, tenker jeg. Dette lærte jeg ikke noe om på jegerprøvekurset.Rådyrene bare kikker.

Jeg kikker tilbake – over børsepipa. Beveger ikke en muskel. Nesten.Klikk. Sikringen er av.Jøss, klarte jeg å huske det?

Hvor mange leirduer har jeg ikke sett lande i gresset fordi jeg aldri fikk skjøvet opp sikringen? Skal rådyrene bare stå der? Hvor langt unna er de? Kan jeg skyte nå?

Jeg slipper pusten sakte ut. Det hjelper ikke. Pulsen hamrer mer enn noen gang.

Nå står dyrene står ved den store steinen. Den avstanden har jeg målt opp. 40 meter. For langt unna. Ikke skyt mora.

Det verste av to onder

Geita er usikker. Kjeet avventer. Hundene stresser dem. Hva er verst, ser mor ut til å vurdere. Hundene eller mannen foran oss? Jeg bjeffer ikke. Kanskje det overbeviser dem om at jeg er det minste av to onder.

Mor dekker kjeet hele veien nedover.

30 meter.

Hvis de svinger mot høyre, kan jeg miste dem. Der har jeg ikke trygg bakgrunn.

25 meter. De svinger mot venstre. Shit. Skal jeg virkelig få en skuddsjanse?

15 meter.

Bare bakenden av kjeet stikker fram fra mors kropp. Det holder ikke. Alt annet er perfekt. Kort avstand. Sikker bakgrunn. Men jeg vet at jeg ikke bør skyte på dyr i bevegelse.

10 meter. Farten øker.

Om noen få meter vil jeg bare se baken deres idet de krysser flaskehalsen og forsvinner i skogen mot sørsiden av øya. Kan jeg skyte nå, da?

Mor øker tempoet, hun vil vekk fra hundene. Vekk fra meg. Kjeet er ikke like rask i akselerasjonen. Nå eller aldri. Den lille rådyrkroppen er udekket.

Men kan jeg egentlig gjøre dette? Skyte ungen fra mora? Jeg kan jo ikke det.

Nå forsvinner de.

Skal jeg bare si at jeg ikke fikk en skuddsjanse? At mor var i veien hele tiden.

Stillheten som følger

Det lille dyret smeller i bakken. Jeg holder hagla klar. Det minste tegn til liv, så skyter jeg igjen.

Kjeet blir liggende. Geita har bråstoppet. Står vendt mot kjeet. Hodet er bøyd mot bakken og forbeina i spenn. Hun vil bort til ungen sin. Undersøke hvorfor den bare ligger der. Jeg reiser meg. Det blir for mye for geita. Hun forsvinner inn i skogen. Kjeet har krampetrekninger. Jeg har ikke bare truffet det i lungene, men også revet opp halsen. Blodet renner ut i det fuktige løvet. Jeg setter meg på huk. Legger en skjelvende hånd på den lille kroppen. Det blir stille. De mørke øynene fester seg på noe rett fram.

Der fikk jeg svar på spørsmålet mitt. Jeg har det kanskje i meg.

Men hva nå?

Foreldre og barn

Halvveis til kaia ringer telefonen. Det er datteren min på 8 år. Hun vil høre hvordan jakten går. Hun har også skrudd på video, så vi kan se hverandre.«Jeg har skutt et rådyr», sier jeg.

«Nei!» roper hun.I bakgrunnen er mamma. Hun roper også «nei» og legger til:

«Det er ikke sant», og høres ut som om hun mener det.Jeg viser dem dyret på bakken – med nakken brettet i en unaturlig vinkel.«Et lite rådyrbarn», fortsetter jeg. «Rådyrmor måtte bare løpe videre inn i skogen.»«Du tuller nå», sier mamma.«Bra jobba», sier 8-åringen.

Øst eller vest for vommen?

En tysk lege og hundefører på 75 år forteller om den østtyske måten å gjøre opp dyret på – og den vesttyske. Jeg forsøker å følge med. Og samtidig gjøre det jeg får beskjed om. Usikker på om jeg forstår de engelsk-tyske kommandoene, og om det er den vesttyske eller østtyske metoden vi egentlig følger.

Vi åpner ved halsen, kutter og binder av spiserøret. Det er fortsatt blod igjen i kroppen. Så åpner vi dyret. Uten å stikke hull på magesekken, som vil forurense kjøttet med bakterier. Det er varmt, og det lukter. Tenk at det er en fisk, sier jeg til meg selv.

Hele dyret

Og på mange måter er det faktisk som å rense en fisk. Bare større. Den virkelige utfordringen kommer ved enden av dyret:

Hvordan skjære ut endetarmen uten å søle avfø- ring på kjøttet. Det går sånn passe. Så velter vi innvollene ut på bakken.

Legen får hjertet. Eller rettere sagt, hunden hans får hjertet. Og nyrene. Dette er leveren, sier han og holder fram en diger, mørk og lunken klump.

«Spiser du lever?» spør han.Jeg skal til å si noe smart, noe som fritar meg

for akkurat den matopplevelsen, men tyskeren avbryter meg:«Denne spiser du i kveld. Stekt, med salt og pepper. Og litt eple. Ikke noe annet.»

Jeg legger leveren inni dyreskrotten og lirker dyret nedi en søppelsekk.Visst skal jeg spise leveren.

YouTube og sykkelmekking

Skinnet skal av. Hvor gjør man egentlig en slik operasjon – i et rekkehus i Oslo?Og ikke minst: Hvordan?YouTube har svaret.

Tre filmer og 45 minutter seinere er jeg i gang.

Jeg finner fram sykkelmekkestativet, en kraftig kleshenger og noen taustumper. Litt justering og stramming og skrotten henger pent på plattingen utenfor. Til naboenes delte glede.

De første snittene går av seg selv. Kutt og trekk. Utrolig. Ved lårene begynner likevel kjøttet å henge fast. Det blir ikke pent.

Ved nakken ser jeg hvilken skade skuddet har gjort. Det var aldri noen fare for at kjeet skulle reise seg igjen. En erfaren jeger ville nok finne mer kjøtt å ta vare på. Jeg bruker de grønne matposene og borettslagets søppelkasser.

Karrieren fortsetter

Det tok tre år og 40–50 døgngrader i naboens kjølebod. Og nå har jeg endelig to lår, et par indrefileter – mindre enn en tommelfinger – høyrygg og litt bog i fryseren.

Takket være naboens jaktlag, en tysk lege og YouTube er jeg blitt en bygutt med selvskutt kjøtt. Ikke et år for seint.Neste gang tar jeg geita også. (Hvis det er høvelig.)