Annonse

Tema || Helse

Jakter gamle minner

– Skyting og juging er vi gode på, sier Finn Normann Moe (76) og vipper børsa opp til skulderen. Muskelminnet sitter i kroppen, selv om det begynner å bli noen år siden kula traff ekte vilt.

Publisert

– Jeg kjenner på angstfølelsen. Den sniker seg på. Noen dager er verre enn andre, forklarer Finn Normann Moe.

Men i dag er han helt klar for en ny runde simulatorskyting på Pukkestad gård, der Sandefjord Jeger- og Fiskerforening (SJFF) har invitert til gjenoppliving av glemte jaktminner. Deltakerne kan velge mellom hagle og rifle, og skyte på virtuelt vilt på et lerret. 

– Det er godt å få Finn tilbake hit til oss. Da vi satte i gang dette tiltaket tenkte vi spesielt på ham, sier daglig leder Runar Dalen i Sandefjord jeger- og fiskerforening.

Inspirert av demenskoret

– Vi er inspirert av demenskoret, og ønsker å hjelpe våre gamle venner til å forbli jegere resten av livet, sier leder Runar Dalen i SJFF.

Etter å ha deltatt som pårørende i det lokale demenskoret, fikk Dalen ideen til å sette i gang et liknende prosjekt for demenssyke i jeger- og fiskerforeningen. Da med veiledet simulatorskyting og innlagt skravletid med kaffe og kaker. Nå er prosjektet blitt et samarbeid med både kommunen og den lokale demensforeningen.

– Blant våre jegere har vi personer som føler at de har tapt noe verdifullt. De er for dårlige til å dra på elgjakt og kommer seg ikke på skytebanen. Dermed mister de en aktivitet og et fellesskap de har hatt gjennom et helt liv, forteller han.

Nesten ekte

Jan Dalen, far til Runar, og tidligere leder av foreningen, fungerer som sufflør foran lerretet.

– Nå kommer det en elgfamilie ut på hver sin side, men kua er fredet, forklarer Jan. 

I neste sekund faller kua for Finns kule. 

Med en ombygd Tikka T3-rifle kan gamle jegere fortsette å jakte. Etter at skuddet er avfyrt vises skuddplassering og poengsum.

– Ja, ok. Da var det bare å begynne å slakte kua, konstaterer Jan. 

Han lener seg inn som sufflør på nytt, og forklarer hva som skjer i simulatoren.

– Nå kommer det snart en hel villsvinfamilie, sier han. 

Rånen kommer til syne bak krattet i vinterlandskapet – og går over ende så snart Finn får øye på den. Sugga og ungene slipper unna i full fart. 

– Hvordan er det å skyte med simulatoren?

– Det er gøy. Jeg fikk roet nervene. Det var ikke så skummelt, sier Finn. 

– Teller du poengene?

– Ja, det blir jo litt konkurranse da vet du, sier han.

Muskelminne

For det er flere flinke jegere som puster Finn i nakken. Selv om Paul må bruke krykker for å komme seg til «standplass», markert med en tapebit på linoleumsgulvet, håndterer hendene hans rifla med naturlig selvsikkerhet. Like raskt som han skyter, like raskt vil høyrehånda lade om. Men den finner ikke hevarmen til sluttstykket og blir fomlende i lufta. Simulatorbørsa er skuffende glatt.

Paul er også solist i demenskoret, og lar ikke sjansen gå fra seg. Med et publikum på åtte personer fyller han lungene og lar det stå til. Han slår ut med armene, og en vakker, dyp røst fyller kjellerlokalet et halvt minutts tid. 

Så er soloen over. Skytinga fortsetter. Elgkua står opp fra de døde, og vandrer igjen over lerretet med de to kalvene sine. Galten med familie er også tilbake, som selveste Særimne fra Valhall. Klar til å felles på ny.

Jan Dalen (t.h.) og Finn Normann Moe (i midten) deler minner både fra foreningslivet og fra hjortejakt på Vestlandet. – En gang vi skulle dra på jakt sammen, var Finn allerede i gang med å dra hjorten nedover lia da jeg kom fram til terrenget, minnes Jan Dalen.
I pausen blir det tid til å ta opp igjen kontakten, småprate og spise napoleonskake.

Husker jakta

De gamle jegerne er på plass for tredje gang siden tilbudet om simulatorskyting startet i høst. Noen har følge med samboer eller ektefelle. Andre blir hentet av frivillige fra lokalforeningen.

– Vi ble litt engstelige før i dag, da vi ikke fikk tak i Finn. Så vi tok oss en tur hjem til ham for å sjekke at alt var vel. Han hadde bare lagt fra seg mobiltelefonen, forklarer Jan.

Gamle minner er lettere å finne.

– Jeg husker det regnet, og jeg hadde gått alene i terrenget i fem dager, uten å se antydning til dyr. Men denne dagen fikk jeg øye på hjorten, vel 75 meter unna. Den kom gående sakte ut fra et skogsområde bortenfor meg. Kanskje var den nysgjerrig. Så stoppet den opp med bredsiden til. Det var en ung bukk på halvannet år. Det var 20. september 2013, minnes Finn.

Et liv i foreningen

Den gangen hadde foreningen leid hjorteterreng i Etne på Vestlandet. Men Finns engasjement for jeger- og fiskerforeningen startet mange år før det.

– Det var helt tilfeldig. Søsteren min hadde vært på fest i byen, og hun dro med seg et følge hjem. Da ble det jakt- og fiskesnakk blant gutta, og jeg ble innlemmet i folden, sier Finn.

Han sikret seg medlemskap i 1972, og startet ungdomsgruppe to år seinere. Deretter ble det bygging av foreningens hytte på Vindfjell, og dugnader hvert eneste år. De siste årene har han servert på den månedlige seniorlunsjen, inntil han ble senior selv – og æresmedlem.

Rundt bordet i kjelleren er det snart tomt for kaffe, og napoleonskaka får bein å gå på. Skytinga nærmer seg slutten for denne gang. Juginga er i full gang. 

Lykkelig 

Initiativet i Sandefjord Jeger- og Fiskerforening blir tatt godt imot også utenfor foreningens rekker. Kim Wigaard, som dirigerte Demenskoret på NRK i 2023 og 2024, applauderer tiltaket. 

– Det er helt fantastisk hva Demenskoret har bidratt til av aktiviteter som rommer alle med en demenssykdom. Over 200 nye demenskor er startet opp etter tv-suksessen, og at det kan inspirere til flere aktiviteter enn de musikalske, gjør meg veldig lykkelig, sier han.

Kim Wigaard var dirigent for NRK-serien Demenskoret, som inspirerte til opprettelsen av demensskyting hos SJFF.

For ingen er sykdommen sin, de lever med den, understreker han.

– Demenskoret ga håp om at det går an å gjøre noe konstruktivt for å skape gode øyeblikk i en vanskelig tid med en dødelig diagnose. Det gir også pårørende håp om at vi blir sterkere når vi står sammen, sier han. 

Ønsker spredning

Runar Dalen i SJFF håper ideen hans vil spre seg til andre jeger- og fiskerforeninger.

– Ja, det Kim Wigaard gjorde for demenskoret, det er så høyt vi ønsker å sikte. Vi må våge å tenke tanken helt ut. Mange av våre venner blir gamle og rammes av en demenssykdom, noe som ofte gjør at de isolerer seg. Da kan dette tilbudet kanskje være det ene lyspunktet i uka, sier Runar Dalen.

Dobbelt så mange demenssyke

Demens er ikke en naturlig del av aldring, men kan bestå av ulike sykdommer og skader i hjernen som utvikler seg gradvis. Personer med demens opplever problemer med hukommelsen, språkvansker, de kan ha vanskeligheter med å orientere seg og utføre daglige aktiviteter. Mange opplever også endringer i humør og væremåte, og sliter ofte med angst og uro både i forkant og under sykdomsutviklingen. Det kan føre til at de isolerer seg.

I Norge har 100 000 mennesker demenssykdom i dag, og antallet forventes å dobles de neste tiårene.

Kilde: Nasjonalforeningen for folkehelsen og Norsk Helseinformatikk

Powered by Labrador CMS