Gordon setter

Opprinnelig var gordonsetteren en trefarget settervariant, fremavlet av Duke Alexander 4. Hertug av Gordon Castle i Skottland på begynnelsen av 1800-tallet. Thomas William Coke var ifølge historiebøkene en viktig bidragsyter til hertugens oppdrett. 

Den daværende sorte, hvite og brune settervarianten var i hovedsak kjent for sin utholdenhet, gode nese og dresserbarhet framfor stor fart.

Trolig har gordonsetteren også med seg gener fra sine engelske og irske fettere tilbake i tid. Enkelte hevder at det ligger noen krysninger med collier eller engelske bloodhounds langt bak i linjene.

Skogsfugl framfor rype?

Rasen kom til Norge rundt 1850, men de norske jegerne foretrakk engelsk setter og pointer framfor «black and tan»-setteren. Den framsto som en tung hund med manglende jaktlyst og var derfor ikke egnet for rypejakta. Derimot fikk rasen raskt et godt rykte for å være en god skogsfuglhund.

På slutten av 1960-tallet ble det i Norge godkjent innkryssing av engelsk setter for å bedre fart og jaktegenskapene i rasen. Det var Johan B. Steen som fikk tillatelse til å pare sin GS Troya med engelsksetteren Vestfjellets Topper. Det mistenkes at det ble flere krysninger, da man den dag i dag kan se antydninger til gordonsettere med innslag av hvitt i pelsen.

Snaut 30 år seinere, ble gordonsetteren offer for datidens trender, da rasen ble stadig mer populær utover jegerkretser. Enkelte mener det har gått på bekostning av de jaktlige egenskapene igjen.

Gordonsetterne her til lands har gått fra å være litt tunge og store i størrelse, til i dag å ha høyere fart, samt en størrelse og jaktlige egenskaper som er mer lik de andre setterne.

Hva sier entusiasten?

– En godt trent gordonsetter med god jaktlyst er en formidabel jakthund og fortjener en ambisiøs eier med riktig innstilling, sier Pål Morten Holden.

Han har overtatt kennelen som faren startet, og som siden 1960-tallet har hatt rykte på seg for å få fram gode eksemplarer av rasen.

– Jeg har som mål å utvikle og heve rasen som jakt- og konkurransehund. Hunder som har de riktige linjer og ikke minst leverer jevne og gode prestasjoner, blir funnet verdig til oppgaven.

Rå og myk

Ifølge Holden er gordonsetteren en robust og allsidig hund med «snert», noe som også kan være en liten utfordring for enkelte hundeeiere.

– I min verden er dette en tøff rase som tåler krevende forhold. Gordonsetteren har egne meninger, klokskap og sjarm. Jeg liker hundene mine milde og myke i hverdagen, med en god dose råskap i fjellet. Med en gordonsetter må du virkelig legge ned arbeid for å få en god hund, sier han.

Holdens strategi er å starte tidlig. Han mener en god grunndressur lekes inn og bør være lystbetont, men advarer samtidig mot at du kan gå på en smell om du lar unghunden herje uhemmet med fugl. Når det er sagt, må hunden også få rom til å gjøre seg sine egne erfaringer.

– Hunden må utvikle trygghet, vilje og presisjon i fuglearbeidet. Husk at hunden skal tørre å spikre fugl – med fare for å gå på for hardt og støkke. Reagerer du som eier riktig i en slik situasjonen, blir det lettere for hunden å bedømme avstand og gå inn mer forsiktig neste gang, sier Holden.

Fuglehundguiden del I

De britiske rasene