Vinterjakt på ryper
Hvit resept
Det sies at søvn er naturens beste medisin. Jeg er ikke sikker på om det er sant.
Denne artikkelen er over fem år gammel.
Sprengkulde og sol fra skyfri himmel. Myk puddersnø og rypespor blant rimdekte bjørkekjerr. Fjellets rungende stillhet.
Når hørte jeg mine egne hjerteslag sist? Tre mann som står der uten å si noe. Som om det hersker en stilltiende enighet om at alle platte forsøk på å beskrive noe som helst nå, er strengt forbudt.
Vi gir oss fjellet i vold. Rypene vi etter hvert ser, letter godt utenfor haglehold. Det blir ikke løsnet skudd denne dagen. For duoen John Arvid Grande, Olaf Berg Langeng og hundene, har dagen like fullt vært oppløftende.
Når månen kommer opp, er et værskifte på gang. På jaktas andre dag viser fjellet mer av sitt repertoar. Som om det vil riste oss og minne oss på hvor små vi er. En kritthvit dunball blir likevel med oss hjem.
Tredjejaktdagen opprinner med sol, vindstille og behagelig temperatur. Vi ser bra med beitespor som stort sett stopper i ei lita grop omgitt av vingemerker. Fuglen har fløyet.
Andre ganger er det stander som utvikler seg til lange og raske avanser, og vi får ofte problemer med å henge på. Det går stort sett i småflokker på fire-fem ryper. Når lunsjen nærmer seg, har de to jegerne likevel blitt tilgodesett med hver sin rype.
Vi finner ei lun solhelling og tygger i oss nista. Langsomt.
Ny stand på ei lita myr omgitt av bjørkeskog. To Nittedals glir på plass i haglløpene. Etter sporene å dømme er det en enslig fugl. Hunden avanserer i rolige etapper.
Rypa letter foran en liten kolle. Snøen absorberer lyden fra haglskuddet. Jon Arvid gir apportordre.
#Jaktstrategi
Vinterjakt med hund kan være krevende. Mange bytter derfor ut hund og hagle med et flattskytende riflekaliber og kikkertsikte.
Samtidig byr vinterfjellet på et reinere luktbilde enn om høsten. Selv om rypene sjelden trykker like godt i februar som i september, vil hunden oppleve at snøen dekker over forstyrrende dufter fra vegetasjonen.
Ligger forholdene godt til rette, kan du kan oppleve mange fine situasjoner i løpet av en dag.
Hunden vil normalt feste stand på lengre avstand. Dette kan medføre lange og til dels raske avanser. Jegeren må være på hugget: Kommer du på etterskudd, rekker du ofte ikke opp i situasjonen før fuglene letter.
På ski kan du forflytte deg relativt raskt over store områder. Da er det fort gjort å stake seg inn i terrengavsnitt som ikke er gjennomsøkt. Husk at bikkja ikke har ski. Og selv om vitringsforholdene ofte er enklere, vil snøen som regel være en begrensende faktor for arealet den klarer å avsøke.
Rypejakt i februar med hund gir sjelden mye fugl i sekken. Rypene kan ofte opptre i store flokker, være sky og vanskelige å komme på talefot med. Men på milde godværsdager kan rypene, og da spesielt enkeltfugl, være spake når de sitter i solhellingene. Det samme er tilfelle i vindstille og kaldt vær.
Vinterstid bør fangsten umiddelbart pakkes i sekken, gjerne i avispapir. På denne måten unngår du kuldeforkorting og seige rypebryst.
Vinterstell
Har du en fuglehund med lang pels, som for eksempel en setter, bør den klippes godt i bryst, buk, bak, halen og mellom potene for å begrense ising og snøklumper i pelsen.
Så lenge hunden er i bevegelse, tåler den ganske så kaldt vær, men under pauser må varmedekken på. Ikke minst gjelder dette korthårede raser.
Signaldekken gjør naturligvis hunden mer synlig i terrenget. Og en trikot-variant gir også en viss effekt mot både snøklumper, ising og varmetap.
