Skogsfugl­jakt på første snøen

Den første snøen kan være fiende eller venn både for vilt og jegere. Jakt & Fiske fikk smake litt av begge deler i skogene rundt Meråker.
Tirsdag, 30. oktober 2018 - 10:13
“Hva i huleste er det vorsteheren driver med?”

Liste, liste. Smyge, smyge. Vår utkommanderte branne av en korthåret vorsteher ser tilsynelatende ut til å legge an en avanse lenge før vi får bildøra i lås (og gjemt nøklene et sted der alle finner dem). Vi lader med tung skyts. Ingebrigt Uglem fra Trondheim er klar for tiur i første omgang.

Det er han hver gang vi får stand i skogen. En lever i trua. Så styrter vi etter vår store brune og finner ham i usikker stand midt inne i det tykkeste plantefeltet. Her inne styrter Dow Jones-indeksen for tiur som en bankaksje under finanskrisa. Tiur her? Ikke mulig, eller?

Saron nøster videre på sporet, mens vi opplagt venter på virrende jerper i hytt og vær når som helst. Det er liksom stedet for det. Og jerper har vi tenkt å la leve. Det er alltid trivelig å oppleve litt liv i et ellers mistrøstelig mørkt plantefelt.

Forvirret start
Liste, liste. Smyge, smyge. Saron jobber videre med tysk grundighet, og neseskaftet rettet på sporet. Så løsner det. I stor fart renner vi ut av granfeltet og ut over et gammelt hogstfelt.

– Det er tiur lell, tenker vi, og løper beina av oss.

Vi forserer dreneringsgrøfter så det spruter. Følger på hunden det vi makter. Til slutt ender det med nok en panserstand i nok et plantefelt, like mørkt som det første.

Vi er nå i villrede. Tiuren burde jo ha eksplodert for lenge siden. Men blikket til Saron er heller ikke til å ta feil av. Det er noe her inne, sier han, og lunter videre til en ny stand.

– Hva i huleste er det han driver med?


Vi har syndet på skogsfugljakt, Saron og jeg.

Lånt sporfinner
Vi kjenner ikke Saron så godt, utlånt for anledningen som han er fra Sissels Spiseri, bygdas pizzarestaurant. Men vi vet at den 7 år gamle Saron er en dugende jeger. Eieren har felt godt med fugl for han i den tida han prioriterte fuglejakta framfor elgjakta. Dessuten har han plukket sine premier på høyfjellsprøve. Så vi må stole på hunden.

Likevel, vi skjønner ikke bæret av hva han holder på med. Saron skyter fart med en avanse som bærer ut i nok et åpent hogstfelt. Det er her Ingebrigt begynner å lukte lunta. Han har selv vært bikkje for far sin i ungdomstida. Harebikkje.

– Jeg tror pinadø han jakter hare, mener Ingebrigt.

– Ja visst gjør han det, mumler jeg.

Brikkene faller på plass som ved et trylleslag. Alt stemmer.

Og hare er vi lite interessert i. Og like lite interessert er vi i å kjefte vår nyvunne jaktkompis huden full for å jage noe han er laget for. Men litt kjeft får Saron likevel, og til slutt får vi han opp i noe som vi mener er et anstendig og fokusert skogsfuglsøk.

Fem minutter seinere ender søket med stand i en klassisk storfuglbiotop. Området formelig skriker av fugl. Ingebrigt følger opp hunden. Jeg slipper meg 60 meter nedenfor med gode utsikter for skudd.

Pus på fuglejakt
–Ja!
10 sekunder seinere suser en gråhvit hare forbi i stor fart. To skudd smeller og setter enda større fart på haren. Likevel har jeg mistanker om treff. Vår tysker kommer galopperende til unnsetning og blir storøyd forundret over mangel på kjeft. I stedet får Saron en kraftig oppmuntring.

– Finn pus, Saron! Søk her! Flink bisk! Kjør på!


Saron på vei mot noe stort.

Liv og lære går ikke alltid hånd i hånd. Det kan mang en jakthund skrive under på. Først kjeft, så ros. En lettere forvirret Saron girer om. Og pus finner han 100 meter ned i skråningen og avliver den pent til vorsteher å være.

– Den trykket hardt, forklarer Ingebrigt. Kvit hare liker ikke barmark.

Den ventet på den første snøen. Og den ventet forgjeves …


Novemberjakt på den første nysnøen gir spor i sjelen.

Frisk på nysnø
Dagen etter møter oss nymalt og hvit. Den første snøen ligger som et renslig laken strukket over skogene rundt fjell- bygda. Et fuktig lydløst laken. Peder Fiske og engelsk setter Tatia har sluttet seg til jaktlaget. Sammen går turen til høyereliggende strøk der gammel grov furuskog møter rypeland.

Saron traver i vei, like blid og glad som gårsdagen. Vi begynner å få sansen for vorsteheren, Ingebrigt og jeg. Og det hadde vi ikke trodd, oppflasket som vi er på engelsk setter.

Saron har en egen måte å søke på som er artig å jakte med. Loser friskt og freidig på støkken, stram og stødig i standen.

Og ikke minst, Saron er villig til å legge ned en solid innsats i skogen, selv med ukjente jegere i hælene. Det liker vi.


Ingebrigt Uglem og Saron fant tonen sammen disse novemberdagene.

Paradegrein
Saron bruker en time før han byr på første stand. Men vi kommer skeivt inn i standen og legger press på skogsfuglen ovenfra. Sky fugler liker ikke det og tre storfugler letter på langt hold så fort de aner mer fare enn en stående fuglehund. Vi ser bare snurten av dem.

Like etterpå lurer fire hvite vinterryper oss like grundig. Men så er det vår tur med hell i skogen. En stum bjelle melder om bikkje i stand. Vi smyger oss lydløst på tung og fuktig snø.

Røya sprekker før vi finner vorsteheren, men så er hun da heller ikke klar over hvor vi er i terrenget. Røya feier like over hodene våre. Ingebrigt avventer. Holdet er for kort. Like etter stuper røya på første skudd. Saron kommer losende i pur glede. Dette skal feires med en solid apport. Vorstherens paradegrein.


For Peder Fiske og Tatia ble dette den helt store dagen med tiur på 4,8 kg.

Storfangst for Tatia
Likevel, dette er og forblir Peder og Tatias store dag. Peder er på leit etter en pausebekk idet han oppdager Tatia i sikker stand. Peder oppdager store spor etter fugl i snøen. Ferske spor av en tiur som beiner unna. Tatia legger press på tiuren med flere stander.

Peder følger på og er på hugget. Ser at Tatia ikke følger sporrekka slavisk men tar tiuren på overværet. Så dundrer tiurflaket opp 80 meter unna i enden av bekkedraget. Tiuren er tung og dreier med en gang nedover. Det går så det griner.

Den gedigne fuglen passerer Peder på 25 meter. Skuddene drønner. Tiuren tar treff på første skudd og taper markert høyde. Skudd nummer to sender den kontant i bakken. Peder er matt, Tatia litt pysete. Tispa hopper og spretter rundt den store døde. Hun har full fyring på 4,8 kg storfugl.

Avslørt av den første snøen og en tispe med nese for fugl.


Novembertiur er ikke som andre tiurer mener Paal Larsen med flere tiårs fartstid i skogen.

Tips for novemberjakt

Paal Larsen (52) fra Stjørdal har skutt et tresifret antall tiur så langt i sin karriere som skogsfugljeger. Han har flere tiårs jakterfaring med skogsfugljakt og er ellers en allsidig jeger. I skogen bruker Paal stående fuglehund, fortrinnsvis blandinger av gordon og engelsk setter. Her er hans betraktninger om senhøstjakta.

– å felle en tiur seinhøstes er mye vanskeligere enn i september. Det er en mektig og sjelden opplevelse. Kommer snøen blir skogsfuglen atskillig mer sky. Den sitter da i større grad i baret og trærne. Der har den atskillig bedre oversikt over farer. Dessuten blir skuddene langt vanskeligere om fuglen tar løs fra baret, enn om den flyr opp fra bakken.

I November blir det enda vanskeligere å jakte alene. Vær gjerne flere jegere. Da kan man skremme fugl til hverandre. Gå oppover i terrenget, for tiuren kommer helst skrått nedover om man får den på vingene. Velg derfor mer kupert terreng slik at du får denne muligheten. På flat mark må man ha mer flaks for å komme tiuren på hold.

Seinhøstes er det spesielt viktig at man er kjent i terrenget og vet hva slags terreng en har 100 meter ovenfor seg og 100 meter framfor seg. Da kan man posisjonere riktig. Veldig mye vinnes der om en skal overliste gammeltiur. Kommunikasjon er også viktig av sikkerhetsmessige grunner, og for å posisjonere seg riktig. Forskjellige plystresignaler kan fortelle hvor makkeren er, hvem som har hunden, om det er stand osv.

Etter Paals mening skremmer ikke denne plystringa tiuren nevneverdig.

– Tiur er hardskutt vilt, og kroppsskudd som ikke treffer vitale mål vil gjerne ikke sende tiuren i bakken med det samme. Prøv derfor å observere fluktretningen så nøyaktig som mulig. Tiur som taper høyde relativt sett i terrenget er ofte truffet. Tiuren flyr gjerne ikke mer enn 200 til 300 meter rett fram i fluktretningen, litt avhengig av terreng. Dette gjelder ofte også tiur som ikke er truffet. Uansett kan det lønne seg å forfølge tiuren. Det er interessant og lærerikt å se om man kan få den opp på nytt igjen. Dessuten dekker man ofte nytt terreng under en slik forfølgelse.

Les også: Tolv tips til toppjakta og Skogsfugljakt i Ginas Gausdal.

Emneord: 

På forsiden nå