Innta stolsekkene!

Hver helg fra september til mars inntar familien Håland fra Jæren stolsekkene. Det er jærharen som lokker.
20. august 2018

Det blåser en sterk vinterkuling over Høgjæren. Noe som selvsagt ikke er til hinder, verken for familien Håland, to dunkere eller undertegnede.

Vi går i samlet følge på morgenkvisten. Krummer nakkene mot blåsten under en høy himmel.

Rundt oss ligger granskogene strødd som små oaser i det flate heilandskapet; tilbyr ly både for mann og hare.

Hundrevis av meter med steingjerder står som trassige vitnesbyrd over jærbuens arbeidslyst. Og der, i en fordypning, ligger et islagt vann.

Men det var hare dette skulle handle om:      

Beagle- og dunkeroppdretter Geir Håland har som alltid med seg ungene mot harepost; Erik, Bernt og trettenåringen Astrid. Samtlige frelste. Harefrelste.    

Dagens vitringsforhold er imidlertid ikke mye å juble for: Rimet mark og tørt. Aller helst ville vi hatt mildvær og lett bris, selv om Geir påstår han aldri blir helt klok på temaet vitring. 

Predatorkontroll

Vi dukker inn i nærmeste granskog. Her har haren etter alle solemerker dagleieplass. Den dropplede dunkeren Mira 2,5 år), som allerede kan vise til tre førstepremier, slippes.    

Ronja på fem, som visstnok er en racer til å jage hare og som kan smykke seg med tittelen jaktchampion, festes til en granlegg.


Usikker? Her er ti gode grunner til å drive med harejakt


 

Varmen får bein å gå på, før hareentusiastene forskriftsmessig inntar stolsekkene med pølser på spidd. Geir benytter like godt anledningen til å fiske opp ei mårfelle fra sekkens indre.  

– Du har tro på predatorkontroll?

– Ja, jeg setter opp to–tre feller hver vinter. Her er mye mår. I tillegg røkter jeg fire revebåser. Det er få som driver med predatorkontroll her omkring, men det er hevet over tvil at det har positiv effekt for småviltbestanden.  

Så snakker Geir varmt om dunkeren: En gammel rase med særdeles godt gemytt, flink til å ta ut haren, jager med passe fart – og det blir sjelden tap.  

– Jo, dette er gilde harehunder, sier Geir som startet med dunkeroppdrett i 2013 og fikk sin første beagle i 1987.


Varmen får bein å gå på.

Grå pil

Tre timer seinere er det absolutt ingenting å melde om, kanskje bortsett fra stinne pølsemager. Det bestemmes at vi skal trekke sørover, til neste granskog.

Guide: Hvordan jakte på haren?

Dermed krummer vi på ny nakkene og trasker av gårde. Akkurat idet vi skal krysse heia, stryker plutselig ei grå pil av en hare forbi.

– Fort, nå!

Mira gis på ny tillit. Et par minutter seinere hører vi losen. Så vidt. Kulingen blåser bort lyden, musikken. Hundepeileren blir vår venn i nøden.

– Nå går losen der vi nettopp satt, og er på vei tilbake, melder Erik.

Vi posterer ved uttaket. Etter en knapp halvtime skimter vi brått gråpelsen der den jumper videre over heia. Dunkeren dukker opp tre–fire minutter bak. Undrer på hvor lukten ble av.

Tap, og kanskje ikke å unders over, vitringsforholdene tatt i betraktning. Men hva med harejaktmiljøet på Jæren? Heller fåtallig, ifølge Geir.

– Det finnes maks 15 personer som driver og trener med harehund, sier han. For det er trening det hele handler om. Bare ungene gis velsignelse til å skyte – innimellom.

På harefarten

Den særegne jærharen, som ikke skifter farge til hvit vinterpels, finnes utbredt over hele Jæren og sørover mot Sørlandet. Som for resten av landet, viser harebestanden på Jæren en nedadgående trend.

– Vi har heller ikke smågnagerår på Jæren, og det er ti år siden vi hadde harepest.  

Geir retter fokuset oppover, mot rovfugl. Ørn og hubro tar godt for seg av harene i det åpne landskapet, mens revebestanden varierer.  

En fåtallig harebestand til tross: Familien Håland er ute på harefarten hver helg fra september til mars, så sant ikke fotballkamper, håndballkamper eller skytekvelder i regi av Hå skytterlag stjeler tida.  

Etterveksten synes i alle fall å være i trygge hender i familien Håland. 

– Ja, det gjelder å ta med ungene ut fra de er små, inkludert å være med på jaktprøver. Det er idrett, dette også!

harejakt på jæren
Geir Håland og jaktchampion Ronja (5), en samkjørt ekvipasje.

Astrids første

På spørsmål om det finnes noen snarveier for å få til en god harehund, svarer Geir et kategorisk nei. Det gjelder å komme seg ut så ofte som mulig, og slå opp stolsekken på en plass som kan tilby litt hare.        

Astrid har fremdeles blanke øyne, etter at hun felte sin første hare her om dagen – i en skogdott ved Brusand.

Ronja loset, og pus hoppet forbi på 20 meter. Ungjenta felte haren med ett skudd med sin kaliber 16 – uten å få skuldervondt.  

Les også: Derfor er harelos ekte jegerlykke

– Jeg sendte først av gårde et prøveskudd fra knestående. Da gjorde det ordentlig vondt i skuldra, men det var veldig kjekt å felle haren, altså.   

Mentor og fader Geir synes utålmodig. Vet at vi neppe får flere harer på beina i dag. Sjekker klokka på mobilen.   

– Nei, nå må vi dessverre reise. Astrid skal spille håndballkamp, men neste helg er vi på plass igjen. På stolsekkene. For å lytte på losen!  

Siste fra Jakt

Mats Holtmoen og over 50 andre lokale jegere reiser lørdag fra Odda til Geilo for å markere sin motstand mot håndteringen av skrantesjuka på Hardangervidda. Foto: Privat
Skrantesjuke:

Organiserer «opprørsbuss» til reinsmøte

Reinsjeger Mats Holtmoen og over 50 andre lokale jegere reiser til høstmøtet for viddareinen. Målet er å vise motstand mot håndteringen av CWD.
Skrantesjuke:

– Ekstra bukkeuttak er det minste av hardangerreinens bekymringer

Sekretæren i Hardangervidda villreinutval synes det er fint med lokalt engasjement, men mener lokale jegere og fjellstyrer må løfte blikket.
Nå kan du tjene inntil 2500 kroner på revejakta, forutsatt at du blir godkjent deltaker i Veterinærinstituttets overvåkingsprogram og leverer godkjente prøver å av tunge, lever og avføring. Foto: LexussK / iStockphoto

Nå kan du få inntil 2500 kroner for revejakta

Om du registrerer deg hos Veterinærinstituttet, kan du bidra i overvåkingen av parasitten dvergbendelorm – og tjene penger på revejakta.

På forsiden nå