Den stille jakta

Først en beklagelse til dere unge. Det dukker opp et par referanser her som dere antakelig må spørre Chat-GPT om, og det er ikke sikkert dere finner svar der heller.

I min generasjon, typ 50+, var det nemlig ganske vanlig å leke i skogen. Vi lekte ofte at vi var på jakt, og kjennemerket var da smågutter- og jenter i en lett sammenkrøket positur som listet seg på tåballene for å lage minst mulig lyd – og vi måtte for all del ikke tråkke på småkvist. 

Dette hadde vi lært av Sølvpilen og Falk gjennom tegneserier, eller kanskje dette var en flere tusen år gammel nedarvet lek hvor unger i en veidemannskultur lærte jakt gjennom lek. Hovedpoenget var uansett at jakt er en stille aktivitet. Smyging og stillhet var vår definisjon på jakt.

Jeg har i mange år båret med meg et sitat fra den gamle, svenske jaktforfatteren Olof Backström. Han skrev en gang på 90-tallet at «du skal være i skogen, men hverken synes ellers høres». En klok jeger. Dette sammenfaller med hva ulike jaktbaserte urbefolkninger rundt om på kloden tenker om jakt.

Så – hvor gikk det egentlig gærent med den moderne jegeren? Hvor mista vi det? Det har nok vært en gradvis utvikling over tid, men jeg tenker at jaktradio og membranplagg i alle fall ikke har bidratt til mer stillhet i skogen.

Jo da, jeg kan glatt innrømme at nerden i meg av og til tar litt overhånd. De siste årene har jeg blitt så opptatt av lydløs jakt at jeg av og til går ned i kjelleren i et rom hvor det er helt stille. Der lytter jeg til min egen jaktdress. 

Og det jeg hører, er ikke bra. Jeg har i likhet med alle andre de siste 20 årene jaktet med vind- og vanntette jaktdresser, som ifølge reklamen er «lydløse membranplagg». 

Det er mulig de har membran, men lydløse er de ikke. Det subber, knitrer og gnisser alle veier. Etter litt tankevirksomhet, har jeg funnet tilbake til posen innerst på lageret, den som inneholder mine gamle jaktklær fra 90-tallet. 

Vadmel. Deilig, lys oliven vadmel fra den svenske Försvarsmakten. Dette har de siste årene vært mitt trumfkort i konkurransen med elg og hjort, eller «skogens største ører», som jaktkompis Tor kaller dem.

Elgens sanser er litt annerledes enn våre. Vi vet at luktesansen og hørselen er svært god, mens synet kanskje ikke er det skarpeste. Men vi jegere velger altså å prioritere kamuflasjedresser som lager masse lyd? Smått ulogisk, eller hur?

En gammel apasjelegende forteller at den store manndomsprøven var å «ta på en hjort». Du måtte bevise dine jaktferdigheter ved å smyge deg så nært en hjort at du kunne nappe et hår. De brukte mange ulike teknikker, men det viktigste var lydløse klær, lav hastighet og bevissthet på hvor du satte ned foten. 

De beveget seg så sakte som 60 til 80 sekunder pr. meter når de nærmet seg viltet. Dette tilsvarer 0,045 km/t. En vanlig norsk jeger beveger seg i en hastighet på ca. 

3 km/t i skogen. Hvordan vi bruker øynene, blir også påvirket av hastigheten vi holder. Beveger du deg seg sakte, får du mer ut av vidvinkelsynet og dekker mer terreng i bredden.

Man lærer så lenge man har studenter, er det noe som heter. Jeg hadde med en ung kar fra Nordvestlandet, Kristoffer Kjørsvik, på lur hundjakt for et par år tilbake. Han sa det ganske så treffene: «Lurhundjakt handler om å gå sakte og lydløst. Kle deg som om du skal sitte på post, når du går med hund. Blir du varm, går du for fort.»

Jaktradio er ikke en oppfinnelse som bidrar til stille jakt. Det blir mye lyd – både fra egen og andres skravling. Alle har vel et nabojaktlag med en utpreget sosial fyr, som kommenterer alt fra vær til hvordan tyttebærhøsten kommer til å bli. 

Men det finnes også teknologi som bidrar til stille jakt, nemlig de nye jaktappene, hvor man kan se hverandre og eventuelle hunder i terrenget. Der kan man også sende korte meldinger på lydløst vis. 

Jeg mener dette er et skritt i retning av en mer stille jakt. Selv om det av og til kan stjele litt fokus og gå ut over vidvinkelsyn og årvåkenhet.

Jeg har privilegiet av å få jakte med gode hunder og dyktige jaktkompiser. Blant favorittene er en norsk elghund typ sort, som lyder det betegnende navnet «Smygar». Det er spennende å observere Smygar på jakt. 

Han bruker alle sanser så intenst i løpet av en jaktdag, at det er hodet som blir mest slitent – ikke bein eller muskler. 

For oss tobeinte jegere er det motsatt. Vi blir som regel slitne i beina fordi vi er opptatt av å tilbakelegge distanser – ikke i hodet fordi vi har vært konsentrert over tid. Jeg tror vi jegere har mye å lære av en svarthund – vi må bruke sansene våre og hodet mer, og kanskje beina litt mindre.

Jeg mener de fleste kan bli bedre på å legge fra seg stress og hverdagsliv hjemme, og dermed også bli bedre jegere. Det er noe med å være til stede på sin egen jakt. Fokus, årvåkenhet, vidvinkelsyn og lydløshet.

 Jaktterrenget skal ikke være en tumleplass for høylytt samvær, men ei kirke du ydmykt trer inn i på naturens egne premisser.