Det aller meste av det jeg har tjent, har jeg brukt på jakt. I mange år gjorde jeg ikke annet enn å spare til jaktturer
– Det siste skuddet?
Espen Lynne blir fjern i blikket. Vi sitter på kjøkkenet og ser ut mot tung granskog i Oppegård i Viken. Huset er i mørk villmarkspanel. Innvendig kledning er av solid furu. Rundt oss er det bilder av ville dyr og utstoppede hoder fra hele verden.
Eikeplatene på kjøkkenbenken er sju centimeter tykke. Det meste er hel ved hos Espen Lynne. Han begynner med å beskrive det siste skuddet, i Flatheads, helt sør i British Columbia.
– Vi så dyra på 5–600 meter, snek oss til 400 meter. Guiden mente det var nært nok, men jeg ville ned til 200. Det var fire dyr, bare ett av dem var lov å felle. Så la jeg meg ned for å vente, og omsider reiste det seg. Det falt på to skudd. Begge var dødelige.
Det var likevel litt blandete følelser som meldte seg da det hele skulle fordøyes, forteller Lynne. For det siste skuddet markerte også slutten på en epoke.
– Først var det helt fantastisk. Det var et mål jeg hadde hatt gjennom mange år. Tomheten kom seinere. Jeg var ferdig med et hovedmål som jeger. Fremdeles kommer den følelsen; hva nå?
Grand Slam
Det var det siste skuddet i Grand Slam, som er de fire store villsauene i amerikanske villmark; Desert Sheep, Dall Sheep, Stone Sheep og Rocky Mountain Big Horn. I Amerika er sauer mye mer enn helt ålreite dyr. Det er noe av det gjeveste en jeger kan ha i samlingen. Bare tre nordmenn skal ha gjort noe tilsvarende på nordamerikansk villsau. Verken første eller siste skudd er gratis. Prisen ligger på rundt halvannen million kroner.
– Det aller meste av det jeg har tjent, har jeg brukt på jakt. I mange år gjorde jeg ikke annet enn å spare til jaktturer. Samtidig skal det sies at jeg har vært heldig med en eiendomsinvestering, og har fått noen veldig gode priser på egen jakt.
Espen Lynne nikker i retning av en Kiwi-pose på veggen. Det er leien fra en Kiwi-butikk i Fredrikstad som finansierer mange av turene.
– Jeg er privilegert som har hatt midler til å forfølge drømmen.
Skiller seg ut
De fleste som kan skilte med Grand Slam, er velbemidlet og har bikket 60 år. Da Espen Lynne felte den siste av de fire villsauene, var han 45. Han havnet på forsiden av magasinet Ovis/Grand Slam, med nummer 2092 for evig festet til navnet sitt. Han fikk mange klapp på skuldrene av guidene.
– De fleste guidene er på min alder, og kanskje yngre. Det er sjelden de jakter sammen med jevnaldrende, og de gleder seg like mye som jegeren når det går bra. Det var fire veldig utfordrende og hyggelige turer.
Jakten på villsau og Grand Slam førte ham til Mexico, British Colombia i Canada, Yukon og Nordvestterritoriet.
– Det kan være vanskelig å forstå i Norge, men i Amerika har de en helt annen jaktkultur. Villsau og bukker henger høyt. Dette er kanskje gjevere enn de fem store i Afrika. For meg henger det høyest.
Håndlag med dyr
Espen Lynne skal snart fortelle om trangen til å jakte på verdens tak, men først inviterer han ned i underetasjen, der han lever sitt profesjonelle liv. Det lukter pels med en gang han åpner døra. En rusten fryser fra 1970-tallet gjør fremdeles nytten. Malingsrestene på veggene og årgangsflekker av olje og skitt på gulvet vitner om hardt arbeid gjennom to generasjoner. Det ligner en kunstners atelier.
Det er et atelier. Her er en grizzlybjørn og en steinbukk udødeliggjort i bevegelsen. Et helt rom er fylt til randen av pumaer, tiur, rådyrbukk og diverse sau fra høyfjellet. Espen Lynne er taksidermist, eller preparant, om du vil. Han overtok både jobben og interessen etter faren.
Hoppet av skolen
– Det var pappa som begynte å jakte. Han fant en død trost i veikanten, tok den med hjem og lurte på hva han skulle gjøre med den. Sånn startet en livslang interesse.
Espen Lynne har tatt farens interesse til nye høyder, både som taksidermist og som jeger. Han har flere norske og nordiske titler innen taksidermi, og som jeger har han reist verden rundt på jakt etter opplevelser og trofeer. Men det var farens gnist som tente sønnens flamme. Faren jaktet mye. Mest i Norge, men også i utlandet.
Etter en tur til Mongolia, kom han hjem til Oppegård med stjerner i øyne. Sønnen skjønte at det var der han måtte lete, og siktet mot stjernene. Espen Lynne fant få svar på skolen, og hoppet av ved første anledning, etter førsteklasse på videregående. Han begynte heller å jobbe sammen med faren. Etter hvert som jaktinteressen og utferdstrangen ble mer intens, skjønte han at veien til verden gikk via det engelske språket.
– Jeg var en skolelei drittunge som begynte med utstopping, ikke fordi jeg syntes det var moro, men det var enkelt og tilgjengelig. Men jeg visste at jeg likte å jakte, og at jeg måtte lære språket.
Jeg var en skolelei drittunge som begynte med utstopping, ikke fordi jeg syntes det var moro, men det var enkelt og tilgjengelig.
Nye venner – og drømmer
Espen Lynne gikk på guideskole i Canada, Wilderness Guiding Skills. Pensum var jakt, fiske, kanopadling og turopplegg. Og ikke minst førstehjelp og sikkerhet, som eksempelvis å håndtere situasjoner hvor noen i følget er blitt angrepet av bjørn.
– Har du fått bruk for det?
– Aldri. Jeg har blitt angrepet av bjørn, men det har bare vært skinnangrep. Men kurset ga meg mange venner og mye kunnskap. Jeg innså hva jeg ville gjøre enda mer av. Og at jeg likte å jakte høyt til fjells. Drømmen om Grand Slam begynte da jeg fikk se noen av disse rå sauene.
Norseman og Nepal
Høye fjell, ja. Espen Lynne kikker ut mot bartrærne på den andre siden av jernbanelinja, og innrømmer at han bor på feil sted. Egentlig skulle han bodd ved foten av Himalaya, i Luster eller ved en bratt vestlandsvegg. Han elsker å jakte i fjellet, løpe i fjellet og puste inn den klare lufta og drikke det reine vannet.
– Jeg blir alltid i godt humør i høyfjellet. Det er noe med utsynet. Det er der jeg henter energi. Jeg har alltid gledet meg til å se hva som er på den andre siden av fjellet. Og når jeg er der, gleder jeg meg til neste topp.
Han har gjennomført Norseman, med målgang på toppen av Gaustatoppen, og skulle ønske den siste etappen var et par kilometere lengre. Det er barndomsvennene, minnene og kundene som holder ham tilbake. De vet hvor han bor, og de vet hvem de skal gå til med et trofé. Men det er ikke alltid de får tak i ham.
Lista over fjell han har klatret, er lang. Og han har for lengst tapt sitt hjerte til Himalaya. Er det ett land han rangerer høyere enn alle andre, er det Nepal.
– Nepal er fantastisk. Det er et begrenset antall jaktlisenser og det er en mektig natur å jakte i, med høye fjell og mye klatring. Og jaktområdet er relativt lite.
Jakt i Nepal må planlegges flere år i forveien. Du må ha penger, og du må ha flaks for å få tak i lisens. For Espen Lynne teller også antall høydemeter og det å bli kjent med en annen kultur inn i regnskapet.
I Amerika har de en helt annen jaktkultur. Villsau og bukker henger høyt. Dette er kanskje gjevere enn de fem store i Afrika.
Espen Lynne (48)
Bosted: Oppegård, sør for Oslo
Sivilstatus: Samboer/forlovet
Yrke: Taksidermist/jaktguide
Lidenskap: Alt som gjøres ute! Jakt, fiske, ski, sykling, løping, triatlon og padling.
Boka jeg aldri glemmer: Mikkel Fønhus er barndommens bokminne, og Helge Ingstads Pelsjegerliv, så klart.
Lytter til: U2 eller det meste på radio
Favorittrett: Noe selvskutt, fårikål (av villsau) eller haregryte.
Best i glasset: En god rødvin, gjerne argentinsk.
Drømmer om: Neste jakttur og høsten som kommer – med ny hund.
Forbilde: Pappa
Oppskrift på høydesyke
– Det å jakte i tynn luft, i 4000–5000 meters høyde, gir noe ekstra. Maten er fremmed, overnattingen er enkel og seletøyet til hestene er som for hundre år siden i Norge. Og sherpaene er et imponerende folkeslag. Et snillere og sterkere folk skal man lete lenge etter, fastslår han.
En norsk jeger er vant til å bære egen sekk og rifle, og Espen Lynne insisterte på å bære sitt eget våpen. Han skjønte fort at høyde ikke tillot ekstra vekt. Å venne seg til høyde, gir raskt skallebank, og det å bære ekstra vekt, er oppskriften på både høydesyke og trøbbel, selv når man er topptrent og en erfaren jeger. Turene inn i Himalaya er ikke for hvem som helst.
– Vi bruker gjerne fem dager på å gå inn i terrenget, og går inn og ut av store høyder for gradvis å venne oss til den tynne lufta.
Når de først kommer i terrenget, er det ofte bra med vilt. Og det er svært få jegere. Skytetreningen er en del av forberedelsene.
Himalaya Bluesheep
– Det kan ofte bli lange skuddhold, siden det er så åpent. Du må kunne skyte godt på 300 meter, kanskje også 400 og 500. Personlig foretrekker jeg å snike meg nærmere. Om jeg må vente en dag eller to, er ikke det så viktig. Jeg har tid. Vinden er en jegers verste fiende i skuddsituasjonen, og i fjellet er det nok av vind.
Også i Himalaya er det sau som henger høyest. Espen Lynne skjøt sin første i 2014. Han har mange historier om dype daler og bratte stup, og lider ikke av høydeskrekk.
– Det farligste på alle turene jeg har vært på er bilturen til jaktområdet. Det er farligere å kjøre fra Oslo til Trondheim enn å være i jaktterrenget, uansett hvor du er.
Nytt mål
Espen Lynne planlegger flere langturer. Med elghundvalp i huset, blir det også jakt i norske skoger, men han drømmer om Canada, der elgen er dobbelt så stor og arealene enorme.
– Etter et år med pandemi, er det jakt med venner i Canada som trekker. Vi har en plan om å kjøpe guiderettigheter der. Tenk å møte pensjonisttilværelsen med et eget terreng der borte!
Den drømmen lar seg kombinere både med elgjakt i Norge, og jakt på villsau i den tynneste luften i Himalaya.
Over hele Norge er veier, landbruk og mikro- og minikraftverk bygget ut i vernede elver. Nå skal forskere i Norsk institutt for naturforskning (Nina) kartlegge hvor store inngrep som er gjort og hvilke naturverdier som er igjen i de vernede vassdragene.
Karleggingen gjøres på oppdrag fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE ).
– Det er få vassdrag i Norge som ikke er bygget ut til kraftproduksjon, så de som er igjen representerer viktige verdier for samfunnet, sier prosjektleder Børre Dervo i Norsk institutt for naturforskning, til Ninas egne nettsider.
Det er over 50 år siden 390 vassdrag først ble vernet for å unngå at de ble bygget ut til vannkraftproduksjon. Hensikten var å beskytte naturverdier og andre verdier som kulturminner og friluftsinteresser i og langs elvene.
Nå er blåtungevirus påvist i Østfold. Det er første gang blåtunge er påvist utenfor Agder og Rogaland. Viruset kan spre seg til hjortevilt.
De to aktuelle saueholdene er i Sarpsborg og Fredrikstad. og ble påvist fredag, opplyser Veterinærinstituttet.
I alt er det nå påvist blåtunge i 33 besetninger, sju av dem er storfe. Majoriteten av de rammede holder til i Lindesnes i Agder, skriver avisa Nationen.
Mattilsynet antar at det er høyere risiko for blåtunge i et stort område sør i landet. Sonen strekker seg langs kysten fra svenskegrensen til Haugesund. Den dekker også store deler av det sentrale Østlandet, så langt nord som Elverum.
Blåtunge er en virussykdom hos drøvtyggere og hjortedyr. Sykdommen har ikke vært registrert i Norge siden 2009, før den ble påvist i forrige uke.
Ettersom Norge har lite import av dyr, antar Veterinærinstituttet at sykdommen har spredt seg fra Danmark til Norge med sviknott, som er kommet med vinden. Sykdommen smitter ikke direkte mellom dyr.
Sykdommen har ikke vært registrert i Norge siden 2009, før den ble påvist på nytt for noen uker siden. For sau kan dødeligheten være så høy som 30 prosent. Syke dyr blir ofte avlivet av dyrevernmessige hensyn, ifølge Veterinærinstituttet.
En mannlig jeger i 70-årene ble lørdag meldt savnet av jaktlaget sitt i Gildeskål i Nordland. Etter en kort leteaksjon ble han funnet omkommet.
Politiet ble varslet av mannens jaktlag klokken 13.30.
– Det ble sendt redningshelikopter fra Bodø, en hundefører fra politiet, en droneoperatør fra politiet og mannskaper fra Røde Kors og Norske Redningshunder til stedet, skriver politiet i en melding på politiet.no.
Klokken 14.20 ble mannen funnet omkommet av mannskapet på redningshelikopteret. Pårørende er varslet og blir ivaretatt av kriseteamet. Det er ikke mistanke om at det har skjedd noe straffbart, men politiet gjør rutinemessige undersøkelser på stedet og oppretter sak.
En skadet jeger i 50-årene er fraktet ned fra fjellet Hovdunga i Aurland i Vestland fylke med luftambulanse.
Vest politidistrikt skriver på politiloggen natt til lørdag at de klokken 1.19 fikk meldingen om at en jeger i et jaktlag på Hovdunga i Aurland hadde skadet seg og blødde fra et sår i hodet.
Ifølge opplysningene var mannen noe desorientert, og helsepersonell ønsket derfor at han skulle hentes ned fra fjellet for nærmere undersøkelser.
Det var lett snødrev i området og ikke flyvær verken for luftambulanse eller redningshelikopter på meldetidspunktet. Derfor ble mannskaper fra Røde Kors sendt opp til hytta.
Lørdag morgen melder politiet at mannskapene fra Røde Kors kom fram til hytta klokken 5.30, og at et helikopter fra luftambulansen ankom stedet klokken 6.02 og kort tid senere lettet med den skadede om bord.
Ti lokallag i Naturforbundet krever et møte med fiskeriministeren for å be om ytterligere tiltak for å hjelpe økosystemet i Oslofjorden.
– Vi frykter at økosystemet i Oslofjorden vil kollapse, slik forskere har påpekt er i ferd med å skje. Å redde Oslofjorden er fortsatt mulig, men det krever rask handling, og vi forstår ikke hvorfor politikerne nøler, sier leder Henrik Hovland i Naturvernforbundet Oslo Nord. Det melder nyhetsbyrået NTB.
Det er ikke ett fett hva elgen spiser. Skogens konge har en bemerkelsesverdig evne til å finne en god balanse mellom proteiner, fettstoffer og karbohydrater i kostholdet.
Utstyrt med kamera rundt halsen, har elger på øya Vega i Nordland avslørt hva menyen deres består av. Forskerne har kombinert denne informasjonen med kjemiske analyser av planter og målinger av tilgang på beite.
Resultatene viser at elgen strengt regulerer inntaket av såkalte makronæringsstoffer (proteiner, fettstoffer og karbohydrater). Hensikten er å oppnå en best mulig balanse i kostholdet. Forskjellige planter inneholder ulike næringsstoffer, og elgen må få i seg det rette forholdet mellom proteiner, karbohydrater og fett for å bygge opp vinterreservene. Dette melder Norsk Institutt for Naturforskning (Nina) på egne nettsider.