Vestlandsamasonen

Det står ei nikkerskledd dame med en enorm hårmanke på Bergen jernbanestasjon. I halsen har hun knytt et silkeskjerf. På hodet balanserer ei skinnlue av vaskebjørn.

– Marit, hilser hun flott. 

– Er det du som kommer fra Jakt & Fiske? 

Klesbunaden tatt i betraktning, kunne man kanskje tatt Marit som representant for den fjongeste bergensfiff. Så feil kan man ta. 

– Jeg har min egen klesstil og kjøper like godt brukte som nye klær, sprudler hun. 

– Jeg kaver aldri etter det moderne. Tweed, fløyel og pels er mine favoritter. Hjemme er klesskapet mitt stappfullt av ulvepels. 

Hun fnyser av at det skal være politisk ukorrekt å kle seg i pels. 

– Det er mye verre med all denne plastskiten folk kler seg opp i.

Jeg kan ha et klesplagg i 30 år og skyr bruk-og kast-mentalitet, fastslår rivjernet og fortsetter med uforminsket styrke:

Hest i garasjen

– Jeg elsker storviltjakt, men er totalt uinteressert i dagens utstyrs- og våpenjåleri. Viltet er ikke merkebevisst. Det er ikke jeg heller.

Så følger historien om da Marit i fjor høst deltok på en tredagers effektiv hjortejakt nord for Inverness i Skottland sammen med 16 norske jenter. 

Da jaktet hun med lånt utstyr. Jentene felte hele 71 hjort for grunneierne.

– Det aller viktigste med storviltjakt, er å la dyrene passere hvis man er usikker. Jenter er langt flinkere enn gutta til å holde skudd tilbake. Nei, nå går vi på kafé.

Vestlandsamasonen hilser til høyre og venstre idet vi ramler ned på kaféstolene; forteller at hun er oppvokst i Rosendal i Hardanger sammen med foreldre og to brødre.

Jentungen deltok på alt av fritidsaktiviteter vestlandsbygda hadde å by på; dro garn i fjellvann og sanket sauer. Hest var den store lidenskapen.

– Jeg hadde egen hest stående i garasjen, knegger hun.

Pilot og båtfører

Etter videregående, gikk turen til USA hvor hun utdannet seg til pilot, men vel hjemme i gamlelandet oppdaget hun at alle pilotjobbene hadde dunstet bort.

– Jeg fløy en del sjøfly da jeg kom hjem, bare for å være oppe i luften.

Seinere gikk hun inn portene på Høgskolen i Bergen, studerte HMS og kvalitet, endte på oljeinstallasjoner i Nordsjøen, tok arbeidsdykkersertifikat og avla kystskippereksamen.

Én ferie var hun også båtfører for Børge Ousland på Manhausen i Steigen. I tillegg var hun med på å starte Bergen Sjøredningskorps, hvor hun var mannskap i ti år.

– Jeg var gudmor for sjøredningskorpsets første redningsskøyte, «RS Marit». Det er jeg stolt av. Og så er jeg medlem i venneforeningen til galeasen Loyal, søsterskipet til Gjøa, som Amundsen seilte med, samt Seladon.

– Det var da voldsomt. Og nå jobber du altså her på stasjonen? 

– Ikke her på Bergen jernbanestasjon, men rundt om i Norge som sikkerhets- og kvalitetsrådgiver. Jeg kvalitetssikrer og verifiserer jernbaner og tunneler. Vet du, vei og bane bør samarbeide med NJFF og grunneierne for å hindre viltpåkjørsler. Hvis det settes jaktposter ved krysningspunktene, kan dyrene stoppes før de beiner over togskinner og veibane.

Sov i våpenfutteralet

Livet har som kjent en lei tendens til å gi noen kilevinker. Så også for Marit, som ble alenemor som skoleelev, 20 år gammel. Da var det å bære guttebarnet hjem på hybelen i friminuttene for å gi pupp.

Noen år seinere reiste flere familier fra Bergens JFF på laksefiske til Gaula, deriblant Marit og yngstegutten.

– I oppveksten deltok sønnen min på både skytterstevner og hjortejakt. Jeg satt på hjortepost, mens pjokken sov i våpenfutteralet.

Bortsett fra ei lirype Marit en gang uforvarende tråkket på, har hun ikke jaktet småvilt. 

20 års elg- og hjortejakt-erfaring fra Vestlandet og Østlandet har imidlertid lært dama at det finnes useriøse jakt-aktører der ute.

– Sprøyt

– For en tid tilbake deltok jeg på en tilrettelagt hjortejakt, der jakttilbyderen fordelte over 20 postjegere i samme område. Kun én av jegerne fikk med seg kjøtt hjem. Det er det største sprøytet jeg har vært med på. 

Heldigvis har alt gått knirkefritt på elgjakt i Kongsberg, der Marit har jaktet sammenhengene i ti år, de fem siste årene som jaktleder.

– I starten var Lassedalen, kalt «matfatet», et fantastisk jaktområde. Det bugnet av elg, og både jegere og drivere hadde med små barn til skogs.

Leverpostei

Marit har deltatt i flere jentejaktgrupper via Facebook, som Skjørtejegerne og Jegerjentene, men hvis hun merker at jentene blir mer opptatt av business enn selve jakta, takker hun for seg.

– Nå har vi startet gruppa Hunting Ladies. Vi reiser på jaktturer sammen, blir kjent og knytter vennskap. På sikt ønsker vi å leie egne jaktterreng.

For Marit er god utnyttelse av råvarene fra jakta en viktig del av totalopplevelsen, da blir også innmaten brukt.

– Jeg tryller fram leverposteier hvert år og håndplukker ingrediensene fra hjerter, lever og tunge, men hjortepølsene har jeg bare gitt meg i kast med tre ganger.

Hva mer? Jo, TV-karrieren må selvsagt nevnes: Hun var hjertelig til stede i den islandske matprogramserien En smak av nord sammen med gourmetkokken Hanne Frostad, sendt på NRK.

Og i et Norge Rundt-innslag fra 2009 viste hun lure knep for å overleve hvis uhellet skulle være ute.

Komfortsonen

– Så hvem overlever i krisesituasjoner i Guds frie natur? 

– Kun de smarteste dyrene og menneskene. Det kommer neppe som en overraskelse at dette fyrverkeriet av et kvinnfolk aldri gir seg. Hun brenner for rettferdighet, og tar gjerne kampene også for andre.

– Jeg lover aldri noe jeg ikke er sikker på at jeg kan holde. Ingen får lov å eie meg, selv om jeg har hatt kjæreste i nærmere ti år. Han er forresten verdens mest tålmodige mann.

Og så gjelder det å bevege seg utenfor komfortsonen: Fordi kjæresten synger i kor, begynte også Marit i et gospelkor, øvde i et halvt år og diktet to sanger – som ble framført foran 100 gjester i kjærestens femti-årslag.

– Det er det verste jeg har gjort. Jeg eier ikke sangstemme. 

– Bortsett fra rettferdighet, hva brenner du for? 

– Å åpne opp flere jaktområder for den vanlige lommebok. Det er slik man rekrutterer flere jegere, og så er jeg ikke opptatt av kjønn.

Boksvanger

Når man runder 60, er pensjonisttilværelsen bare noen drøye langsvinger unna. Marit har planene klare. Hun skal bli forfatter og går allerede svanger med tre bøker som har vidt forskjellig tematikk: Den første boka skal handle om krybbedød, den andre om menneskenatur og den tredje om en norsk entreprenør.

– Hva er egentlig årsaken til krybbedød? 

– Det får du vite når boka er ute. Tilbake igjen til hjortejakta i Skottland, som gjorde dypt inntrykk og ga mersmak. I november reiser hun tilbake igjen. 

– Det var så gøy å møte andre kjekke jenter med samme motivasjon. 

– Hva er høstens jaktplaner i Norge? 

– Jeg skal jakte i et flott terreng i Kongsberg, smiler vestlandsamasonen og tømmer kaffekoppen. 

– Skal vi si vi har det?