Mentalhygiene

– Noe av det som forbauset meg mest var hvor lett det var å bli jeger i Norge. Noen teorisamlinger og 15 skudd med hagla, uten krav om å treffe en eneste leirdue! I Bosnia, og i en rekke andre land i Europa, må du belage deg på flere års læretid med ansvar for hundene, lage mat, passe bålet og annet «forfallende» arbeid, før du kan gjøre deg forhåpninger om å bære våpen. Lokale jaktklubber står for viltforvaltningen, herunder rekruttering, på godt og vondt.

Sanimir Hadanagic smiler lett og kikker ut på en by som bærer bud om at vinteren er like rundt hjørnet. I blokkleiligheten på Byåsen i Trondheim er det bare ham og kona Sanda tilbake, sønnen og dattera er i tjueårene og har forlatt redet.

– En annen ting som overrasket meg var hvor enkelt det var å slippe til på jakt her i landet. I alle fall småviltjakt. Et par timers biltur herfra, var det bare å labbe i vei i statsallmenninger på hundretusener av mål. Jo, det var litt uvirkelig.

Jakt og fiskeglede

Lederen i NJFF-Sør-Trøndelag, har likevel ikke kommet lett til det. I 1995 landet familien på Fornebu, etter å ha tilbrakt måneder i en overfylt flyktningleir i Kroatia. Det de hadde av eiendeler, fikk plass i et par plastposer.

Sanimir hadde en barne- og ungdomstid i Bosnia, som ikke var mye annerledes enn i hvilket som helst annet land i Europa. Infrastrukturen fungerte, på fritiden sto idrett og fiske etter gjedde og karpefisk jevnlig på dagsordenen. I tenårene kom jaktinteressen for fullt, med villsvin, rådyr og fasaner som de viktigste jaktobjektene. Hobbyen ble supplert med fallskjermhopping og konkurranseskyting, hvor mye adrenalin fikk utløp.

I 1991 var det duket for bryllup. Livet smilte, men idyllen skulle bli kortvarig.

Borgerkrig

Samme år, drøyt ti år etter at Tito, Jugoslavias eneveldige president gjennom 27 år hadde gått bort (1980), brøt helvete løs på Balkan. Århundregamle stridigheter og bitre etniske konflikter mellom ulike folkegrupper poppet opp og eskalerte til regelrett borgerkrig.

Samtlige av de seks tidligere republikkene: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia, ble rammet. Økonomien kollapset og krigene var de verste i Europa siden andre verdenskrig, med anslagsvis 300 000 døde og millioner av flyktninger.

Konflikten i Bosnia ble den blodigste og dem alle. En maidag i 1992 var marerittet et faktum for de ca. 70 000 innbyggerne i Prijedår, hjembyen til Sanimir. Serberne rykket inn i byen, alle forsøk på opprør ble slått brutalt ned, og et stort antall sivile ble drept.

Sanimir som arbeidet i grafisk bransje, havnet i likhet med mange andre i en konsentrasjonsleir, uten noe som helst forklaring. I løpet av de 20 dagene i fangenskap og i tiden som fulgte, opplevde han grusomheter som har brent seg fast i sinnet for alltid.

Håndtert traumene

– Du kan miste troen på menneskeheten, men det er jo ingen farbar vei!

Sanimir blir et øyeblikk blank i øynene, sender kona et kjærlig blikk og forteller at minnene fortsatt kan oppleves overveldende, snart 30 år seinere. Men sammen har de greid å håndtere traumene.

Etter krigen ble besøk i hjemlandet, blant annet for identifisering av to onkler, brutalt drept og gjenfunnet i en massegrav, noe av det mest smertefulle.

Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia har anslått at 102 000 mennesker døde under den tre år lange krigen i Bosnia (1992-1995), hvor av over halvparten var sivile. Rundt 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem.

Nordpolen neste

I flyktningleiren i Kroatia hadde ekteparet Hadanagic et ønske om å komme til Sverige eller Tyskland, men fikk beskjed om at det måtte bli enten Danmark eller Norge. Vel framme på Fornebu, med et nyinnkjøpt norgeskart i hendene, ringet de rundt Kirkenær, som de hadde oppfattet som endestasjon. Straks framme! Da de plutselig fikk tildelt hvert sitt boardingkort, destinasjon Kirkenes, hersket det en smule forvirring.

Kirkenes, hvor var det? Fram med kartet igjen.

Sanimir humrer.

– Vi ble litt stresset. Kona fastslo at noe særlig nærmere Nordpolen var det vanskelig å komme.

Dessuten var det mørkt nesten døgnet rundt der oppe. Men vi var overlykkelige, for første gang på mange år følte vi oss trygge på at her ville ingen dukke opp og dra oss ut av senga til et forhør klokka tre om natta.

Engasjement

Etter et år i Kirkenes sto valget mellom Oslo og Trondheim, byer med et betydelig større arbeidsmarked. De har aldri angret på at valget falt på trønderhovedstaden. Familien har som bosniere flest her i landet greid seg bra.

Integrering i det norske samfunnet er imidlertid ikke gjort over natta.

– Vi innså raskt at vi måtte lære oss språket. For en bosnier er ikke norsk noe du tar på strak arm, men med årene gjorde jeg meg relativt greit forstått. Og vel så viktig: Du må engasjere deg i det samfunnet du har blitt en del av. Da får du et kontaktnett.

Sanimir Hadanagics vei ble å søke seg til idretten, som håndball- og fotballtrener – og jakt og fiske. Det miljøet fant han i Trondheim JFF. I 1998 var jegerprøven i boks, etterfulgt av mange år med fuglehund i den trønderske fjellheimen.

Instruktør og jaktleder

Med stor virkelyst havnet han raskt i foreningens leirdueutvalg, hvor han har vært aktiv i over 20 år. Siden fulgte verv som fylkesinstruktør på hagle og leder av skyteutvalget i fylket. Skyting og tilrettelegging for kvinner og ungdom har alltid vært et hjertebarn. I dag tar storviltjakt mye av oppmerksomheten, men å komme inn i et trøndersk elgjaktlag er ikke bare enkelt.

– Det er litt Bosnia, smiler Sanimir, som får dekket ønsket om storviltjakt som jaktleder på kursvirksomheten på den store Sognli-eiendommen vest for Orkanger.

I 2018 ble han nestleder i fylkeslaget, og i mars 2020 overtok han lederklubba i NJFF Sør-Trøndelag. Med utpreget legning for organisasjonsarbeid, sier du ikke nei til den type opprykk.

– Foreningslivet har gitt meg utrolig mye glede, også på det personlige plan. Det er mentalhygiene og terapi av det slaget du ikke kan timebestille hos en psykolog.