Jakten på det perfekte søket

Fuglehundens oppgave i søk er å finne fugl, og søket skal utføres slik at den har størst mulig sjanser for å oppdage fugl. Derfor er det en nøye sammenheng mellom det perfekte søket og maksimal viltfinnerevne. Eller sagt på en annen måte; det perfekte søket er middelet hunden bruker for å nå målet; maksimal viltfinnerevne.

Denne definisjonen er trolig de fleste jegere enige om. Men hvordan måler og bedømmer vi søk og viltfinnerevne? Det er her uenighetene kommer til syne blant jegere, prøve­folk, jakthunddommere og raseentu­siaster. Til tross for at fuglehundklub­bene er forent i et jaktprøveregle­ment, så er beskrivelsen av et godt jaktsøk såpass generell at det gir rom for tolkninger. En jaktprøvedommer skal være en høyst kompetent og kvalifisert synser.

Hva med viltfinneregenskapene til hunden? I takseringsarbeid av fugle­bestander kan viltfinnerevnen for eksempel måles som antall stand pr. gått kilometer, eller antall stand pr. tidsenhet. Disse to måleenhetene favoriserer ulike søksmåter.

Førstnevnte favoriserer utvilsomt et grundigere og tettere søk enn om man brukte tiden som måleenhet for viltfinnerevne.

En tredje målevariant stammer fra data hentet fra jaktprøvene og brukes av raseklubbene. Det er en relativ variant som måler en hunds evne til å finne fugl i forhold til en annen hunds (makker/konkurrent) viltfinnerevne.

Bruken av de ulike målemetodene har sine styrker og svakheter. Og alle beskriver et optimalt søk som sann­ synligvis er forskjellige. Et perfekt søk under takseringsarbeid er ikke det samme som et perfekt søk på jakt­ prøver der hundene testes i et format med slipptid på 4x15 min, og da sammen med en konkurrent/makker. Dette igjen vil sannsynligvis ikke være det samme som et optimalt søk for en hund som skal jakte sju dager til ende.

Men før vi går videre i hva som ligger bak det optimale og perfekte søket; la oss se på noen faktorer som påvirker søket – som kan kategori­ seres i fire båser:

1. Erfaring preger hunden

Selve hunden kan «deles» i tre: Hode, nese og kapasitet. De har alle sine genetiske og miljømessige fak­ torer. Stikkord er jaktlyst, jaktvett, kroppslige vinkler, lungekapasitet osv. Variasjonen mellom individer og raser er stor. Det skal derfor mye til at det finnes et perfekt søk som er opti­malt for alle typer hunder.

Hunden forandrer seg også med årene. Det optimale søket for en ni år gammel hund vil neppe være det samme som for en toåring. Det er all grunn til å tro at erfaring setter sine spor, også under utførelsen av det optimale søk.

2. Miljø i endring

Ytre faktorer som vind, vær, vitring og topografi påvirker jaktsøket. Det samme gjelder fugleart, atferd, be­ standstetthet og biotoptyper – så­ kalte biotiske (levende) faktorer som vil påvirke søket. Mange av disse fak­ torene endrer seg dessuten hele tiden og setter store fordringer på hva som til enhver tid er et optimalt søk.

De virkelig gode jakt­ og prøvehundene kan tilpasse seg mange av disse variablene i mer eller mindre grad. Men det er tvilsomt om de er perfekte under alle forhold, som endrer seg minutt for minutt, fra en dag til den neste, og til ulike årstider.

3. Tango for to

Jegerne er som hunden, individer av kjøtt og blod med alle sine ulike preferanser, evner, forståelse av hund og jakt, kapasitet i felt osv. Nesten all jakt med hund handler om sam­arbeid. Som kjent skal det to til for
å danse en tango.

Det perfekte søket handler da også om å finne tonen sammen. Det perfekte søket for en førstegangsjeger er ikke det samme som for en tilårskommen jeger.

4. Teknologisk utvikling

Det er lett å se at utstyr som GPS på hunden kommer til å endre det perfekte søket. Har hunden GPS trenger den ikke til stadighet å «for­telle» jegeren hva den holder på med. Teknologien på displayet kommer i større grad til å ta seg av den biten.

Bevisst avl

Summerer man opp alle faktorene som påvirker søket, får man en følelse av at konseptet «det perfekte søket» er horribelt komplekst. Jegerne har da også gjennom tiår hatt svært forskjellige synspunkter og erfaringer om temaet.

Resultatet har blitt at man har avlet fram en mengde jakthund­ raser med ulike karaktertrekk, også når det gjelder søk. Fordi jegerne er forskjellige, har også våre jakthunder blitt noe for enhver smak.

Mest fugl – best søk

– Søket skal være offensivt, med passe fart og bredde, og gi en trygghet for at føreren ikke går inn i et «minefelt» med gjenliggere når området er avsøkt.

Det mener Torgeir Møst, velkjent prøvedeltaker og oppdretter i irsksetter­ miljøet. Han vektlegger også lesbarhet og forutsigbarhet når han beskriver det perfekte fuglehundsøket. Terje Dalen, gordonsettermann gjennom en manns­alder, har en litt annen tilnærmingsmåte til det perfekte søk – særlig etter forskningsår og erfaringer med ryper påmontert radiosendere.

Han konkluderte etter hvert med at han ikke forsto fuglehundens søk i det hele tatt.

– Det er så komplekst at vi har ikke forstand til å forstå det. Jeg innså at det beste er å stole på hunden. Søk er egentlig ikke en egen disiplin, kun et middel til å finne fugl. Den hunden som finner mest fugl har i mine øyne pr. definisjon hatt det beste søket, mener Terje Dalen.

Spesialister og generalister

Utopien om det perfekte søk har trolig sammenheng med at vi ofte forveksler det spesialiserte med det perfekte.
I naturen foregår en prosess som optimaliserer og tilpasser genera­ sjoner av individer til det miljøet de lever igjennom naturlig seleksjon.

Er miljøet stabilt framelskes perfeksjon gjennom spesialister. På savannene har miljøet skapt den optimale farts­maskin i geparden.

I ustabile miljøer er slik perfeksjon og spesialisering ofte sårbart. I slike miljøer er det ofte generalistene som har sin styrke. Generalistenes perfek­sjon ligger i å være passe god til veldig mye.

Slik er det trolig også for det perfekte søket til en fuglehund. Er forholdene stabile er det spesialistene som råder. Er forholdene variable er det generalistene som herjer.