Den aller største dagen

JEG har vært jeger i flere år og innimellom har jeg hatt flaks. Men er jeg skikkelig jeger?

Hvem som helst kan sitte med børsa på en tildelt post. Men å stille inn på en stålos med hund, det er for de store gutta.

Eller kunne løshundjegeren være meg?

«MØKKABIKKJE!» Gubben freser i jaktradioen. Han er på vei hjem etter en praktfull elglos. Uttak, stopp og stålos; alt har vært perfekt. Bortsett fra en liten detalj, det står på feil side av grensa og er umulig å skyte. 

Det er andre jaktdag på rad med samme utfall. Dagen før har losen stått bom fast i ei kløft vi aldri hadde klart å få en elg ut av.

Tassen på drøyt 12 år er en rutinert elghund, med lite til overs for jegere som ikke klarer å avslutte. «Jeg har gjort mitt. Nå må du levere», mener han åpenbart. Da gubben prøver å kalle inn bikkja og vende nesa hjemover, møter han bare et kaldt blikk. 

Ekvipasjen begir seg hjemover. Ei sur bikkje på god avstand fra en like sur hundefører. «Du får koble han du», sier gubben irritert, da de kommer til hytta. Jämthunden holder fortsatt god avstand fra sin – etter egen oppfatning – ubrukelige eier.

NOEN måneder seinere sitter vi med en viktig avgjørelse. Tassen er på oppløpssiden av et langt hundeliv. Vi har vært og sett på et valpekull. Gubben har plukket ut to tjukke små pelsdotter, men vi får verken første- eller annetvalget. 

«Nei», sier jeg. Vi takker nei.» Noen måneder seinere kjører vi hjem fra Sverige med en tjukk liten prins av en jämthundvalp fra et annet kull.

Det er første gang jeg har en elghund fra den er valp. Han er mammas gutt fra første dag. Vokser, leker, spiser, er magesjuk og bjeffer på turgåere. Vekker oss om natta, driver familiens dachser til vanvidd og sniker seg opp i fanget. 

Hver morgen sitter han ved min side av senga og venter på at jeg skal våkne, for å starte dagen med litt kos.

HAN går i tospann med gamle Tassen som bandhund på reinjakt og er på fall for første gang. Gjemmer seg i boden når vi skyter inn riflene, blir vant til jaktbuer og bilkjøring. Får oppleve sin første elgfelling som ettåring. Sesongen han er to år gir fall på to halvannetårige okser. Tassen er borte, og den nye generasjonen er godt i gang.

SÅ er det min tur. Jeg skal på jentejakt i Sverige og skal for første gang gå som hundefører med egen hund. Jeg har prøvd litt, vi har hatt uttak, men ikke fått stopp på elgen. Ei venninne og jeg fyller bilen, mens gubbene sitter hjemme med rådyrbikkjene.

Jeg starter som postskytter langt fra begivenhetene. Vi har stålos på bjørn. Andre jaktdag faller det en ung okse for en annen hundefører.

Endelig er det min tur med bikkja! Jeg tråkker og går. Er borti rev, hare og tiur. Det snør. Bikkjer forsvinner ut av terrenget og vi synes det er lite med bare én elg denne helga.

PÅ jaktas siste dag ligger det fortsatt rester av snø på bakken. Mosen knaser med en hard skorpe av frost. Jeg skal søke igjennom en smal stripe skog mellom en skogsvei og grensa til terrenget. Igjen går vi på hare. 

Bikkja går trangt, men plutselig slår han ut flere hundre meter. Så kommer uttaket. Det står bom fast og blir stående. Shit! Den frosne bakken er full av tørrkvist, dette kan umulig gå bra. «Forsikre deg om at det ikke er bjørn!», får jeg beskjed om på øret, før jeg skrur ned jaktradioen.

Etter en lang smyging og noen omveier kommer jeg tettere innpå. Losen flytter seg noen meter og jeg kan sjekke spor. Elg. Enslig voksent dyr. 

Imens jeg har gått på losen, har jämthunden fått selskap av en krysning av gråhund og wachtelhund som assisterer i losen. Etter nesten én times smyging ser jeg dyret og bikkjene i glimt, men fortsatt bare ræva på elgen. Jeg står i en liten treklynge og kjenner vinden kaste på seg. Jeg må langt bakover hvis jeg skal endre posisjon.

MINUTTET etter er jämthunden innom meg og krøller fjeset i sitt vakreste grin, slik han gjør når han er skikkelig glad for å se meg. «Se, mamma! Pus!»

Jeg kjenner en tåre på kinnet og ser ned på de skjelvende hendene mine. Faen! Er jeg for veik for dette? Bikkja forsvinner i høye klyv. Kaster et siste blikk tilbake, for han stiller seg ansikt til ansikt med kua og fortsetter dansen.

Det faller ikke bikkja inn at jeg ikke kan klare dette. Han må jo ha rett. Jeg har kort hold. Løfter børsa. Sjekker forstørrelsen på kikkerten og puster. Hendene skjelver ikke mer. 

Kua snur seg og gjør et utfall mot hunden. Trekker seg tilbake og blir stående så jeg endelig får nakken og bogen fri. Dyret faller i smellen og blir liggende. Framme på fallet kobler jeg bikkjene og varsler jaktlaget.

DE neste timene er jeg høy på livet. Smilet går nesten rundt. Glemt er magesjuke bikkjer, skjelvende hender og våte støvler. Glemt er alle timene i bilen. Det er dette de snakker om. Dette er grunnen til at det er verdt det, alt sammen.