De som gikk

HAR DU fisket mer enn fem minutter, vet du at de aller største fiskene alltid er de som gikk. Jeg kan ikke ha vært store jenta da jeg lærte dette. Jeg var så vidt stor nok til å gå fra lukket til åpen haspel og var sprekkeferdig av stolthet da jeg reiste på mine første ordentlige fisketurer med pappa.

Dorging fra den gamle nordlandsbåten var bankers da jeg var fiskeglad lita jente. Noen velkjente grunner ga napp nesten hver gang. Fiske etter smårøye fra båt er takknemlig og barnevennlig, så lenge du klarer å holde snøret unna propellen. Men fisk fra land hadde jeg fortsatt ikke fått.

ETTER NOEN frustrerende runder med krok og snøre fast i furua bak eller på bånn, begynner jeg å få litt mer orden på teknikken. Det første nappet er skjellsettende. 

Jeg glemmer aldri de intense rykkene fra en sprek smårøye i andre enden av snøret på ei lett følsom haspelstang. Til tross for ivrig innsveiving, holder den kvikke røya godt følge. 

Da den nærmer seg land ser jeg den smekre kroppen og den kobberfargede spinneren med røde prikker blinke i sola. Med bredden i sikte, setter røya inn et siste rykk, kjemper seg fri og forsvinner i dypet med et siste rødt glimt fra brystfinnene.

INGEN AV fiskene jeg får denne dagen sitter i minnet. Røyene blir mange ettersom årene går og somrene i Finnmark blir mange. Likevel mangler den ekstra store.

Og drømmerøya har jeg fortsatt til gode.

Hva er det egentlig med fiskene som går, de du aldri får? Fisken som gikk, lever evig. Den forblir blank, sterk og fri. I minnet blir disse fiskene større og vakrere enn noen av fiskene du lander. Følelsen av noe uoppgjort, tvinger deg tilbake. Du har fått fiskefeber.

MANGE ÅR seinere har jeg bestemt meg for å bli laksefisker. Jeg står klønete ved Speys frodige bredder og prøver å få flua til å fiske. Oppgangen er dårlig og optimismen dalende. 

Da hogget kommer, er jeg like uforberedt som den gangen i Finnmark. Det hele er like raskt over som det er voldsomt. Om jeg rakk å prøve meg på noe som ligner et tilslag, vet jeg ikke den dag i dag. 

Jeg står i den tykke loggboka på Carron Beat i Spey som fisker av en liten sjøørret. Ruggen som smakte på flua får jeg aldri vite vekten på. Jeg reiser fra Skottland med enda en uoppgjort sak.

EN VAKKER liten bekk krysser stølsvegen like før vi er framme ved familiehytta i Valdres. På nedsiden av vegen vider bekken seg ut i en idyllisk liten lone. 

En benk ved bredden passer perfekt for en kafferast. Det nærmer seg oktober og freding. Kan fisken ha begynt å gå på bekken? For moro skyld kaster jeg en liten markklyse, hengende et armmål under en lett, grønn plastdupp over på den andre siden av strømmen. 

Noen sekunder går før duppen når strømkanten og farten øker. Så forsvinner duppen rett ned. Stanga spenner seg opp og snøret kjøres fra den ene siden av kulpen til den andre. Det var da som satan! Kreftene og farten til ørreten gjør det vanskelig å holde snøret stramt, den lille lona gir lite plass til å kjøre fisken. 

Jeg lurer på hvor hardt press jeg skal tørre å legge på det morkne gamle snøret. Hvor sløvt er det ikke at jeg ikke har lagt på den nye sena som ligger klar i fiskeveska! 

Håv har jeg selvsagt ikke. Da jeg er klar for et landingsforsøk, ser ørreten sitt snitt til å smette inn under den undergravde bredden. Den skyter fart mot gressbakken, vekk fra bredden, vekk fra steikepanna, ut mot friheten. Valdresørreten – Hilde 1 – 0.

EN TRANSPORTTUR til ei jakthytte høyt til fjells gir muligheten til å prøve isfisket i et drømmevann som er vanskelig tilgjengelig vinterstid. Det er full vinter. Vi borer noen hull og lar marken stå og kravle på bunnen noen timer, før vi kommer tilbake for å sjekke snørene.

En av stikkene står krumbøyd. Fisken har surret sena inn i nabosnøret. Jeg prøver å sveive inn, men ruggen rikker seg ikke. Vi gjør noen flere forsøk før vi gir opp og kommer tilbake noen timer seinere. 

Etter mye banning, svetting og ulike strategier, er det klart at ørreten har tatt innersvingen på oss denne gangen også. Gemalen er mer enn middels irritert. Går en tur på isen med bikkja i mørket. Når vi snakker med jakt- og fiskekompisene om ruggen, er det liten medfølelse å få. Den var neppe SÅ stor, påpekes det.

ANKLAGENE om fiskeskrøner henger over oss. Det verste med fiskene som går, er nettopp at du ikke har bevis. Denne gangen er det annerledes.

Vi driver garnfiske i drømmevannet i fjellet for å legge ned rakfisk. Høsten kommer og fisken trekker til land. I ett av garna sitter en ørret på 3,5 kilo med en markkrok i gjellelokket.