Brann i biblioteket

DA jeg vokste opp ble Gro Harlem Brundtland «verdens miljøvernminister» da hun ledet verdenskommisjonen for miljø og utvikling. I løpet av 70- og 80-tallet hadde vi skjønt at vi var i ferd med å bruke opp ressursene på kloden. Et av problemene vi var blitt oppmerksom på, var hvor skadelig det er å miste biologisk mangfold.

Når arter blir utryddet, vet vi ikke hva vi mister. «Tap av biologisk mangfold er som brann i et bibliotek med bøker vi ikke har lest», sa Gro. 

Hver art på kloden har en egenverdi. Men biologisk mangfold er også nyttig for oss. Hvilken art som kan komme til nytte på hvilken måte, kan overraske. Penicillin ble oppdaget ved en tilfeldighet.

ET av de mest fascinerende eksemplene på biologisk mangfold jeg vet om, finnes i lakseelvene våre. Hver elv hadde opprinnelig sin egen stamme laks, tilpasset elva gjennom 10 000 år med evolusjon. 

Noen bestander er gått tapt, men de fleste lakseelver har fortsatt – enn så lenge – sin egen, unike laks. Etter flere år i havet, finner laksen hjem til riktig fjord, riktig elv og riktig høl.

En som setter pris på den norske laksen er kong Harald. Når han skal slappe av, liker han å fiske laks. Harald avliver stort sett én laks i sesongen, for å ha røykelaks til jul. Resten slipper han ut, for at det skal finnes laks i framtida også. Harald er en bra fyr. Mange kunne lært litt av Harald.

KENNETH BRUVIK elsker også laks. Når Kenneth ikke jobber med vanskeligstilt ungdom eller lager reportasjer om hval med magen full av plast, lager han dokumentarserie for NRK om den fantastiske villaksen. 

Det gjør inntrykk å se store, sterke Kenneth ta til tårene når han må slå i hjel laks fra en hardt prøvet lakseelv, fordi det viser deg at den har gener fra rømt oppdrettslaks. Kenneth er en bra fyr.

ERIK SLINDE og Harald Kryvi heter to pensjonerte professorer. I oppkjøringen til fiskesesongen, avla de oss sportsfiskere og lakseforvaltningen en visitt. 

Det beste vi kan gjøre for å redde villaksen er å brekke fluestanga, ifølge de to herrers leserinnlegg i Aftenposten. De lufter også spørsmålet om rømt oppdrettslaks er en slags «genetisk berikelse» for villaksen.

Pensjonisttilværelsen må være komfortabel. De gamle gutta ser nemlig ut til å ha glemt sin Darwin. Men at noen som har jobbet som professor i biologi antyder at enorme mengder rømte husdyr avlet fram for å vokse fort i fangenskap skal være en slags fordel for en hardt prøvet vill art, tar kaka.

HVEM Slinde og Kryvi diskuterer sine teorier med, kan man lure på. Deres yrkesaktive kolleger i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er det neppe. Vitenskapsrådet vurderer nemlig rømt oppdrettslaks som den største trusselen mot norsk laks. 

Dessverre er svært mange av de norske bestandene genetisk påvirket av at rømt laks har gytt med villaks i elvene. Slike genetiske endringer kan være uopprettelige, påpeker Vitenskapsrådet.

En ny undersøkelse har også vist at innkryssing av oppdrettslaks endrer alder og størrelse på laksen i norske elver, ved at det blir færre storlaks.

I motsetning til lakselusa, som tar knekken på en varierende andel av smolten som vandrer ut, gjør nemlig den rømte oppdrettslaksen uopprettelig skade. 

Lusa tar en stor del av det høstbare overskuddet, men fisken som kommer tilbake til elva er likevel den riktige. Dermed kan bestanden ta seg opp igjen når vi blir kvitt åpne oppdrettsanlegg i fjordene. Erik Slinde og Harald Kryvi er muligens bra menn. Men ikke hør på dem!

NÅR det gjelder laksen, brenner det i biblioteket. Den genetiske variasjonen i våre unike laksestammer kan en dag løse en gåte, lik oppdagelsen av penicillin. Det er ikke vår rett å rasere et artsmangfold naturen har brukt millioner av år på å skape, for å gi en håndfull oppdrettsbaroner feite lommebøker i løpet av et par tiår. 

Tidligere tiders utsetting og skader på bestandene, eller det faktum at en viss streifing mellom elvene forekommer naturlig, er selvsagt ikke noe gyldig argument for at flodbølgen av oppdrettsfisk som presser på i elvene ikke er en biologisk katastrofe.

EN villaks og en oppdrettslaks er samme art og genetisk ganske like. Akkurat som en chihuahua, en puddel og en ulv. Men like lite som en ulv er egnet som kosedyr på Frogner, er det fremavlede husdyret oppdrettslaks egnet til å «hjelpe» villaksens genetikk.

I sommer skal vi sportsfiskere høste det beskjedne overskuddet vi tar ut av elvene med god samvittighet. Samtidig skal vi sørge for at usammenhengende kvasiargumenter herrene Slinde og Kryvi bringer til torgs aldri skal få påvirke norsk lakseforvaltning.