Å undervurdere en steinskvett

«MONSTERDACHS!» sier gubben entusiastisk. Han har bestilt monsterdachs! Jeg ser på ham. Bortsett fra at min trivelige, gamle dachs er ustoppelig og kreativ i sin evige jakt på mat, er det lite som minner om monster. Strihårsdachs fra jaktlinjer er tøffe hunder, bevares. Men monster?

Poenget viser seg å være at de to små krabatene som er på vei inn i heimen kommer fra linjer med store dachser. Visst er de fortsatt kortbeinte. 

Men med litt ekstra størrelse blir framkommeligheten bedre, for eksempel på hjortejakt i bratte vestlandslier eller etter rådyra i desember, da det lett kan komme noen centimeter snø.

DA DAGEN er kommet, kjører vi nordover og henter to små, brune nøster. Den ene er tydelig større enn resten av kullet, tjukk som en smultbutt og får navnet Erna. Lillesøster med det sjarmerende, bustete oppsynet blir hetende Siv.

Å fø opp jakthunder i leilighet i femte etasje midt i storbyen byr på visse utfordringer. Små hunder må tidvis ut for å tisse nattetid. 

Siden jeg ble lurt da jegeren bestilte to stykker samtidig (og fordi jeg hater å bli vekket om natta), har jeg reservert meg mot tisseturer nattetid. Ettersom små dachser ikke skal gå trapper, må de bæres opp og ned. 

Gubben får utlevert en blå, arvet reisebag med lufting i endene, innkjøpt til å ha med hund på fly. Etter hvert som de små monstrene vokser til, buler og bukter bagen på seg, mens de prøver å gnage seg ut eller åpne glidelåsen innenfra.

DET ER ikke bare vi som driver med underlige transporter i nabolaget. En natt står sivilt politi utenfor, på jakt etter narkotika hos en nabo, forstår vi seinere. Gubben har kledd på seg i halvsøvne og ser nok ikke spesielt presentabel ut. 

«Stopp, politi! Hva har du i bagen?», roper tjenestemannen. «Hundevalper,» svarer gubben. «Jada. Åpne bagen!», beordrer politimannen spydig, med myldrende små dachser på plenen som resultat.

HØSTEN tilbringes på reinjakt til fjells, med små aspirerende jakthunder travelt opptatt med å drepe lemen. Mens Erna har strukket seg og (tross navnet) etter hvert framstår som en lang og slank unghund, er Siv fortsatt en liten bagatell. 

Bedre blir det ikke av at hun har et gneldrete, lyst losmål. «Hun høres ut som en steinskvett!», konstaterer gubben. Så Siv får kallenavn etter den nysgjerrige lille fuglen som ofte holder deg med selskap når du tar en rast på Hardangervidda.

Ikke noe galt med Steinskvett, men jegeren setter sin lit til storesøster Erna, som viser lovende og rebelske takter. Hun stikker av i fjellet for å jakte elg midtvinters og er forsvunnet på Hardangervidda i fire dager, midt i de verste vinterstormene. 

Siv er med på rømmingen, men kommer klokelig tilbake til hytta og sofakroken samme kveld. Erna må etterlyses i media og blir kjendisdachs.

DACHSENE har etter hvert fått selskap av en jämthund som får navnet Jonas, en stor og rask slamp. Det er høst. Reinsjakta er over og endelig er det klart for løshundjakt. Postskytterne er plassert ut i de bratte vestlandsliene.

Vi har stor kvote og kan skyte både elg og hjort. Erna og Jonas kjører på med høy fart så det spruter dyr forbi postene. Så drar elghunden til fjells med elg, mens Erna går seg fast i et rådyrspor hun ikke finner utgangen på. Postene begynner å bli utålmodige og det ser dårlig ut for fall denne dagen. Gubben går opp i høyden for å peile jämthunden.

Mens de antatte stjernene ikke helt leverer, skjønner Siv hva jakta handler om. Hun driver en praktfull kronhjort forbi en postskytter som har radioen på feil kanal og ikke fått med seg at han kan skyte stor bukk.

Det ser rett og slett ikke ut som vi skal lykkes i dag.

SÅ LEGGER gubben merke til at Siv har stått stille lenge. I nesten en time har hun vært på samme sted, i en liten trekrull midt ute på en myr. I den kvitrende, snatrende losen står en stor, feit hjortekolle uten kalv bom stille og har ikke tenkt seg noe sted. Så blir det fall likevel. Du trenger ikke noe monster når du har er iherdig liten steinskvett!