Nyt vinterfjellet med respekt

Skikjørere, isfiskere, fuglehundfolk og påsketurister. Hvitkledde fjell tiltrekker seg turglade nordmenn i hopetall.

Alle har vi hørt om snøskredulykker, de færreste av oss har opplevd det. Da er lett å tenke at det bare rammer andre, noe som selvsagt er en naiv tanke.

– Alle som gir seg vinterfjellet i vold, bør ta sine forholdsregler. Det sier fuglehundentusiast og jaktprøvedommer Jan Lunheim fra Isfjorden i Rauma.

For 11 år siden ble han tatt av skred sammen med datteren, svigersønnen og familiens fire fuglehunder. Det kunne blitt et brutalt punktum på livet for dem alle, noe Lunheim også trodde der og da.

– Når jeg tenker tilbake på det, er det neste utrolig at hele følget kom fra det med livet i behold, sier han i dag.

Drønn

27. mars 2010 er en dato Lunheim vil huske så lenge han lever. Han er ofte i fjellet for å trene hundene på seinvinteren. Familiehytta i Kavliheien i Romsdalsfjellene er et naturlig utgangspunkt, slik det også var denne dagen.

Det var første lørdag i påskeferien. Været hadde vært stabilt i flere dager, med solskinn og noe få minusgrader. Alt lå til rette for en flott dag. Og det begynte bra. Hundene fant fugl, og datteren Lena fotograferte de firbeinte familiemedlemmene i arbeid.

Det er nedenfor Kyrkjetaket, Isfjordens karakteristiske fjell, som blant skifolk er kjent som «Char-ter-taket» på grunn av dets popularitet, at det skjer.

– Plutselig hørte jeg et drønn, og datteren min sa «Herregud, se raset i Kjøvskartind».

Da jeg snudde meg, så jeg snøen løsne fra hele fjellsiden. Deretter fulgte et nytt drønn i lia der vi sto, og brede flak kom rasende rett mot oss.

Feid over ende

De roper panisk på hundene og setter utfor lia på ski. Jan har vært borti skred før, da klarte han å renne fra det. Men dette raset er så bredt at det ikke nytter å skli ut til noen av sidene. Datteren har langrennsski og best glid. Jan sine smørefrie jaktski går tregest.

Han rekker å se en av hundene «svømme» nedover med snømassene, før han selv blir feid over ende. Han kaver febrilsk for ikke å bli begravd.

Skjelvende i beina og med hamrende hjerte har Lena innsett at hun har lyktes i å komme seg unna skredet. Når hun snur seg for å se hvordan det har gått med de andre, ser hun at snøen fortsatt er i bevegelse. På høyre og venstre side raser snømassene, men i midten har det stoppet opp. Der ser hun ektemannen Halvard og pappa Jan.

Hallvard roper oppskaket at to av hundene, Emmeline og Dina, er borte. Mennene graver seg ut fra raset selv og begynner å lete. Emmeline, finner de raskt, men ikke Dina. Bare enorme mengder snø. Etter ti minutter finner Hallvard noen hårtuster i snøen, han kaster seg ned og graver med hendene. Hunden som kommer til syne, virker livløs.

Skredobservatøren

Februardagen byr på vindstille vær og sol, når vi møter Halvor Hagen titter han oppover mot Galtåtind i Rauma. Det er tid for å skaffe data til helgens skredvarsel.

Skredobservatøren, skiguiden, småbonden og skibokforfatteren skal opp til 700 meters høyde. Der skal han lete opp et passende sted for å grave fram et tverrsnitt av snølaget. Han er én av Raumas to skredobservatører som rullerer på å ta skiene fatt tre ganger i uken for å grave snøprofiler i de lokale fjell sidene.

Snødataene sendes så inn til den nasjonale skredvarslingstjenesten Varsom. Tjenesten ble opprettet i 2013, etter at folks ferdsel i bratt terreng hadde økt markant over flere år. Det samme hadde antallet snøskredofre.

Økt oppmerksomhet rundt snøskredproblematikken har hjulpet. I dag blir færre tatt av skred, til tross for at stadig flere bruker fjellet. Ikke minst til toppturer og skikjøring. Men det har vært år med tilbakeslag, som i 2019, da til sammen 13 mennesker mistet livet i skred, som er langt over snittet på 5,4 døde per år siden registreringene startet for 48 år siden.

Snitt i snølagene

I motsetning til hva man kanskje skulle tro, er det ikke unge og vågale mennesker med liten evne til konsekvenstenkning som først og fremst blir tatt av skred. Det er menn i førti-femtiåra som går igjen i skredstatistikken.

Den vanligste årsaken til skredulykkene, er at folk beveger seg i skredterreng når det er såkalte vedvarende svake snølag, eller at de havner i såkalte terrengfeller. Det kan være kløfter eller bratte bekkedaler som har samlet store snømasser.

– Det viktigste du kan gjøre for å ferdes trygt, er å sette deg inn i hva som er et typisk skredterreng. Og i tillegg bruke Varsom-varselet, sier Halvor Hagen mens han sager og graver i snøen. Han bruker knyttneve og fingre for å vurdere fasthet i snølagene. Nederst, før det er klink is og hardpakket snø, er det ti centimeter med store snøkorn som ikke holder sammen.

– Dette er det vedvarende svake laget vi har å forholde oss til nå. Det har vært her siden tidlig i januar. Dette følger alle skikjørerne her med på, og det er dette som gjør at det virkelig kan gå galt.

Årsaken er den kalde vinteren vi har hatt i store deler av landet. Kald og tørr snø har gitt et vedvarende svakt lag, som kan vare til over påske.

– Noen skredproblemer er verre enn andre, og vedvarende svakt lag er det mest problematiske – og det som går igjen i statistikken. Veldig mange dødsulykker skjer på faregrad 2. Så når du ser i skred-varselet at skredproblemet er et vedvarende svakt lag, skal du være oppmerksom på fjernutløsning.

Halvor Hagen forteller at de i varslingstjenesten forsøker å få folk til ikke bare å se på faregradstallet, men også lese lenger ned i skredvarselet og sette seg inn i hvilke faktorer som skaper skredproblemer på det aktuelle tidspunktet.

De fleste ulykkene skjer faktisk på faregrad 2 og 3, når folk er mindre oppmerksomme. Beskrivelsen av skredproblemet sier mer om hvor faren ligger akkurat nå, og hvordan man kan unngå problemene.

Tre spørsmål for turen

Du bør stille deg tre spørsmål når du skal ferdes i fjellet vinterstid, lekser skredobser-vatøren:

1. Kan det gå naturlige skred? Dette kan du sjekke på Varsom.no. Det som da må til, er for eksempel kraftig temperaturstigning, eller kraftig pålagring i form av nedbør og vind eller bare vind (dersom det er løs snø i terrenget som kan flyttes på). Da vil et svakt lag kunne gi etter.

2. Kan jeg fjernutløse et skred? Det vil si at du står på en flate som er forbundet av ett og samme flak med samme svake lag under seg. Da kan du stå i slakt terreng og løse ut skred som starter i heng som er 30 grader eller brattere.

3. Kan jeg løse ut et skred her jeg står nå? Da må man vurdere helningsgraden, og om det er forhold som skal til for å utløse dette, nemlig svake lag: For å finne ut det, graver man i snøen.

Appen Varsom.no har et kart som viser terreng brattere enn 30 grader med fargene rødt til gult og utløp som blått. Dette kan være et nyttig verktøy for å lære seg å kjenne igjen bratte områder og skredterreng.

– I tillegg bør du når du ferdes i fjellet være oppmerksom på faretegn: Drønn, ferske skred, at du ser snøen flytte på seg med vinden. Da bør man holde avstand til utsatte områder i terrenget.

Følelser trumfer fornuft

Men snø er ikke alt.

– Én ting er det som skjer i snøen. Det er kompli-sert nok i seg selv, men det skjer mye komplisert i hodet på folk også.

Som skiguide møter Halvor Hagen mange som er nye i fjellet. Når han spør om deres forhold til sikkerhet, svarer mange at de tar det veldig alvorlig, og bare går der folk har gått før, for da er det trygt.

Det er en sannhet med modifikasjoner, påpeker Hagen. Du vet lite om risikoen andre er villige til å utsette seg for, eller hva slags kompetanse de har.

– Og når du har planlagt akkurat den helgeturen i Rondane, drar på akkurat den jakta, eller står på toppen av et fjell du har tenkt å kjøre ned – da trumfer følelsene fornuften, dersom du ikke har tenkt nøye igjennom dette på forhånd.

Lock on target

Skredobservatøren forstår også godt hvorfor folk som er ute på jakt og kanskje ikke får med seg at de befinner seg i skredterreng.

– Redningsfolk jeg har snakket med, kaller det «Lock on target». Altså at man er så fokusert på en oppgave, at man glemmer det store bildet.

– Ta en titt på appen og kartet før du drar ut, så finner du ut om det er fare for naturlig skredutløsning i terrenget du skal inn i. Jeg kjenner mange rypejegere som vaser rundt i skredterreng, noen er oppmerksomme på risikoen, andre ikke.

Kjempeflaks

Når Jan Lunheim i dag tenker tilbake på påsken for 11 år siden, erkjenner at han de hadde kjempeflaks. Til og med engelsketteren Dina kom fra hendelsen uten skader.

– Lykken var at vi befant oss ved en liten kul midt i raset. Mye av snømassene ble dermed ledet ut til sidene. Hadde vi befunnet oss noen titall meter lengre unna den forhøyningen i terrenget, hadde vi trolig ikke vært her i dag, sier Jan.

Selv om han vokste opp med bratte fjellsider og var oppmerksom på snøskredfare også tidligere, er han blitt enda mer forsiktig nå.

– Men om hundene finner fugl og tar stand i et terreng som er skredutsatt, har jeg et problem. Jeg får dem jo ikke ut derfra, så jeg prøver jeg å stoppe dem før det er for sent, sier Jan og tilføyer:

– Det skulle jo være trygt i området vi befant oss på rasdagen. Men forholdene var omtrent som det vi har hatt i fjellet i år, og da må man være ekstra på vakt.

Snøskredfare:

Slik kjenner du igjen skredterreng