Boss har «spikret» fuglen i veden med taktfast los.
Boss har «spikret» fuglen i veden med taktfast los.

Reportasje || Skogsfugljakt

Spikra i veden

Å snike i posisjon for skudd på en tiur som sitter 15 meter over hodet på en spets i los, kan ta en time. Det setter jaktferdighetene dine på den ypperste prøve.

Publisert Sist oppdatert

– Nå tror jeg han har spikra fugl. 180 meter!

Tom Rune Lund (70) sjekker GPS-en nok en gang, sklir kombibørsa av skuldra og lader. Null stress.

Han er Boss, to år gammel norrbottenspets som 14 dager tidligere ble utropt til Årets Jakthund av Norges Jeger- og Fiskerforbund og Jakt & Fiske. Det er første gang en spets har gått til topps i den prestisjefylte kåringen. Av sted med oss!

Langsomt, der vi sniker fram i kanten av ei tørr myr. Tom trekker halstørkleet opp over nesa. Utfordringen er å se fuglen i treet, før den ser deg. Det er alt annet enn enkelt, da fugl, store som små, har godt syn, og observasjon av mulig fare er vanligste fluktutløsende faktor.

Blir du oppdaget, reiser fuglen, som regel utenfor haglehold. Diskre bekledning og ansiktskamuflasje er obligatorisk.

Tom Rune Lund er klar for avansering mot losen. Ansiktskamuflasje er obligatorisk.
Tom Rune Lund er klar for avansering mot losen. Ansiktskamuflasje er obligatorisk.

Tunge vinger

Losen øker i styrke og snart kan vi skimte hunden, 70–80 meter framme, i taktfast los, stirrende rett opp, ved foten av ei gammelgran. Selv ser vi bare en vegg av grønt, men vi hører tunge vinger når fuglen minuttet seinere kaster seg ut i skjul og vekk. Boss klapper igjen kjeften, runder en lav kolle og forfølger i fluktretningen. Tiur?

– Det hørtes ut som storfugl, fastslår Tom når dagens andre situasjon evalueres.

Vi er i Eidsvoll allmenning, et par mil nordøst for Gardermoen, i slutten av september. Det er formiddag, blå himmel, 12 grader, tørr skogbunn og tilnærmet vindstille.

Kanskje ikke det gunstigste jaktværet?

Sakte og grundig

– Det kunne gjerne vært litt mer vind, men ellers er forholdene helt topp, mener Tom.

Boss tar en runde før han kommer innom og får en godbit av «far». Effektivt for å få hunden til å holde kontakt.

Vi forflytter oss langsomt et par hundre meter i blandingsskogen. Den håndholdte GPS-motta- keren viser på meteren hvor hunden befinner seg. Det er Boss som skal finne fugl, ikke vi. Korte forflytninger er melodien, slik at hunden får tid til å søke grundig over det enkelte terrengavsnittet.

Svensk skogsfuglmekka

Vi har selskap av Renate Sørensen, med 12 års fartstid som skogsfugljeger og medlem i avlsrådet for Finsk Spets. Før Tom konverterte og ble «Norrbotten-mann», var Finsk Spets foretrukket rase. I 40 år.

– Jo da, han har måtte tåle noen meldinger fra Finsk Spetsmiljøet, smiler Renate.

Sammen med ektemannen og Tom, drar hun hver høst til det nordlige Sverige. Norrbotten har en skogsfuglbestand vi bare kan drømme om her hjemme. Hvorfor det er slik har de spekulert mye på. Selv et dårlig skogsfuglår i ødemarka fra Östersund og nordover, ville blitt karakterisert som et toppår i Norge.

Tidlig vinter er ikke noe problem. Titusener av tamrein beiter i typiske storfuglbiotoper. Det er bare å spore opp samenes skuterløyper. Der tar både to og firebeinte seg lettvint fram.

Boss er innom og får en godbit av «far». Effektivt knep for å få hunden til å holde kontakt.
Boss er innom og får en godbit av «far». Effektivt knep for å få hunden til å holde kontakt.

Tidenes score

Jo visst har vi høye forventninger, til skogs med landets beste jaktbikkje!

Tidligere i år har Boss gått til 92 poeng (av 100 mulige) på jaktprøve, den høyeste poengsummen en norrbottenspets har oppnådd i Norge. Vi må tilbake til Sverige i 1971 for å finne en hund med like høy score. Og nå har gullgutten åpenbart «løftet» på nok en fugl!

– Kvitterer han med fire-fem raske bjeff, veit jeg at han har tatt ut fugl, forklarer Tom, idet vi like etter hører at uttaket er avløst av en taktfast og intens los. Det er noe overjordisk ved at en hund evner å lokalisere hvilket tre fuglen har slått inn, to-tre hundre meter framme, ved hjelp av syn og hørsel – og deretter «spikrer» fuglen til veden ved intens skjelling.

Krevende skudd

Det går i sneglefart mot losen, her gjelder det å utnytte terrenget for alt hva det er verdt. Tom fører jevnlig håndkikkerten til øynene. To situasjoner er aldri helt like under jakt med treskjeller. Renate holder seg diskre i bakgrunnen, jeger, fotograf og reporter er allerede i overkant folksomt når det skal stilles inn på en los.

Kan vi høre en tiur som skjærer nebb i irritasjon over bråkma- keren nede på bakken, og tar oppmerksomheten vekk fra oss? Ønsketenkning.

– Krevende sport, sukker Tom, etter å ha skutt bom med hagla idet tiuren kastet seg fra grana, 25 meter framme.

Best i denne ekvipasjen så langt har fire bein.

Til Rena

Hjemme på Lørenskog utenfor Oslo er huset solgt. Tom Rune Lund ser ingen grunn til å bli urbant boende etter at kona nylig gikk bort. Flyttelasset går til Rena i Østerdalen. Barskog i alle himmelretninger. Endeløst. Storfuglland. Boss kan slippes fra trappa.

Epilog:

To uker etter vårt besøk på Eidsvoll dumper et bilde ned i mailboksen. Boss med to gammeltiurer. Pensjonisttilværelsen blir nok å holde ut.

Powered by Labrador CMS