Frivillighetens år

Hvem er ildsjelene som jobber for at du og jeg skal kunne jakte og fiske?

De jobber frivillig for deg: Bygger skytebaner, leder ungdomsarbeid, kultiverer fiskevann og bekker. Hva driver dem?

Publisert

Hva er det som får Geir og Hanne til å svinge hammeren på en lørdag, mens du ligger på solsenga. Eller hva med Christine eller Ali, som skaper gode møteplasser – åpne for alle?

Hvem er alle disse ildsjelene i landets 550 foreninger, hva driver dem – og hvorfor øser de så mye av sin tid til glede for fellesskapet?

Vi har møtt noen av de 6717 tillitsvalgte i det frivillige jeger- og fiskerlandet.

Bekkevokteren

Å restaurere gytebekker gir raskt synlige resultater. – Det nytter! smiler Morten Pettersen.
Å restaurere gytebekker gir raskt synlige resultater. – Det nytter! smiler Morten Pettersen.

Tidligere ble sjøørretbekkene lagt i rør eller fylt med skrot. Morten Pettersen fra Sarpsborg er en av årsakene til at mange bekker nå blir tatt langt bedre vare på.

– I denne lille bekken har jeg sett sjøørret på 70 centimeter!

Det er mars, og vi er på vei oppover et jorde i Skjeberg i Sarpsborg, sammen med Morten Pettersen fra Sarpsborg OJFF. Han er ivrig sportsfisker og jeger, og har jobbet med bare nevene for å forbedre sjøørretbekkene i Skjeberg gjennom 20 år.

– I starten bar vi ut murerbøtter med grus. Vi hadde ikke så mye kunnskap, men hadde fått noen tips og råd her og der. Deretter sto vi og fulgte med på hvordan det gikk med oppvandringen på høsten, ivrer han.

Vi kommer fram til ei smal skogstripe, der Skinnebekken åpenbarer seg bak oretrærne.

– Nede i grusen ligger tusenvis av rogn akkurat nå! peker Pettersen.

Det er som om han viser oss rundt i sin egen stue. Han peker på steiner, svinger, greiner som ligger i elva. Ingenting er tilfeldig, alt er som det skal, for å skape en optimal og naturlig biotop.

Startet med pappa

Morten Pettersen har ansvaret for to bekker i området. Skinnebekken har han jobbet med siden 2001; nå er det tid for å se videre. Arbeidet skjer i lag med en gjeng gode fiskekompiser.

– Det er kjempehyggelig å være sammen om dette. Det er som dugnad i borettslaget – veldig sosialt. Jeg fisker jo også med de samme folkene. Vi har vært på Kola, Grønland og Island sammen. Også dukker det opp nye folk, slik at miljøet blir utvidet, forklarer han.

– Hvordan ble du en slik ildsjel?

– Jeg ble med pappa på fisketurer fra jeg var to-tre år. Også har jeg bare aldri gitt meg! ler han.

Ungdommer med spade og krafse

Det startet i det små, med bæring av murebøtter med grus. Seinere år har jobben bestått i alt fra stell av bekken til å kjøre ut opp til 30 tonn grus.
Det startet i det små, med bæring av murebøtter med grus. Seinere år har jobben bestått i alt fra stell av bekken til å kjøre ut opp til 30 tonn grus.

Ungdomsgruppa i Sarpsborg JFF ble en naturlig arena, hvor han etter hvert selv også ble leder.

– Når du leder en gjeng på 10-15 barn og unge, er det behov for aktiviteter. Det kan være kanoturer, haglskyting, fluebinding osv. Også tenkte jeg at kultivering av bekker også kunne være en fin oppgave.

– Hvordan fikk du ungdommene til å ta fatt med spade og krafse?

– Vi forklarte dem om hvordan ørreten blir født, og at ved å forbedre bekken, så kan du få mer fisk i sjøen. Det gikk veldig fint. Vinn-vinn, altså! ivrer han.

Les også: Jintehælj på årntli’

Over tid har Morten Pettersen greid å skape et miljø og engasjement rundt Skinnebekken, slik at lokalmiljøet er blitt bevisste vassdragets verdi.

Litt som julaften

Arbeidet i bekkene består i å søke midler hvert år, bestille lastebil, grus og minidumper – og samle de 13-14 frivillige som pleier å møte opp. Selve jobben med å spa ut gytegrus og utforme gode biotoper, tar ikke mye tid – bare man er mange nok, ifølge ildsjelen fra Sarpsborg.

Det fine med stell av bekker, er hvor fort resultatene viser seg. Litt gytegrus resulterer raskt i 200-300 yngel per 100 kvadratmeter, og med gode skjulplasser i tillegg, blir antallet doblet, ifølge Morten Pettersen.

– Hva betyr dette arbeidet for deg?

– Veldig mye! Det å kunne gi noe tilbake til naturen, og se hvordan mengden fisk øker i sjøen. På høsten går jeg noen turer langs bekken for å se. Og når fisken kommer fossende oppover, er det som julaften for meg – en fantastisk opplevelse! klukker ildsjelen fra Sarpsborg.

Ildsjel Morten Pettersen (44): Tidligere leder av ungdomsgruppa i Sarpsborg OJFF. Sjøørretfisker og blogger. Nominert til fiskestellsprisen på NJFFs landsmøte, fra NJFF Østfold. Er nå «selvgående» frivillig som leder av kultuveringen av to bekker i distriktet.

Anleggskarene

I Agders indre finnes en liten forening som har anlagt det mest fantastiske skyteanlegg …

Ildsjelene Jostein Vestøl (t.v), Jo Åsmund Sandåker (i midten) og Jarle Heiland, har lagt ned et enormt antall dugnastimer på Solem skytebane.
Ildsjelene Jostein Vestøl (t.v), Jo Åsmund Sandåker (i midten) og Jarle Heiland, har lagt ned et enormt antall dugnastimer på Solem skytebane.

I det vi svinger inn på Solem skytebane i Gjerstad i Agder, må vi klø oss i hodet. Dette er ingen «bane», men et av de flotteste, frivillig anlagte skyteanleggene vi noen gang har sett. Her er du i naturen, og det er bare å spasere ut og «jakte» leirduer og skiver.

Solem omfatter to trapbaner, sportingbane med utkasterhus og permanent leirduesti; to 100- meters riflebaner, én 200- metersbane og tre jaktfeltbaner. Vi øyner diverse hus, overbygde standplasser og tribuner – alt utstyrt med detaljer som om Røkke og Gjelsten nylig hadde investert.

Journalisten blir møtt av tre blide karer, Jostein Vestøl, Jo Åsmund Sandåker, og Jarle Heiland.

– Gjerstad JFF, med kun 252 medlemmer har altså fått til alt dette. Er det egentlig noe dere ikke har?

Det er veldig gildt å jobbe med ungdom.

– Vi har ikke klubbhus, kremter en av de tre.

Akkurat det ville ikke engang Hercules Poirot lagt merke til. Ingen tvil om at perfeksjonismen råder i Indre Agder, og at dugnadsånden lever i beste velgående.

Én fridag i mai

Foreningsleder Jostein Vestøl gir et lite foredrag om historikken, som at herligheten har kostet 15 millioner, at byggmester Rolf Inge Haugholt har vært byggherre, og at alt er gjort på dugnad.

Jarle Heiland er har lenge vært av de mest aktive strandplassledere på Solem.
Jarle Heiland er har lenge vært av de mest aktive strandplassledere på Solem.

– Dere har gått inn i det med hud og hår?

– Ja, det er jo moro når vi holder på, smiler Jo Åsmund Sandåker.

– Dugnad er som en livsstil, og det blir satt pris på i bygda, legger Jostein Vestøl til.

– Jeg husker vi støpte sålen på det bygget vi befinner oss i her. Vi var her hver dag i mai måned, utenom én fredag. Da må jeg innrømme at jeg var litt lei! humrer Jarle Heiland.

Stolthet i bygda

– Hva er det som driver dere?

– Det er jo et bidrag til fellesskapet. Det finnes en patriotisme i bygda, og bygdefolket er veldig stolte av å få til noe sammen, forklarer Jostein Vestøl.

– Jeg synes det er veldig gildt å jobbe med ungdom. Vi har faktisk 22 prosent unge i foreningen, og 16 prosent kvinner, opplyser Jo Åsmund Sandåker.

– Ja, det er inspirerende å se når 10-12-åringer kommer og vil skyte med hagle, legger Heiland til.

De tre ildsjelene innrømmer at det er blitt mer krevende å få med frivillige folk til store prosjekter, men at det fortsatt går fint når det gjelder løpende drift.

– I år har vi arrangert sju stevner, og der har cirka ungdom. 50 mennesker stilt opp, sier Jostein Vestøl.

Hvorfor det ikke har vært arrangert NM på anlegget, kan synes som en gåte. Med enda noen flere ildsjeler er det mulig det kommer, røper
gjersdølingene …

Ildsjelene Jostein Vestøl (69), Jo Åsmund Sandåker (51) og Jarle Heiland (50): De tre er en del av kjernen i Gjerstad JFF, og hhv styreleder, jegerprøveinstruktør og leder av hagleutvalget. Vestøl er hjemvendt til bygda og har vært særlig aktiv de siste fem åra.

Sandåker har vært leder av jaktskytterutvalget i 10 år, flerårig styremedlem, samt hatt en rekke andre verv og roller. Heiland har lenge vært av de mest aktive strandplasslederne og en pådriver for å få gjort nødvendig vedlikeholdsarbeid og stiller ofte med egne anleggsmaskiner.

Lagbyggeren

Hun er høyt og lavt, med hund, jenter og ungdom. Hun bobler av iver for at alle skal bli med. Er det rart folk strømmer til Verdal JFF?

– Et år var vi 30 damer! Det gikk i rådyr, elg, hare, fugl – og laksefiske. Ja, vi ble kalt Norges største jentejaktlag, ivrer Anita Verås-Nordskag i Verdal JFF.

Alle er hjertelig velkomne til Verdal JFF, enten de har selskapshund eller jakthund, reklamerer Anita Verås-Nordskag. Her med (f.v): Resteröds Troll, Lövhögens Q-Floke og Tjeldersåsens Ææ-Ragge.
Alle er hjertelig velkomne til Verdal JFF, enten de har selskapshund eller jakthund, reklamerer Anita Verås-Nordskag. Her med (f.v): Resteröds Troll, Lövhögens Q-Floke og Tjeldersåsens Ææ-Ragge.

Dama bobler av entusiasme, der hun sitter med kaffekoppen i handa på Tromsdalen skytebane. Anita er jentesatsing.

Hun er hundesatsting. Og hun er en viktig årsak til at lokalforeningen Verdal JFF har 110 kvinner blant sine 600 medlemmer.

Hundekurs ligger Anitas hjerte nær, og hun snakker varmt om ettersøkstrening og miljøtrening.

– Alle er hjertelig velkomne hit med hundene sine, enten de har jakt- eller selskapshund. Det skal være en møteplass. Vi driver kontakttrening, går i ring, og blir kjent med hverandre. Dessuten har vi lange kaffepauser! ler hun.

– Men da skal hunden være rolig, blunker hun. Resultatet av Verås-Nordskags arbeid, er et stort og bredt sosialt miljø, særlig av hundeeiere og kvinner.

Et vell av aktiviteter

Anita Verås-Nordskags løpebane i jeger og fisk startet som kvinnekontakt i foreningen. Hun meldte seg på introjakt på rådyr, og ble ivrig rådyrjeger med egen hund. Deretter gikk det det slag i slag:

Som mange ildsjeler er Verås-Nordskag beskjeden på egne vegne. Hun snakker lite om seg jaktopplevelsene! Og det er ikke få ting kvinneutvalget har stelt i stand i løpet av disse åra:

Hund er en av Anita Verås-Nordskags store lidenskaper, her med grå- hunden Resteröds Troll.
Hund er en av Anita Verås-Nordskags store lidenskaper, her med grå- hunden Resteröds Troll.

Villmarkdager, familiedager, foredrag, våpenstell, fellefangst, førstehjelp til hund, markedsdager, «sommerglede» for barn – og ikke minst: all opplæringsjakt på rådyr, elg, hjort, hare og fugl.

– Det hele er bare blitt bedre og bedre! smiler hun.

Sammenspleiset gjeng

Så til det essensielle spørsmålet: Hva driver ei dame fra Verdal til å bruke all sin tid på foreningsarbeid til glede for andre?

– Det er jo artig å holde på med dette. Jeg blir kjent med veldig mange nye folk – jeg har fått et kjempenettverk! Dessuten kan jeg ha med hundene mine på alt vi holder på med, da kaster jeg liksom ikke bort tida. Og som en bonus, så har det ført meg til nye jaktterreng og masse fine turer, forteller Anita.

Det er ikke bare en jobb, det er også masse glede!

Anita Verås-Nordskag

– Hva vil du si til andre om det å ta et frivillig verv?

– De skal vite at dette ikke bare er en jobb, det er også masse glede! Det er veldig sosialt, jeg har lært masse, og fått mange gode venninner. Ja, nå i desember drar vi til Tyskland på villsvinjakt sammen! smiler hun.

Resultatet av all entusiasmen er at foreningen som helhet går bra. Folk strømmer til Verdal JFF!

Ildsjel Anita Verås-Nordskag (58): Nestleder og sekretær i Verdal JFF. Ettersøksinstruktør- og dommer. Tidligere kvinnekontakt. Tidligere styremedlem i NJFF Nord-Trøndelag.

Formannen

Ragnar Halle (70) var leder i Surnadal JFF i ti år. Selv om det er 20 år siden, kalles han fremdeles bare «formannen».

– Å ta med ungdom på fjellfisketurer i Trollheimen eller på rype- og hjortejakt, er det artigste jeg vet, sier Halle, som har mer enn 50 års erfaring som jeger og fisker. Ragnar Halle brenner for ungdomsarbeidet.

I en tid der forgubbingstendensene er påfallende i jakt- og fiskemiljøene, mener Halle støtet må settes inn mot rekruttering.

Ragnar Halle er en institusjon i Surnadal. Her er han sammen med Guro Talgøy på rypejakt i Trollheimen.
Ragnar Halle er en institusjon i Surnadal. Her er han sammen med Guro Talgøy på rypejakt i Trollheimen.

– Her i Surnadal slipper vi ungdommen til både med hagle, rifle og fiskestang, sier han.

Ungdomssatsningen i Surnadal JFF har virkelig båret frukter:

Da Halle overtok lederklubba i 1992, talte foreningen 133 medlemmer. Da han ga seg ti år senere, talte medlemsmassen rundt 300 – hvorav en tredel var juniormedlemmer.

Jakt & Fiske på lederplass: Den verdifulle frivilligheten

Initiativtaker av rang

I lederperioden var Halle blant annet med å etablere Angråmyra skytebane. Han var pådriver til Kårvatn-avtalen, som ga tilgang til småviltjakt og fiske på ca. 100 000 dekar.

Og han var også med på å sikre foreningens rolle som forvalter av småviltjakta og fisket på den kommunale eiendommen Vaulen.

Da Norsk Laksefestival så dagens lys i 2000, var Ragnar selv- sagt en av initiativtagerne og leder frem til 2012. De siste sju årene satt han i stiftelsesstyret, før festivalen ble avviklet i 2019.

Fra NJFF-Møre og Romsdal får vi opplyst at Ragnar er en initiativtaker av rang, samt en kreativ og løsningsorientert person.

Stiller alltid opp

«Det er sjelden vi finner ressurspersoner som Ragnar», heter det fra regionlaget.

Selv sier han:

– Jeg var flink til å mase, og folk stilte villig opp på dugnad. Jeg har møtt så mange positive og velvillige mennesker. Man må jobbe sammen for å få til noe!

Foruten et utall lokale verv, er Halle medlem av Kårvatnutvalget i Surnadal JFF – og han stiller fremdeles opp som guide på strak arm for jakt- og fiskeinteressert ungdom.

– I dag går det kjempebra med Surnadal JFF, og nå har vi også fått eget foreningshus i Surnadalen, sier han.

Rekrutten

Det startet med fjellturer. Så meldte hun seg på introjakt – og snart var hun leder av barne- og ungdomsutvalget i Alta JFF.

– Frisk luft er som rus for meg, jeg blir så glad av det!

Som nybakt småbarnsmor begynte Savita Olufsen å gå på fjelltopper med andre i samme barselgruppe.

Den friske lufta ga mersmak, så hun fikk for seg å doble antall fjellturer hvert år i juni. Da hun i fjor sommer tok 60 topper på 30 dager, skrev NRK en artikkel om henne, og en FHI-forsker kalte terapitiltaket hennes «en mirakelkur» mot depresjon og angst.

For Savita Olufsen har det gitt mye glede å kunne bidra i Alta JFF.
For Savita Olufsen har det gitt mye glede å kunne bidra i Alta JFF.

Savita Olufsen tok jegerprøven i 2020. Men istedenfor rypejakt, ble hun med på introjakt på storvilt. Etter fem dager uten dusj var hun solgt.

– Samhold, samarbeid og bålkos. Ha folk rundt meg, jeg som er så ekstrovert. Vente, vente, vente. Men det er ikke kjedelig, det er spenning hele tiden, sier hun ivrig.

Savita kom så godt overens med instruktørene, at de spurte om hun kunne tenke seg å sitte i barne- og ungdomsutvalget.

– Hvorfor ikke! Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle gjøre i begynnelsen. Men det var som en liten familie, så jeg sa ja til å bli leder, forteller hun.

Kunsten å delegere

Foreningsleder Linda Heitmann mener mestringsfølelse er et viktig stikkord når de får folk til å ta på seg lederverv.

– Det ikke er meningen at de nye skal klare alt sjøl. Når man blir trygg på roller og oppgaver, blir man også i stand til å ta på seg større oppgaver. Vi må ikke hive de nye ildsjelene ut på for dypt vann uten redningsvest, sier foreningslederen.

– Linda har lært meg å delegere ansvar, og i tillegg vist hvordan man kan legge opp et arrangement uten at alle frivillige må være involvert, forteller Savita.

Koronarestriksjoner satte en stopper for det meste av aktiviteter både i 2020 og 2021. Men i 2022 startet barne- og ungdomsutvalget opp med en rekke månedlige aktiviteter: Tilberedning av viltkjøtt, skyting, fellefangst, isfisketur og fluekastekurs.

Mestringsfølelse

– Det er helt gratis, og for alle. Vi vil at barn og unge skal oppdage jakt, fiske og turglede, og heller være ute enn foran skjermen, sier hun.
Det er ingen tvil om at satsingen er vellykket.

Alta JFF hadde 12 prosent medlemsvekst i 2021, og 19 prosent av medlemmene er under 26 år.

Døgnville damer i Alta: Damebølgen i lakseelva

Nettopp det at stadig flere barn og og unge sluttet seg til, gjør at Savita strutter av mestringsfølelse.

– Dette er gøy! Det er godt å bidra med noe, særlig noe som jeg også er interessert i. Folk her er utrolig kule! sier hun.

Savita har mange venner, og hvis noen av dem sliter litt iblant, har hun oppskriften klar.

– Da sier jeg “ut med dæ!” Ja, jeg tror virkelig at naturen helbreder, smiler Savita Olufsen.

Ildsjel Savita Olufsen (26): Småbarnsmor, nyfrelst jeger og leder av barne- og ungdomsutvalget.

Klekkerikjempen

Inge Sandven, leder av Dale JFL, har kjempet innbitt for villaksen i Daleelva i nærmere 40 år.

– For 30 år siden sto jubelen i taket hvis det ble fisket 30 laks per sesong. Nå fiskes det 30 laks i uka, smiler Inge Sandven (67), leder i Dale JFL og sekretær i fagrådet for Daleelva.

Industristedet Dale – midtveis mellom Bergen og Voss – ble i sin tid bygget opp rundt Dale kraftverk og Dale fabrikker.

Begge deler har skapt enorme problemer for laksen:

Den tre kilometer lange elva har vært så å si 100 prosent regulert siden 1917.

– Uten lokal dugnadsinnsats, hadde det vært svarte natta for dalelaksen, sier Inge Sandven.
– Uten lokal dugnadsinnsats, hadde det vært svarte natta for dalelaksen, sier Inge Sandven.

– Effektregulering medfører at vannstanden går opp og ned som en jojo, med stranding av yngel som resultat. På 1980- tallet medførte fabrikkutslipp av ammoniakk til total laksedød, forteller Sandven. Og som om det ikke var nok: I fjorden venter lakselusa på smolten.

Inge Sandven har kjempet for dalelaksen siden 1985, da han engasjerte seg i foreningsarbeid. Den gang så det håpløst ut.

– Da det skulle bygges ny kraftstasjon, hev vi oss rundt med full tyngde og fikk etter mye om og men økt minstevannføringen til tre kubikk, noe som er et absolutt minimum, forteller han.

Må kultiveres

Klekkeriet så dagens lys i 1985, et klekkerianlegg som er modernisert flere ganger. Stamfisken, som gentestes, oppbevares i en gammel og ombygd kraftstasjonstunell der det er plass til 100 laks.

Hver høst strykes 15 hunnlaks, og det produseres opp til 20.000 smolt i klekkeriet.

– Det er likevel rognplanting i elva ovenfor kraftstasjonen som er det viktigste kultiveringstiltaket. Smoltoverskuddet gjør at laksen er tilbake i elva. Hvis kultiveringen stoppes, vil det gå rett vest med laksen, påpeker Sandven, som har liten tro på å legge ned klekkerier uten først å ha fjernet trusselfaktorene.

På kort sikt er foreningslederen pessimist på dalelaksens vegne. På lang sikt må det fattes vedtak som sikrer en mer miljø- tilpasset regulering.

– Og så må luseproblematikken løses, understreker han.

Vi hev oss rundt og fikk økt minstevannsføringen til tre kubikk

Prisbelønnet dugnadsinnsats

Sandven snakker ikke så mye om seg selv, men fremhever dugnadsånden i den 200 medlemmer store foreningen, som har anket inn miljøpriser både fra kommune og Statsforvalter for kultiveringsinnsatsen.

Laksefiskerekrutteringen er heller ikke noe problem: Når du løser fiskekort, gjelder kortet for hele familien. I en toppsesong fiskes det drøyt to tonn laks i Daleelva. Selv fisker Sandven laks et par ganger i uken, med en rugg på tolv kilo som bestenotering.

Dale klekkeri produserer opp til 20.000 smolt årlig, men det er rognplanting som er den viktigste kultiveringen.
Dale klekkeri produserer opp til 20.000 smolt årlig, men det er rognplanting som er den viktigste kultiveringen.

6717 tillitsvalgte innen NJFF:

  • NJFF har registrert totalt 10505 tillitsverv i landets lokal- og regionlag. Mange har flere enn ett verv.
  • 6717 unike personer innehar verv. Av disse er 995 kvinner.
  • Totalt 546 aktive lokallag er tilsluttet NJFF.
Powered by Labrador CMS