Med hjerte i Alaska

Nedbyggingen av norsk natur bekymrer Scott Brainerd. Han mener natur og vilt i Norge så å si alltid må vike for pengeinteressene, som f.eks. i vindturbinprosjektene.

– I Alaska tas det til sammenligning vilthensyn, selv i områder med oljefelt. Når jeg forteller kollegaer i USA at den norske stat står bak et høyt uttak av jerv, rister de på hodet. At jerv skal være gjenstand for rovviltkontroll er fremmed tankegods «over there», sier Brainerd på flytende norsk, men med en tydelig amerikansk aksent.

Et blikk på kontorveggene til amanuensen på Evenstad viser mannens interessefelt: bjørn, caribou, elg – samt kona Julie og sønnen Nikolai. På kontorpulten har en utstoppet mår fått en framtredende plass.

– Mårdyr har alltid interessert meg, forklarer 64-åringen, som til alt overmål tok doktorgrad på mår ved NMBU for 25 år siden.

Utfordrende forskningsobjekt

– Mår er en spennende, nattaktiv og sky art. Mens måren i Norge ofte ses på som predator og skadedyr som skal bekjempes, ses måren i Alaska på kun som pelsvilt.

Intervjuet har knapt kommet ordentlig i gang da en student banker forsiktig på kontordøra. Brainerd viser ham noen plansjer og forklarer, før studenten lukker døra stille bak seg.

– Hvor var vi? Jo, måren har lav formeringsevne, er habitatspesialist og er et utfordrende forskningsobjekt. Det er enklere å forske på ulv enn mår.

Brainerd holder for tiden på med et mårprosjekt på Evenstad. Kun fire mårer er registrert på et 60 kvadratkilometer stort område.

Så følger en lengre utgreiing om mårens biologi og historikk. Forelesningen ender med opplysningen om at mår var fredet i Norge fra 1930 til 1970 etter år med altfor hard beskatning.

Bare tull

– Ja vel, men vil fellefangst av mår føre til økt skogsfuglbestand?

– Ja, det er i alle fall noe som tyder på det, men da må fellefangsten drives intensivt over store områder. I tillegg må rødreven, som er overordnet preda- tor, beskattes.

Scott er oppvokst i delstaten Washington på gren- sen mot Canada. Både far, bestefar og onkel var jegere, fiskere og/eller fangstmenn. Scott adopterte tidlig familietradisjonen.

Allerede som treåring fanget han sin første ørret, og i ungdommen jobbet han på en statlig fasanoppdrettsgård, noe som inkludert rovviltkontroll på mink, røyskatt, vaskebjørn, rovfugl og endog katter.

Fasanene ble sluppet fri klokka fem på morgenen samme dag som jakta startet: «Dette er jo bare tull», tenkte han som 13-åring.

Guttedrømmen var å flytte til Alaska for å studere ville dyr, jakte, fiske og fangste. 20 år gammel gikk drømmen i oppfyllelse som forskningsassistent i Fairbanks med fjellsau, grizzlybjørn, svartbjørn, elg, villrein, ulv og jerv på timeplanen.

Hard ulvebekjempelse

På 1960-tallet var elgbestanden i området enorm og jegerne få. Oljeboomen tiåret seinere førte til eksplosiv befolkningsvekst i byen Fairbanks; fra 14 000 til 80 000 innbyggere i løpet av få år – og økt jaktetterspørsel.

For å redusere elgbestanden, ble det innført avskytning av produksjonsdyr. Men så fulgte noen harde vintrer med økt elgdødelighet samtidig som ulvebestanden økte. I løpet av 1970-årene gikk elgbestanden i kjelleren.

For å øke elgbestanden igjen, ble det slutt på å skyte produksjonsdyr og jaktsesongen ble kraftig innskrenket. Ulven ble bekjempet fra fly og helikopter.

Scotts jobb var å flå ulvene, ca. 80 hver vinter. På våren ble skinnene solgt på auksjon for å tjene inn penger på tiltaket. Ulvebekjempelsen pågikk til 1982.

På spørsmål om hvordan det står til med dagens ulve- og elgbestand i Fairbanksområdet, svarer Scott at elgbestanden er på et skandinavisk nivå.

Flyttet pikkpakket

– Bestandstetthet er ca. én elg per kvadratkilometer. Med flere elger, ble det også flere ulver i området. Nå er det beitegrunnlaget som begrenser elgbestanden, ikke rovdyra. Det ble satset på hardere beskatning for å redusere elgbestanden. Etter harde vintrer kan imidlertid elgbestanden bli kraftig redusert, uavhengig av predasjon fra ulv eller bjørn.

– Hvor mye elg kan man høste i rovviltområder i Alaska og Norge?

– I Alaska er ulvetettheten langt høyere enn f.eks. i gamle Hedmark fylke. I slike områder kan man bare høste rundt fem prosent av stående elgbestand, med overvekt på voksne okser. I Norge, med lave rovviltbestander, kan man høste opp mot 30 prosent av stående elgbestand med uttak av både voksne og kalver av begge kjønn.

Nok om elg og ulv: Etter et par år til sjøs som oppsyn på japanske og amerikanske fiskebåter, flyttet Scott pikkpakket til Norge i 1988 for å ta doktorgraden. Snart var amerikaneren å se som viltkonsulent i NJFF, en 15 år lang periode han beskriver som svært givende med bratt læringskurve.

Språklig bøyg

– Jeg kunne verken skrive eller snakke norsk flytende. Det tok meg to år å sette meg inn i alle aspekter ved norsk viltforvaltning, ler mannen som sies å være både praktisk anlagt, ydmyk og jovial.

For NJFF dro han land og strand rundt, holdt kurs og seminarer og var ansvarlig for internasjonalt samarbeid.

Skussmålet fra NJFF er heller ikke å kimse av: «Scott hadde stor faglig innsikt og gikk grundig til verks i sitt arbeid. Hans bakgrunn og erfaring kom også godt med i arbeidet med viltforvaltning her hos oss».

Etter hvert begynte han å vokse litt fra viltkonsulentstillingen og ønsket seg tilbake til forskningen. Løsningen ble 50/50-stilling, fordelt mellom NINA og NJFF, med fokus på både store rovdyr og småvilt.

– Min tilnærming har alltid vært basert på å bruke pålitelige forskningsresultater som skal komme forvaltning til gode, men jeg er ikke så opptatt av grunnforskning. Forskningsresultatene må kunne brukes, insisterer han.

Himmelrike

Scott har hatt hjertet i Alaska siden barndommen. Da han i 2008 fikk jobbtilbud som forskningssjef for Alaska Department of Fish and Game i Fairbanks, slo han til på rappen.

– Det var drømmejobben og som å komme til himmelen. Jeg hadde ansvar for elleve ansatte og et årlig forskningsbudsjett på 1 million dollar. Å søke om eksterne midler var unødvendig.

I Fairbanks møtte Scott sine forbilder fra ungdommen etter 30 års fravær. Nå var de hans ansatte. Miljøet var tett og sammensveiset, med fargerike og sterke personlig- heter som likevel var ærlige, ydmyke og respektfulle mennesker. Det var som å komme tilbake til familien.

– Bushlivet i Alaska kan vel også være utfordrende?

– Ja, folk har strøket med under feltarbeid, enten i flykrasj eller drept av bjørn. Det finnes mange utrolige historier der kollegaer har overlevd flyulykker eller bjørneangrep.

Banker på døra

Etter at Scott pensjonerte seg i Alaska, gikk flyttelasset i 2019 igjen til Norge og Evenstad. 30 års erfaring fra norsk og amerikansk viltforvaltning og forskning har lært ham at det i Norge kan være lang vei fra kunnskap til å implementere kunnskapen.

– Norge er i mange sammenhenger i verdenstoppen på viltforskning, men forvaltningen er fragmentert. Problemet er ofte å forvalte store bestander som en helhet over store områder, med ulike målsettinger mellom rettighetshavere og forvaltning. I Alaska er forskning og forvaltning mer sammenvevd og statsstyrt, og uten pengemangel.

Det har naturligvis ikke bare vært en dans på roser å leve et omflakkende liv, men Scott skygger elegant unna tema som tidligere samlivsbrudd og faglige gnisninger. Han nøyer seg med å si at han er lykkelig gift med sin Julia og har en flott sønn på ti år.

Nå om dagen er fokuset til Scott Brainerd å utdanne neste generasjons viltforvaltere.