Må tas radikale grep for villreinen

Hardangervidda Øst, august 1986. Mitt første møte med en villreinflokk som 12-åring sitter fortsatt spikret i hukommelsen. Det mektige skuet representerte noe majestetisk, livskraftig og varig. En horde av urdyr i all sin prakt. Jeg tenkte ikke engang tanken på at denne høyfjellets puls noen tiår seinere kunne stå i fare for å ebbe ut.

Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever i Norge, og er en art vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Vi har ikke lyktes spesielt godt. I 2021 kom villreinen for første gang på rødlista som nær truet. Året før ble det vedtatt en kvalitetsnorm for villrein, et trafikklyssystem som skal beskrive tilstanden i hvert enkelt villreinområde. Da den første klassifiseringen ble gjennomført i fjor, lyste varsellampene ildrødt i seks av de ti nasjonale villreinområdene, og gult i de resterende fire.

Nedbygging av leveområder, skrantesjuke, økende ferdsel, varmere klima, parasitter og fotråte. Villreinen har mer enn nok å stri med. Den smittsomme og hundre prosent dødelige skrantesjuken har av naturlige årsaker fått mye oppmerksomhet de siste årene, etter at den første gang ble påvist hos villrein i Nordfjella i 2016, og seinere på Hardangervidda i 2020 og 2022.

Villreinstammen i Nordfjella ble sanert vinteren 2017/2018 i et forsøk på å utrydde smitten. Derfor var det et stort tilbakeslag da en bukk testet positivt for skrantesjuke på Hardangervidda i 2020.

Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) la ikke skjul på at det nå ville bli svært krevende å få bukt med sykdommen i Norge. Etter at nok et smittetilfelle ble avdekket på en simle under høstens jakt (2022), må det mobiliseres ekstremt mye optimisme for å tro på en tilværelse uten skrantesjuke her hjemme.

Skrantesjuken på Hardangervidda er av VKM beskrevet som et typisk komplekst problem, hvor sannsynligheten for ulike utfall av hendelser påvirkes av et intrikat samspill av mange faktorer. Samtidig involverer håndteringen et vell av sektorinteresser, forvaltningsnivåer, fagmiljøer og offentlige instanser.

Det gjør det utfordrende å samle seg om et felles mål og strategi. Arbeidet vil ikke bli mindre krevende i årene som kommer, men det er viktig at skrantesjukeproblematikken ikke overskygger alle de andre prøvelsene villreinen er utsatt for.

Tap og forringelse av leveområder representerer en av de største utfordringene. Installasjoner, omfattende hyttebygging og folks økende appetitt på tilrettelagte opplevelser i høyfjellet, presser i dag villreinen fra skanse til skanse. I det perspektivet kan man saktens undre seg over at tamreindrift fortsatt får legge beslag på store arealer i fjellstrøk som er omringet av villreinområder.

Regjeringen har vedtatt å lage en stortingsmelding og tiltaksplaner for de nasjonale villreinområdene. Det haster med å sette i verk omfattende tiltak. Det vil koste, og det vil bli bråk. Selvsagt bør man søke omforente løsninger, men det er vanskelig å se flust av gylne middelveier ut av uføret. De neste årene vil vise om det finnes nok politisk vilje og handlekraft til å gi villreinen de levekårene den fortjener.