En havets mann

– Det står ikke ett negativt ord om næringsutøvere i rapporten vi kom med. Ansvaret for en god regulering av fiskeriene ligger hos myndigheter og forvaltning, som vi forskere bidrar med råd til.

Even Moland sitter på kvisten hjemme i Kilsund i Arendal, en halvtimes kjøretur kjøretur unna Flødevigen og Havforskningsinstituttet, arbeidsplassen hans gjennom ti år. Ikke fordi han er forvist til hjemmekontor, som de fleste av oss. Even Moland har nemlig hatt mange gode grunner til å dra på kontoret det siste året. Pandemieffekten for havforskeren har vært mer effektiv jobbing og flere (digitale) møter. Noe stort skulle sammenfattes og ferdigstilles:

Rapporten «Krafttak for kysttorsken» anser det som lite sannsynlig å kunne gjenoppbygge bestander av torsk og andre bunnfisk i Ytre Oslofjord, dersom bunntråling fortsetter som før. Selv om rapporten også peker på andre viktige påvirkninger, vakte den sterke reaksjoner fordi den også satte fiskeriet på dagsorden.

– FNs naturpanel rangerer fiskeriene som den største driveren av endring i havet. At også vår rapport plasserer fiskeriene blant de viktigste påvirkningene, burde ikke være kontroversielt.

En guttedrøm

Med oppvekst i Nore og Uvdal, kunne også fjellet blitt et arbeidsområde. Men å bli med på fars turer med dykkerklubben, skapte guttedrømmen om å bli marinbiolog. Moland tok sitt første dykkersertifikat under utvekslingsopphold i Massachusetts. Etter videregående søkte han seg til marinen, hvor han ble froskemann. Siden fulgte studier i akvakultur i Sogndal. Men før han fullførte noen grad, ville han ut i verden.

Jordomseilingen han la ut på, strandet etter ett år. Da han gikk i land, fikk han seg jobb på en perlefarm på Seychellene. Unggutten hadde lest Thor Heyerdahl og Jaques Cousteau, og her fikk han leve ut guttedrømmen om å oppdage og utforske.

Fascinasjonen for tropisk marint liv ble for alvor vekket under de daglige dykkene med arbeidskameraten Dominique Malvina. Moland ble også vitne til klimaendringenes høyst reelle effekter, da hans opphold på Seychellene sammenfalt med den globale korallblekingen i 1998. Hendelsen skyldtes en langvarig periode med havtemperaturer over korallenes tålegrense.

– Jeg hadde akkurat begynt å utforske korallrev for første gang, men så fikk jeg oppleve at de mistet fargen og deretter døde i løpet av noen uker, forteller Moland, som beskriver opplevelsen som skjellsettende, men også faglig stimulerende.

Veien til forskerkarrieren

Hjemme i Norge igjen begynte han på Universitetet i Bergen for å fullføre sin cand.mag-grad. Der lengtet Moland tilbake til tropiske strøk, og søkte seg til en mastergrad ved James Cook University i Australia.

– Der fikk vi opplæring i bevaringsvitenskapen. Den hadde ennå ikke nådd fram til forelesningssalene her hjemme, slik som i dag. Det ble en slags oppvåkning for meg, erkjenner Moland.

Mye av Molands forskning har handlet om adferd til fisk og hummer, økologi og evolusjon. Men også arbeidet med å måle effekter av marint vern har havforskeren bidratt til å videreutvikle her hjemme.

– Sammen med gode kolleger har jeg gjennomført studier på kontrasten mellom vern og høsting, og hvordan de to tilstandene påvirker individer og bestander.

Havets kardinal

Et vellykket eksempel Moland har vært med på, er Havforskningsinstituttets snart tjue år lange overvåking av fredningsområder for hummer.

– Forskningsfangstene i dagens hummerreservater begynner å ligne på de nedtegnete historiene vi finner, om opptil ti hummere i teina, og om hummer som var så stor at den ikke kom inn i teina, men hang på utsida, gliser forskeren.

Mens «vern» som begrep ofte blir møtt med skepsis, har denne forskningen vært formidlet slik at folk har forstått behovet for å la hummeren bli stor og gammel, og det å spille på lag med biologien.

– Det er ingen grunn til at man ikke skal bruke dette verktøyet for andre arter og økosystemer. Vi trenger ikke godta at naturen er tømt. Fiskerier kan også være evighetsmaskiner, om man bevarer nok og evner å sette tæring etter næring i perioder med lav rekruttering til fiskebestander. Som biolog har jeg stor tro på å bevare intakt natur og gjenoppbygge økosystemer, sier Moland.

Et endret hav

Det industrielle fisket begynte i Nordsjøen og Skagerrak. Og med mange folkerike nasjoner rundt et lite havområde, er dette det mest langvarig- og hyppigst trålte i verden. Og det er fortsatt svært produktivt, selv om det bare er rester igjen i forhold til den fiskebiomassen som engang fantes. Havforskeren mener vi er nødt til å ta jobben med bevaring mer på alvor om vi skal ha fiskerike, kystnære havområder i framtiden.

– Vi er heldig stilt i Norge, ettersom vi har rester igjen av det opprinnelige marine livet langs kysten. Men vi må komme i gang med gjenoppbygging, ellers kan vi risikere at sjansen glipper, sier han bestemt.

En av løsningene han tror på, er nettverk av områder hvor det ikke fiskes. Oaser der bestander kan bygge opp bred alders- og størrelsessammensetning og sende egg og larver ut i omkringliggende områder. Dette er godt vitenskapelig fundert. Derfor gis disse rådene av både FNs naturpanel og Havpanelet, som Erna Solberg leder.

– Fremtidens hav bør ha disse oasene av intakt natur. Marint vern i Norge har stort sett ikke lagt begrensninger på det som allerede foregår av aktivitet, men kun forhindret nye, inngripende tiltak. Det er mange gode ting å lære fra andre! Vi trenger ikke se lenger enn til Danmark. Der er de godt i gang med å lage trålfrie soner og går langt for å oppfylle intensjonene i internasjonale avtaler, sier Moland.

Ute av syne – ute av sinn

Den siste tiden har havet fått fortjent medieoppmerksomhet. Regjeringen har kommet med tiltaksplaner for Oslofjorden og norskekysten. På NRK.no har artiklene om havet vært meterlange, og mange har fått med seg Netflix-dokumentaren Seaspiracy. Den kunne han sagt mye om, men det filmen lykkes med, mener Moland, er at den gir de ulike problemene riktige proporsjoner.

– Selv om plast på ingen måte hører hjemme i havet, så er plastsugerør «peanuts» sammenlignet med de mest betydelige påvirkningsfaktorene, som fiskerier, tap av leveområder og havoppvarming.