Bånn appetitt

Meninger i ytringen står for skribentens egen regning.

Årlig dør opp mot 60 millioner oppdrettslaks i fjordene våre. De dør av hjertesvikt fordi de vokser for fort. De lever for tett og dør av parasitter og sykdom. I tillegg rømmer de og blander gener tilpasset et liv i industrien inn i villaksstammene. 

50 millioner rensefisk dør på jobben for å fjerne lakselus. Rensefisk har ingen arbeidsmiljølov. Ei ku som dør grunnet dårlig stell, er en dyretragedie. En avlivet hvalross på avveie i Oslofjorden, er førstesidemat i riksavisene – og verdig en minnestatue. Mer enn 100 millioner døde fisk hvert år er økonomisk tap og måles i kroner, øre og tonn. Ikke i antall individer eller tragedier.

For hver kilo produsert laks som ligger i fiskedisken, ligger det igjen en halv kilo dritt i havet. Avføring fra fisk er selvsagt helt naturlig. I Norge har vi 450 millioner oppdrettslaks i fjordene, sammenlignet med under 500.000 villaks. Det er 900 ganger mer dritt enn hva økosystemet i fjordene fra naturens side er forberedt på å takle.

Vi liker å skylde på resten av verden når vi ser all søpla som ligger langs norskekysten. Seinere års fokus på søppelrydding har imidlertid avdekket at en stor andel av søpla stammer fra norsk fiskeriog oppdrettsnæring.

I sommer ble det stor ståhei i media etter at en Rema 1000-kunde kjøpte en røykelaks full av sår. Sårene, kjent som vintersår, oppstår på grunn av en bakterieinfeksjon og skjer oftere ved lavere temperaturer – om vinteren. Mekanisk avlusing, som er et viktig verktøy i oppdrettsnæringas evige kamp mot lakselusa, øker sannsynligheten for å få infeksjonen.

Lus spyles av fisken ved hjelp av trykk eller temperatur, noe som kan skade det beskyttende slimlaget fisken har på kroppen.

Oppdrettsfisken blir vaksinert mot bakterieinfeksjonen, men våpenkappløpet mellom bakterie og vaksine er tilsynelatende en evig kamp. Etter hvert reduseres effekten av vaksinen, og det må igjen utvikles nye og bedre vaksiner for å behandle oppdrettsfisken. Og sånn går no dagan.

Så fort saken dukket opp, var Sjømat Norge ute med bekymring for husdyra sine. Det var riktignok flest formuleringer om bekymringene for det økonomiske tapet næringa lider på grunn av sårene. Det er nesten så man kan mistenke at Sjømat Norge er mer opptatt av inntjening og omdømme enn dyrevelferd.

I et uanmeldt tilsyn på en av Salmars anlegg i Rørvik i juni i år, ble det avdekket store sårskader på fisk. Mattilsynet har varslet et gebyr på 1,7 millioner kroner. Det er maks størrelse på gebyr Mattilsynet kan ilegge. Beløpet står i grell kontrast til utbyttet på 3 milliarder, som Salmar betalte i utbytte til sine aksjonærer i 2022.

Det gjelder å holde seg med et solid kommunikasjonsapparat når man skal pynte brura. Norges sjømatråd, som er et statsaksjeselskap eid av Næringsog fiskeridepartementet, og finansieres gjennom en lovpålagt avgift på eksport av norsk sjømat, skal i år bruke 400 millioner på markedsføring i utlandet. Blant annet skal «smellvakre A-kjendiser» få mødre i Thailand og Sør-Korea til å handle norsk laks som hverdagsmat i det som omtales som tidenes største laksekampanje. «Norwegian Salmon is always right» heter det i et av slagordene.

Burde ikke norsk oppdrettsnæring ha litt mer flyskam hvis fersk laks skal flys over til Sørøst-Asia for å bli hverdagsmat? Eller er det greit at laksen kan fly mer, så lenge vi selv flyr mindre? 

Jeg er ingen markedsføringsekspert, men hvis jeg skulle kommet på et slagord som beskriver virkeligheten, ville jeg gått for «Norwegian Salmon has no rights, except the right to fly».

Laks er godt. Det er det ingen tvil om. Men etter min erfaring er smakeligheten på norsk oppdrettslaks i negativ korrelasjon med kunnskap om forholdene for oppdrettslaksen. Jeg er ikke mot husdyrhold, og jeg spiser både viltkjøtt, villfisk og kjøtt fra landbruket. I landbruket jobber Norge for å være en av de beste i klassen på dyrevelferd. Hvorfor skal vi ikke ha de samme målene i oppdrettsnæringa?

Vi kan ikke snakke om bærekraftig mat når norsk sjømat skal sendes ferskt på fly til Asia for å bli hverdagsmat for folk med egne hav. 

Vi skal ha oppdrettslaks i Norge – og når næringa virkelig rydder opp i alle problemene og i prioriteringene sine, skal jeg spise den med god appetitt. Men fram til anleggene er lukka eller på land, husdyrene i vannet har det bedre og vi slutter å markedsføre langreist luksusmat som bærekraftig eller nødvendig – er det kun bånn appetitt som gjelder.