Den ustoppelige taksidermisten

Det finnes bare en håndfull taksidermister som driver pe heltid i Norge. Vidar Aa. Djupvik er en av dem. Han stopper ut det meste, men takker altså høflig nei om noen ber ham forevige Fido eller Mons.

– Ja, og så sier jeg selvsagt nei til utstopping av svigermødre, noe et par av kundene mine har fantasert om, ler mannen som driver Vestnorsk Trofé-Montasje i Jølster.

En livsstil

Bedriften er lokalisert i et nedlagt gårdsbruk like ved Jølstravatnet i Vestland. Verkstedet måler totalt 400 kvadratmeter, fordelt på flere bygninger.

I grovverkstedet sitter lærling Tobias Fosse bøyd over en kraftlinjedrept hønsehauk. I et annet verksted sitter lærling Marthe Jensen Tveit og finjusterer en vindusdrept bokfink.

– Vi har arbeidstid fra halv åtte til halv fire. Selv går jeg mer enn gjerne til verkstedet på kveldstid. Ikke fordi jeg må, men fordi yrket er en livsstil, sier Djupvik.

Trost på nista

Det ombygde og 80 kvadratmeter store sauefjøset framstår som verkstedets stasrom, smekkfullt av ferdige produkter. Alle preparatene har en historie, framhever taksidermisten.

– Som for eksempel den gråmåka der?

– Ja da, den ble utstoppet til kortfilmen «Taksidermisten» med Bjørn Sundqvist i hovedrollen. Jeg fikset forresten også varulven til skrekk-thrilleren «Vikingulven», smiler han.

Men hva får egentlig en person til å velge utstopping av dyr som yrkesvei? Vi må tilbake til barndomsårene i Fusa for å finne svar. Ifølge foreldrene var han en mare å gå på tur med.

Den naturinteresserte pjokken samlet på alt mulig rart: dyrebæsj, dyrehår, fjær og egg.

– Bestefar var en god kompis. Han hadde grønnsakåker, frukttrær og salonggevær. Jeg kunne ha selvskutt trost som skoleniste. På kveldstid satt jeg i verkstedet til en lokal kar som hadde utstopping som hobby.

Spratt i taket

Da unggutten noen år seinere tilfeldigvis fikk se et Norge Rundt- innslag fra taksidermist-linja ved Søgne videregående skole i Kristiansand, spratt han i taket av pur glede. Høsten etter var han på plass i Kristiansand og fullførte utdanningen.

– Ble ikke taksidermistlinja nedlagt?

– Jo, i dag må man ha fire lærlingår i bedrift og svenneprøve for å bli utdannet taksidermist. Per nå er det kun to lærlinger her i landet, og du har nettopp hilst på dem: Marthe fra Os og Tobias fra Arendal. Lærlingene mine er svært talentfulle og hyggelige mennesker, skryter Djupvik, som er faglig ansvarlig for lærlingene via Museene i Akershus (MiA).

– Jeg må stadig skjerpe meg. Når lærlingene blir enda litt flinkere, kan jeg også lære noe av dem.

Utdøende yrke

Det hender Djupvik får henvendelser fra ungdom som har lyst å snuse på yrket, men ikke alle forstår hva det innebærer.

– Det består av mer enn bare å klappe pelser på mannekenger. Det er mye grovarbeid, flåing og garving involvert. I tillegg må man ha øye for detaljer, anatomi, kunstnerisk anlegg og formsans.

– Vil du si det er et utdøende yrke her til lands? 

– Helt klart. Jeg tror utenlandske firmaer vil etablere seg i

Norge. Jeg var nylig på ei messe i Lillestrøm. Der var to utenlandske taksidermister representert, men ingen norske.

Rett håndtering

– Hva er jegerkundens største dødssynd? 

– Jeg jobber med biologisk materiale. Forråtnelse er min hovedfiende. Skyter du en hjort 2. september, legger hodet i plast, lar det ligge i solsteiken og ringer meg 10. september, da sier jeg tvert nei. Materialet skal rett i fryseren eller leveres raskt til meg, understreker Djupvik.

Bredde

Ordrebøkene til taksidermisten i vest er fulle. I perioder må han ha inntaksstopp.

– Kundene mine er jegere, sportsfiskere, ulike institusjoner, hoteller og museer. Vi har også et stort utvalg av ferdige preparater for salg, og vi skreddersyr selvsagt etter kundens ønsker. 

Flere hjortehoder med imponerende gevirer fanger vår oppmerksomhet. Å ferdigstille en hjortehodemontasje kan ta to måneder med inntil to års ventetid. 

– Det skal flås, reingjøres, garves og støpes en mannekeng. For å nevne litt av prosessen. 

– Hvor mye må jeg hoste opp for en slik hjortehodemontasje? 

– 24 000 kroner, kommer det kjapt fra Djupvik, som også er NJFF-trofédommer i Vestland.

En drøm

Det var kjærligheten som førte til at han gjorde jølstring av seg for 15 år siden. Det har han ikke angret på.

– Jeg trenger ingen store kulturelle impulser. Er du interessert i jakt, fiske og friluftsliv, er det en drøm å bo i Jølster, smiler storviltjegeren og firebarnsfaren.