Annonse
Helge-Mari er stort sett alltid på sporet. Enten som dommer eller kursleder, eller med line bak egen hund.

Folk || Helga-Mari Tessem

Sporsnuta fra Sveio

Hjemmelader, spormester og bjørnejeger. Helga-Mari Tessem fra Førde i Vestland ligger ikke på latsiden.

Skarpe solstråler finner veien mellom tretoppene i typisk vestlandsnatur. Her er bratt, bløtt og fullt av både buskas og lauvtrær. Selv om stabijhounen Kripos (4 år) egentlig er klassifisert som stående fuglehund, er hovedjobben å føre matmor Helga-Mari Tessem fram til klauvilt – eller skanken i dette tilfellet.

– Han har aldri tatt stand på en fugl i hele sitt liv, ikke mine tidligere hunder av samme rase heller, sier Tessem. 

Kanskje like så greit med tanke på at dama fra Sveio i Vestland lever og ånder for ettersøk og sportrening. Ja, ved siden å gjøre skam på gamle holdninger om damer i jaktmiljøet, selvsagt.

– Som eneste dame på oljeplattform i en alder av 19 år, var det bare å gro bein i nesa med en gang. Mange av karene var litt for nærgående. Erfaringer fra både jiu-jitsu og karate kom godt med, for å si det sånn, humrer hun 40 år seinere.

Fra oppvask til hjemmebrent

Historier om hvordan det var å være dame i jaktmiljøet for et par tiår siden, har hun mange av. Flere er festet mellom to permer i boka «Jaktlykke», som kom ut i 2012. Men at Tessem skulle bli jeger og forfatter, var ingen selvfølge. Ingen i familien drev med jakt eller jakthunder. Det var en tidligere samboer som vekket lidenskapen, som raskt skulle bli altoppslukende. I dag står det en utstoppet svartbjørn i trappa, skinnet til en annen henger på veggen.

– Samboeren ble invitert med på elgjakt i Trysil-traktene. Jeg fikk være med etter at alle karene hadde snakket sammen på fasttelefon. De trengte noen til å lage mat og stelle hytta. Posten jeg fikk lå avsides til, og det hadde ikke blitt felt noe der på år og dag. Du kan jo gjette hvem som skjøt storoksen på 270 kilo. Da fikk pipa en annen låt, veit du!

Ryktet skal ha det til at det ble dotsup også. 

Jeg trives i stormens øye. Det gir meg en ro å ha tenkt gjennom alt som kan skje og hvordan jeg skal håndtere det i forkant

Kvalitet i sporstart

Det tok ikke lang tid før ettersøksinteressen våknet – det var særlig hundearbeidet som gjorde utslag. Men også her var det fordommer i vente.

– Jeg ble ofte spurt om jeg kom til å finne veien ut av skogen igjen. Eller om jeg var mørkredd. Heldigvis er det nye tider, sier Tessem.

– Du har gått noen ettersøk gjennom årene?

– Jeg gikk rundt 200 ettersøk med den første hunden min. Tre hunder seinere har jeg sluttet å telle. Nå går jeg langt flere trafikale ettersøk enn tidligere. Det er blitt vanlig at mange jegere har egen eller lett tilgang på ettersøkshund.

– Hva er viktigst for å lykkes med et ettersøk?

– Mengdetrening og erfaring bidrar til å bygge en god ettersøks- ekvipasje. Det er jo mange variabler som skiller en prøve fra et faktisk ettersøk. Vær og vind, eller en stresset skytter som kanskje har rotet til skuddplassen ubevisst. Mange overvurderer også egne skyteferdigheter, og kanskje er de ikke klar over at det ble vomskudd eller et ødelagt bakbein. Jeg er avhengig av å stole på egne observasjoner og vurderinger for å lykkes med ettersøket.

Foruten å gå jevnlige ettersøk, holder Tessem sporkurs og går som ettersøksdommer. Tre deltakelser i NM har det også blitt, samt eksteriørutstillinger over hele Europa. Sofaen i andre etasje er det ikke mulig å sitte i, den er full av sløyfer hun aldri har tid til å henge opp.

Det har blitt en del sløyfer for både sporarbeid og opptredener i utstillingsringen.
Den første reven som datt for Helge-Mari, troner i dag høyt oppe på veggen. – Han sitter der oppe og dømmer meg for alt jeg aldri prioriterer å rydde bort.

Trives i stormen

Vi hopper tilbake til starten av 2000-tallet: Telefonen ringer, en personbil har krasjet i autovernet. Kort tid seinere er Tessem, som er intensivsykepleier av yrke, på plass med kollegaene fra det frivillige brannvesenet. Det første som skjer, er at ruta knuses slik at Helga-Mari kan komme inn til pasienten og gjøre livreddende tiltak ved behov, mens bilen plukkes fra hverandre. Ofte går det bra, men ikke alltid. Dette var arbeidshverdagen i mange år. I dag jobber hun primært på sykehus.

– Det er overraskende mange overføringsverdier fra jobben til både jakt og ettersøk. Du må gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge, ofte i raskt tempo. Jeg trives i stormens øye. Det gir meg en ro å ha tenkt gjennom alt som kan skje og hvordan jeg skal håndtere det i forkant, forklarer hun. 

– Noen har hvisket oss i øret at du er en meget habil skytter. Det hjelper kanskje på roen?

– Jeg skyter ti jaktfeltstevner i året og er blitt Rogalandsmester for kvinner en haug ganger i alle fall. Også lader jeg selv da. Kan jo ikke ligge på latsiden, veit du! 

Rogalandsmesteren for kvinner foretrekker å lade selv. Kaliberet matcher fødselsdagen, 30. juni.
Powered by Labrador CMS