Slik tar du storrøya på grunt varmt vann

Under oss sirkler store røyer. Som i et akvarium går 10 – 15 eksemplarer i en stor stim i det klare fjellvannet. De minste anslår vi til tre kilo … Kulpen er ikke større enn at kastet må dempes for ikke å havne i kjerret på motsatt bredd. Snart surrer små glorete spinnere gjennom røyestimen. Null respons.

Mellom blokksteinene klukker en fjellbekk lystig. På jakt etter mer behagelig temperatur har røya oppsøkt kulpen som den kalde bekken renner inn i. Spinneren skiftes ut med en gummijigg. Det første kastet gir umiddelbar respons i stimen som for noen sekunder siden virket tilnærmet apatisk.

Vi jigger hissig langs bunnen. Røyebeistene raser etter og regelrett sloss om den lille gummigodsaken. I et eksplosivt angrep sluker en av purkene jiggen, før den raser av sted til lyden av ei hylende snelle.

Ei purke på samme størrelse med den jeg har på kroken følger med under hele kampen. Hun gir seg ikke med synkronsvømmingen før røyebeistet på snaue fire kilo geleides inn i håvmaskene.

Andpusten og skjelvende bivånes skapningen som fyller nettet. Snart faller røyestimen til ro og de digre kubbene sirkler igjen rundt i kulpen som om ingenting har skjedd.

Grunne fjellsjøer
Langvarig sommervarme tvinger røya mot kaldere vann. I sjøer med større dypvannsområder søker de ut og ned. Fra land nås de ikke og kun dypvannsdorging fra båt duger. Søk deg derfor heller de grunne fjellsjøene midtsommers.

I den verste varmen må den kaldtvannskjære røya ofte ta til takke med mindre kaldtvannslokaliteter. Finner du de stedene, finner du også storrøya!

Områder med oppkomme, eller tilsig fra brebekker, hvor vannet er kaldt og oksygenrikt, er perler i sommervarmen.

Lunkne elver
Rolige grunne elver som går varme i juli, men som har tilsig av kilde- eller smeltevann, kan også by på usedvanlig spennende storrøyefiske. I høytliggende områder med snø og isbreer som ligger hele året, oppdager du potensielle kaldtvannsområder på kartet ved å finne bekkedrag fra breene.

Å følge høydedrag langs elva med et årvåkent blikk kan gi skjellsettende opplevelser. Iblant kan stimene med storvokst røye ses utenfor munningen til kaldtvannsbekkene.

Mange elver tømmes for sportsfiskere så snart vannet i elva er «for varmt» men det er nettopp da de virkelig store opplevelsene ved kaldtvanns- lokalitetene venter.

Med livet som innsats
Det er ingen spøk å være røye når fjellvannet holder 20 grader, men det er en myte at den slutter å spise i varmen. I ekstremt varme perioder kan de stryke med på grunn av oksygenmangel, og det er de største eksemplarene som sliter mest.

Det er nettopp disse du treffer der vannet holder seg kaldt. De største individene kaprer de beste plassene. Røya står gjerne temmelig stasjonært der den finner kjølig vann, men det er en myte at den slutter å spise i varmen.

Næringstilgangen er på sitt beste og glupsk røye lar ikke matfatet stå i fred fordi vannet er varmt. Kaldtvannsområdet brukes som base, men fisken beiter hyppig både i nærliggende strandsone med varmere vann, og i høyere vannlag, så lenge den har retrettmulighet til kjøligere områder. Den største utfordringen er å trigge dem til hogg.

Taktikk og teknikk
Ut på kvelden trekker storrøya gjerne inn på grunnere områder i nærheten av «kuldehølet» for å beite. Sats på flua. Sluk og spinner har ikke samme effekt på kveldstid.

Store vårfluer, muddlere, muse- eller froskeimitasjoner, stripet sakte i overflaten kan være svært effektivt.

Når stimen er på kastehold gjelder det å holde hodet kaldt. Start forsiktig med finfiske. Se an reaksjonen i røyestimen og øk gradvis størrelse på redskapen. Start med naturtro imitasjoner før du begynner å eksperimentere med mer dristige fargevalg.

Om det til slutt viser seg å være en sjokkrosa gjeddewobbler på 10 cm som tirrer røya til hogg, risikerer du skremme hele stimen hvis du starter med store agn.

Vanligvis må røya tirres til hogg i det varme sommervannet, og biter ikke nødvendigvis fordi den er sulten. Slik sett minner sommerfisket mye om fisket på varpene på høsten. Røya er lunefull og vanskelig, om ikke umulig å bli klok på.

Jiggen som gjorde røyene helt ville på de første kastene, ignoreres ofte fullstendig etter å ha passert noen ganger. Bevegelse under innsveiving er også avgjørende; en vri her kan vekke ny interesse. Fører ikke variasjon i bevegelse til suksess, bytt raskt til et annet agn.

Røyefisket krever mye av deg som fisker, og forutsetter vilje til eksperimentering. Lykkes du kan storrøyefisket på grunt vann bli noe for minneboka!

Sluk og spinner

Røya pirres av sterke farger. Selv om den store røya tar til seg bra med næring også i juli, er den ikke like aktivt i sitt næringssøk som under vår- og høstbeitet. Rødt eller fluoriserende oransje er favoritter. Alt som glinser i sølv eller kobber er også bra, gjerne i kombinasjon med ovennevnte farger. Mørke farger i skumringen kan også gi resultater. Fargerike spinnere og sluker er gode valg og gir ofte kraftige reaksjoner i røyestimen. Dupp- eller bunnmeite er gjerne dødfødt når vanntemperaturen er høy. Tyngre og livligere skyts må til for å tirre røya i en ferietid!

Wobbler

En wobbler som vrikker seg forførende gjennom røyestimen, kan være rett oppskrift i vann hvor de store røyene spiser småfisk, også egne slektninger. Ulike fargerike eller tradisjonelle abbor- og ørretwobblere, med godt utslag i gangen, er effektive røyefangere.

Også små klassiske gjeddewobblere i rødt og hvitt er verdt et forsøk. De store røyene er ikke finspiste når de serveres noe de virkelig vil ha. Wobblere på 10 – 17 cm går ned på høykant under rette forhold!

Jigg

Utradisjonelt, men effektivt. Hele spekteret fra naturtro til fargesprakende jigger og gummifisker duger. Små sommerjigger beregnet for abbor eller gjedde kan overraske. Den vibrerende halen kan pirre den mest kresne røye. Fisken blir ofte tydelig irritert og går til angrep på jiggen.

La gjerne redskapen slå ned i bunnen. Den store røya beiter mye på bunndyr og en jigg som roter det til nede i mudderet kan være uimotståelig. Du kan med fordel feste en snørestump fra krokøyet til liten krok bak på jigghalen, siden røyene har en lei tendens til å bare «tygge» på halen.

Fluer

På fluefronten kan naturtro nymfer, marfloimitasjoner, vårfluer og museimitasjoner levere, men ofte er det mer fargerike og fantasifulle varianter som må til. Tradisjonelle vårfluer kan med fordel piffes opp med en liten signalfarget ulltrådhale.

Fargerike streamere, glorete sjørøyenymfer eller fargerike marflovarianter er heller ikke dumt. Også grelle røde, gule eller oransje vårflueimitasjoner kan være verdt et forsøk.

Vårfluene stripes gjerne sakte, kun noen centimeter om gangen for så å ligge rolig lenge. Ikke la deg friste til å kaste etter røya som plasker på fristende kastehold et stykke unna imitasjonen din.

Vær 100 prosent fokusert på flua. Det er lett å la seg distrahere av storrøye som vaker like bortenfor. Du kan banne på at det er akkurat da din imitasjon står for tur!