Fluefiskets uutholdelige letthet

Tørrflua lander perfekt noen meter oppstrøms fisken, og driver langsomt mot standplassen. Over 10 000 timer trening og praksis i å overliste en skapning med hjerne på størrelse som en peanøtt, gir noen fordeler: hverken snøre, stang, fortom eller mann ser ut til å ha skremt den.
Ørreten er fin og brei over ryggen. Sikkert rundt kiloet; stort i denne lille elva godt sør for polarsirkelen.

Posisjonert skrått nedstrøms fisken har jeg orkesterplass: Når vingene på døgnflueimitasjonen kommer inn i fiskens synsfelt, skifter den posisjon og stiller seg perfekt nedstrøms, klar for en munnfull. Pulsen stiger, og en liten stund merker jeg ikke hvor mye de snart 50 år gamle knærne verker.

Strømmen

Hele seansen har sine røtter for snart et halvt århundre siden: noe av det første jeg husker er ørret. En av naboene i Honningsvåg, mitt fødested, hadde nemlig bygd seg et kaldtvannsakvarium med rennende vann. Jeg kunne stirre på ørretene han holdt der i timevis, helt til naboen gikk lei og ba foreldrene mine eller storebror hente meg.

Tilbake til denne ørreten. Den slipper seg en snau meter nedstrøms under flua, som om den studerer forfalskningen. Så slår den med halefinnen og svømmer rett ned på bunnen. Nytt kast. Ingen respons. Jeg er fullstendig utspilt, og det er da tanken streifer meg: Hvorfor har jeg ikke funnet meg en annen og enklere fritidssyssel? Samle frimerker? Brygge øl? Toppturer? Fortapt i egne tanker rusler jeg duknakket oppstrøms.

Laksen

Da jeg fylte åtte hadde jeg allerede dratt på land noen fine ørreter (tatt på mark i et lite vann i nærheten), noen respektable gjedder og en og annen solid harr på flue og dupp i elva som rant nedenfor huset vårt.

For å komme til skolen måtte jeg krysse Karasjokka. Flommen hadde akkurat gitt seg og vi kunne se bunnen bak brokarene. Der sto den, storlaksen. Sikkert 25 kilo, ifølge en forbipasserende lokal fisker. Jeg kom alt for seint til første time, men ble tilgitt av læreren da jeg pliktskyldig rapporterte at storlaksen hadde kommet til bygda.

Forbi viddene

Åtteåringen vokste opp til å bli en bokorm. Alt av Torbjørn Tufte ble slukt med papirkart over indre Finnmark like ved – ikke fordi jeg mente han skrev spesielt bra, men fordi jeg ville dit han hadde vært. Av samme grunn pløyde jeg gjennom alt av norsk fiskelitteratur med et formål for øye: finne ut av hvor den store fisken var.

Vi flyttet sørover og Oslomarka ble nærmeste lekegrind. For en finnmarking var marka koselig, folksom og småfiskpreget, men også mytebelagt. Jeg ble aldri helt komfortabel med myrørret og granskog.

Noen år senere ble jeg prakket på en lefse av en paperback – boka Trout Bum (Ørretboms på norsk) av John Gierach. De underfundige betraktningene om oss som vifter med fjærbelagte kroker med lange stenger handlet ikke hovedsakelig om fisken, men om hvorfor og hvordan vi fisker. Og om strømmene. Hvordan rennende vann former fisken, fiskens mat og oss fiskere.

Fluekastet fikk også egenverdi. Kurvekast, reach-kast og lignende ble viktigere enn distansekastingen under sjøørretfisket i fjorden.

Rennende vann med vakende ørret eller røye, ble mer avhengighetsdannende enn blank sprit.

Koden

Gierach trigget også nye nerderier, og åpnet for flere inspirasjonskilder fra USA. Vince Marinaros verk «A Modern Dry Fly Code» endret hele måten jeg så på fluefiske med imitasjoner, hvordan jeg observerte vak, og hvordan jeg tenkte da jeg bandt fluer; fluene må ha riktige triggere og ikke noe mer. Marinaro satt meg også i gang med en alvorlig fordypningsprosess på insekter. Mange år senere innså jeg noe som i dag virker åpenbart: kunnskap om latinske navn på døgnfluer er ekstremt langt ned på lista over det som gjør deg til en bedre fluefisker.

Ti år gikk med i et evig jag etter større og større ørret. Et år fisket jeg mer på Kolahalvøya enn i Norge. Og sånn trodde jeg det kom til å bli i fortsettelsen, en evig jakt på den ene store, som en uforklarlig middelsklasseversjon av ulykksalige Kaptein Ahab i Melvilles legendariske roman, Moby Dick. Som andre fluefiskerne på min alder, trodde jeg neste fase i fluefiskerlivet ble å gå over til laks og tropisk fiske. Storlaks og dobbelt så stor tarpon. Så feil kan man ta.

Firedagersfisken

På turen oppstrøms har jeg funnet en ganske stor ørret, til å være i denne elva. Den er mindre enn en snittfisk i den russiske elva Pina, men synet av den gjør meg ivrigere enn en sekskilos som slurper døgnfluer i vodkaelvene. Kanskje den trigger meg sånn fordi den står veldig vanskelig til i en strømkant, hvor den hovedsakelig beiter på ørsmå mygg? Jeg er fortsatt ikke sikker.

Den første dagen skremmer jeg den etter kort tid. Den andre dagen tar det lengre tid før jeg skremmer den. Ikke fordi jeg plutselig kaster bedre, men fordi jeg blir sittende i buskaset i et par timer for å observere den. Den ser ut til å komme litt nærmere når den er uforstyrret. Og når kvelden kommer begynner den å vake hyppigere. Jeg skremmer den allikevel med det andre kastet. Et slags framskritt?

Den tredje dagen blåste det

Den andre og tredje dagen blåser det hatter og høy. Jeg får et par glimt av den store, men bruker mesteparten av dagen i noen områder i le for vinden. På vei hjem konstaterer jeg at den fortsatt er der. Den fjerde dagen tar jeg ikke et eneste kast på den, mens det er lyst. Jeg holder meg kun i nærheten og lander et par andre fisker. Fine, det er ikke det, men den store vaker fortsatt i underbevisstheten og når sola er på vei ned bak fjellene i vest, vaker den igjen. Ganske nært land og langt fra umulig.

Jeg bruker en halvtimes tid på en kopp kaffe og en sjekk av fortommen. Mens jeg sitter der endrer fisken vakform, fra rolige og nesten umerkelige myggvak, til kraftige plask og lange sideveis utfall. Fisken har skiftet byttedyr.

Pupper!

Jeg sier det høyt, og blir plutselig bevisst på at jeg er helt alene. En fordel, siden utbruddet nok kan misforstås.

Flua jeg setter på er ikke tilfeldig. Det er en imitasjon av en svømmende vårfluepuppe kalt Ismo-puppan, etter opphavsmannen, den svenske kunstneren og arkitekten Ismo Hyvärinen. Denne puppa er laget av Ismo selv, i balsatre. Egentlig ligner den mest på en miniversjon av en wobbler, og slett ikke en «krok med fjær». Enkelte purister mener den burde vært forbudt.

Siden ørreten tar vårfluepupper som piler på overflaten, kan jeg fiske flua med bevegelse. Klok av skade bytter jeg ut fortomspissen på 0,12 mm med 0,16, vader forsiktig ut, og blir stående delvis vaklende på en rot. Kinkige forhold, både for vannkast og overhodekast. Heldigvis er ikke fisken skremt av vadingen og vaker fortsatt.

Det første kastet er for kort - det andre er langt nok, men jeg klarer ikke helt å strekke fortommen. Høy puls nå. Det kan allikevel gå. Et drag i snøret og en rask liten oppstrøms mending strekker fortommen og gjør at flua gjør et lite hopp der ute i strømmen. Når den driver inn i synsfeltet til fisken sprer det seg små bølger fra flua, akkurat som hos de naturlige insektene på vannflata.

Selv i halvmørket kan jeg se fisken akselerere. Den tar, snur i strømmen og kroker seg selv perfekt i munnviken. Alle dagens refusjoner er glemt på et sekund.

Kampen er ikke så mye å snakke om. Den prøver seg på et par triks, men jevnt sidepress fra den seige Burkheimer-stanga er umulig å stå imot. Den aldrende hannfisken er i ok hold, og over 60 cm lang. Pulsen har roet seg gjennom kampen. Mens jeg ser ned i håven, skjønner jeg plutselig at det ikke er finalen, men de innledende omgangene som fortsatt sitter i kroppen.
Mens sola farger dalen rød i vest setter jeg fisken ut igjen, med den sedvanlige merkelige blandingen av vemod og glede. Snart er det mørkt, og i morgen skal vinden ta seg opp. Vel hjemme sender jeg en enkel SMS til fem mottakere. «Blir ikke russlandstur på meg neste år. Jeg er hjemme.»