Annonse

Ørret på Island

Klassiske Svartà

Island er velkjent for sitt gode laksefiske, men Sagaøya har også ørretelver i verdensklasse. Vi guider deg til berømte Svartà!

Publisert

Denne artikkelen er over fem år gammel.

Fisken ruller over flua. Hodet, ryggen og til slutt halen bryter overflaten – før ørreten forsvinner i dypet. Like plutselig som den dukket opp.

Det er en stille, mild julikveld i Svartá, en liten elv i Bárðardal, nord på Island. Sola er i ferd med å gå ned, knotten surrer ivrig rundt hodet og jeg kjører fisk. Stor fisk.

Ørreten går tungt, dypt og rolig ute i strømmen. Foreløpig har den full kontroll. Alle forsøk på å presse fisken i min retning avvises kontant. Den er langt fra sliten nok til å la seg diktere. Ørreten tar riktignok noen forsiktige runder i hølen, akkurat som om den analyserer situasjonen, men kun fordi den selv ønsker det.

Målet vårt denne gangen var elva Svartá i Bardaldalur, men Island har mange andre perler å by på.

Jeg er redusert til en statist, og kan ikke gjøre annet enn å vente. Vente til ørretens krefter begynner å ebbe ut og vi kommer på talefot.

Etter noen minutters stillingskrig ute i det kalde vannet, får jeg betalt for tålmodigheten. Fisken stikker, men selv om den tar med seg 30 meter snøre og backing, er initiativet likevel mitt. Rollene er byttet om.

På bredden ser kompisene hvordan ørreten til slutt gir tapt og sklir inn i håven. Vekta stopper på 2,5 kilo. Herlig!

2,5 kilo islandsk gull – tatt på tørt i solnedgangen. Kan det bli bedre?

Drømmestrekning
Svartá er bare 16 kilometer lang, men variert og spennende. Fra kildene i 400 meters høyde til den munner ut i Skjálfandafljót – et av Islands lengste vassdrag – bukter Svartá seg fram over forblåste sletter og mellom flere tusen år gamle lavaformasjoner.

Elva er et sentralt element i et sårbart økosystem, med sjeldne planter, viktige hekkeområder for ulike typer ender og, ikke minst, huser Svartá en stamme grov ørret, som hver sommer lokker fluefiskere fra Europa og USA til det avsidesliggende området.

Svartàs øvre strekning er smal og lekker, og perfekt for fluefiske etter stor ørret.

Svartás øvre strekning er smal og lekker. Hølene ligger på rekke og rad, atskilt med korte og lange stryk. Et flott parti av elva, men dessverre utsatt for betydelig algevekst i varme perioder.

Neste strekning vi fisker er den lange, brede og dype hølen Stóratunga. Et tilholdssted for uforskammet mange store ørreter. Så følger Henrik’s Pool – en diger, rund høl med et kaos av strømmer, hvor det står ørret absolutt overalt.

Til slutt kommer den nedre strekningen, med alle sine øyer og kanaler. Her lurer elvas kanskje største ørreter, og her kan du dessuten få røye av respektabelt kaliber.

Svartá er simpelthen en fluefiskers våte drøm.

Minner som dette varer helt til neste tur, og enda lenger …

Ørret over alt
Jeg er spesielt glad i kveldene i Svartá. I det fantastiske lyset, som jeg aldri blir lei, og i den pussige følelsen av ikke å være alene, når den trolske disen legger seg over lavaformasjonene. Island er virkelig magisk.

Samtidig er det flott å rusle langs elva midt på dagen, særlig når været er bra og gir anledning til å studere kanter, strømmer, virvler og lommer. Mot den mørke bunnen er ørreten vanskelig å oppdage, men det betyr ikke at de ikke finnes der ute. Tvert imot. Erfaring har lært meg at det gjerne er tjukt av fisk, fordelt over hele elva. Å holde en lav profil og bevege seg forsiktig langs bredden er klokt.

Spesielt én ørret husker jeg godt, tatt under nettopp slike forhold.

Jeg var alene, og utforsket en del av Svartá jeg aldri hadde prøvd meg i tidligere. Jeg kom til en interessant sving, med en rolig strøm og enkelte digre steiner. Åpenbart en fin ørretstandplass.

Sløyd, snarere enn fluebinding. Disse vårfluepuppene av balsa funker som fy! Mønsteret heter Ismopuppa, og er utviklet av den svenske kunstneren Ismo Hyvärinen.

Ett kast var tilstrekkelig. Den store vårflueimitasjonen hadde knapt lagt seg til rette på vannet, før ørreten slo til. Raskt og brutalt. Sekundet etter, da fisken skjønte at noe er galt, satt den fart og forsvant ut strykene.

Jeg hadde ikke noe annet valg enn å løpe etter fisken. En øvelse som ikke er uten risiko, på et underlag med skummel lyng, skjulte hull og skarp lavastein. Å tryne her anbefales ikke.

Først 50, 60 meter lenger ned, i et roligere parti av elva, stoppet ørreten. Takk og pris. Kroken satt åpenbart godt, fortomsknutene besto prøven og jeg fikk kontroll. Men ørreten på Island er seig. Gang på gang klarte jeg presse fisken i min retning, gang på gang svarte den.

Omsider tok imidlertid kreftene slutt, og jeg klarte å lande fisken. En vakker frøken på 2,8 kilo.

Når disse vårfluene dukker opp i store mengder, bør du være i elva.

Vårfluer
Terner som cruiser fram og tilbake langs elva, for så plutselig å stupe mot overflaten, er et godt tegn. Det betyr nemlig at vårfluene begynner å røre på seg, og de er nesten like populære blant fugl som for ørret.

Riktignok fører klekkingene sjelden til ordentlige vakfester, men ørreten tar seg ofte bryet med å plukke disse insektene. Ikke rart, kanskje, med tanke på den korte sommeren og tøffe vinteren på Island. Vårfluene er, sammen med mygg, en viktig næringskilde for ørreten i Svartá. Døgnfluer finnes ikke på Sagaøya.

Jeg fisker i hovedsak med to ulike imitasjoner. Vårfluepupper som flyter tungt i overflaten fungerer godt. Utseendet later til å være mindre viktig. Både varianter som er lette å se, med fargerike kropper av flashdubbing og vingekasser av foam, og mer anonyme, naturtro kopier, for eksempel med kropp laget i balsatre, faller i smak hos ørreten.

Streaking Caddies er en annen favoritt. At imitasjonen gjerne er større enn de virkelige insektene, spiller tilsynelatende liten rolle. Den funker like godt når den flyter naturlig i strømmen, som når den stripes på klassisk vårflue-vis.

Røyene i Svartá responderer som regel på nymfer, gjerne mørke i fargen. Du finner som regel bleikja, som røyene heter, i de raskere partiene av elva. Størrelsen ligger gjerne på mellom en og to kilo.

Når vårfluene kommer lar ikke storfisken vente på seg. Her har Terje Harangen fått nærkontakt.

Tradisjonsrikt
Allerede for 80 år siden ble det arrangert turer for norske fluefiskere til Island. Sommeren 1936 inviterte et medlem i Bergen Sportsfiskere andre fluefiskere til sagaøya, for å jakte blant annet stor ørret.

Seinere, i 1980-årene, ble ørretfisket på Island for alvor gjort kjent i Norge, takket være reiser i regi av magasiner som Vi Menn og Flugfiske i Norden, samt bøkene til blant andre Even Rise.

Det er lite å utsette på kondisjonen til ørretene på Island.

Uten blygsel har enkelte av dagens profilerte fluefiskere tatt æren for å ha gjort ørretfisket på Island kjent i Norge. Det er i beste fall historieløst, i verste fall direkte frekt.

15 år har gått siden jeg besøkte sagaøya første gang, og stiftet bekjentskap med de vakreste fiskene jeg noensinne har sett. Opplevelsene i Svartá gjorde sterkt inntrykk, og jeg er heldig som har kunnet returnere hit – og til andre elver. Fiskekort til Svarta i Bardardalur, kan bestilles på: www.gofishing.is

Island gjør noe med deg. Du kommer som gjest – men du reiser som en venn.

Harlekin-ender er et vanlig syn i ørretelvene nord på Island.

Flere ørretperler

Mulighetene på Island er tallrike. Her et lite knippe elver som er vel verd et besøk:

Minnivallalækur: En relativt godt kjent elv. Den lille, klare elva renner bare en times kjøretur fra Reykjavik og huser diger ørret. Minni, som den gjerne kalles, er følgelig populær og med kun fire tilgjengelige stenger, lønner det seg å være tidlig ute med bookingen. Elva åpner i april, men det er om sommeren det svinger! www.strengir.is

Laxa i Adaldal: Denne elva finner du nord på Island – ved Myvatn. Dyrt fiske, men elva regnes av mange blant de flotteste ørretelvene i verden. Elva varierer fra brede og grunne partier som er lette å vade, til smale og raske partier, med et konglomerat av stryk og høler. Rett og slett crème de la crème. Sesong fra juni til august: www.lax-a.net

Galtalækur: Perfekt for deg som liker små elver og diger ørret. Dette er en sideelv til West Ranga, om lag 12 mil fra Reykjavik. Det tillates kun to stenger, og da har du 20 høler fordelt på tre kilometer elv å boltre deg på. Fisket foregår fra april og ut september. www.icelandoutfitters.com

Se også nettsiden til Federation of Icelandic River Owners for flere destinasjoner og generell informasjon: www.angling.is, www.gofishing.is og www.fishingiceland.com

Artikkelforfatteren med en kubbe på gode tre kilo, som kom med godværet.

Island – fakta

Innbyggere: Ca. 332 000
Areal: 103 000 m²
Hovedstad: Reykjavik

Klima: Øya med sine mange varme kilder, og et uforskammet godt fotballag, ligger rett sør for Polarsirkelen. Naturen er røff og det er mye vind. Pakk varme klær, selv om du reiser midt på sommeren. Sludd og snø kan gjøre tilværelsen vel frisk, selv i juli.

Reise: Daglige avganger fra Gardermoen til Keflavik med SAS, Norwegian og/eller Iceland Air. Skal du nord på Island, kan du ta buss/drosje til innenriksflyplassen nær Reykjavik sentrum, og fly til Akureyri med www.airicelandconnect.is. Flyturen mellom de to byene tar ca. 45 minutter. Alternativt kan du leie bil og kjøre de 45 milene. Beregne ca. seks timers kjøretid.

Kveldsstemning nord på Island. Bil med firehjulstrekk er den foretrukne transporten.

Leiebil: Dyrt. Men du trenger en god bil – med firehjulstrekk og skikkelig forsikring. Jeg har gode erfaringer med www.icerental4x4.is.

Prisnivå: På Island kan du ta din livs ørret, men smaker det, så koster det. Regn med å betale fra om lag 1000 kroner per dag for å fiske i de beste elvene.

Fiskeutstyr: Stang i klasse #5. Et utvalg vårfluer og mygg, nymfer og eventuelt streamere er lurt å ha med. Ørretene er sterke, og jeg bruker som regel 3x-spisser (0,20 mm). Anbefalt butikk i utkanten av Reykjavik: www.veidihornid.is

Viktig: Husk å desinfisere alt fiske- og vadeutstyr, enten hjemme før avreise, eller på Keflavik. Og – for all del, glem ikke myggnett! Knotten på Island kan drive selv den sindigste fluefisker til vanvidd.

Powered by Labrador CMS