Slik fisker du steinbit

Steinbiten gyter og oppholder seg store deler av året på ganske dypt vann. Fiskesesongen starter først i mai, og varer et stykke utover sommeren. De som får sinnataggen på kroken, får den oftest på ren slump, som en velsmakende og velkommen agntyv.

Dette fordi steinbitplassene ofte også er gode plasser for arter som torsk, hyse, kveite og annen flatfisk. Utstyrsvalget er ikke så kritisk, men bommer du på valg av fiskeplass, er det bare å ringe hjem og kansellere gourmetmiddagen.

Borte i sør
Langs kysten i sør og sørvest er det lenge siden fiskerne kunne glede seg over det faste innsiget av steinbit i mai. Uvettig overfiske i kombinasjon med urovekkende dårlig oppfølgning fra forvaltningen, har satt en stopper for det. Skulle du få en grå steinknuser i disse trakter, anses det nærmest som rein flaks.

Steinbitfiske i balanse
Derfor slår jeg et slag for en balansert fiskeform, der uttaket står i stil med den lokale bestanden, og der vi som fiskere viser måtehold. I områder hvor fisket fortsatt er godt, bør det tas ansvar for nåtid og framtid.

Sportsfiskerne kan her spille en avgjørende rolle. En farbar vei kan for eksempel være å slippe ut annenhver steinbit på hver plass, og kun ta opp det man trenger til egen husstand. Fedjes «steinbitfall» er et godt eksempel på hvordan et legendarisk fiske gikk helt av hengslene, og som nå er ødelagt.

Mot nord
Det finnes enkelte områder langs kysten av Vestlandet hvor steinbiten har sluppet unna overbeskatning. Men du må forbi Sognefjorden og videre nordover for å finne stabilt gode bestander. Her varer sesongen også lengre enn i sør, spesielt i Nord-Norge kan fisket være godt sommeren igjennom. Mange av fiskecampene får besøk av turister som satser på steinbitbonanza.

De fyller fiskebaljene til randen, og kommer igjen år etter år for å fiske på de samme områdene. For å bevare det gode fisket nær campene, blir tilreisende i økende grad oppfordret til å variere mellom plassene, og sette ut deler av fangsten. For en ting er sikkert; vårt steinbitfiske er fortsatt i verdensklasse.

Et knippe fiskeplasser
Det er mulig å fiske steinbit fra land, men det enkleste er å fiske fra båt. Bruk tilgjengelige kilder for å finne de gode plassene. Noen nettsøk på fiske- og dykkeblogger kan være en god start. Det kan også være gull verdt å leie en lokal fiskeguide, eller du kan rett og slett å ta med et kart til den lokale utstyrsbutikken for tips.

Bli dus med sjøkartet, og merk av områder med sand, leire, rullestein og grus i slake skrenter, i strømsatte sund, rundt odder eller i kantene opp mot grunner, steinras, rullesteinsområder eller i nærheten av menneskeskapte konstruksjoner.

Husk at steinbiten sjelden er alene. Får du én, har planen din lyktes. Husk plassene, og se etter duplikater i undervannslandskapet. Når du har funnet et godt knippe områder å rullere på, er du godt i gang.

Med knusende med ro
Steinbiten fremstilles ofte som en berserk under vann. I utgangspunktet er atferden ganske rolig, men den lar seg definitivt hisse opp. I matveien er kråkeboller, pigghuder, krabber og skjell soleklare favoritter, og som sportsfisker kan du egentlig agne kroken med det meste som lukter – eller hisser.

De fleste velger å agne med blåskjell, sei- eller makrellfileter. Det gir mye lukt, og surret med agnstrikk sitter det også godt fast på kroken. Det er viktig, for steinbiten «prøver» ofte agnet noen runder før den svelger det skikkelig. Av den grunn bør den få holde på i 10-15 sekunder før du setter tilslaget.

Arrogant fiskestil
For å trigge steinbiten til hugg, lar du takkelet hisse den opp som en arrogant inntrenger i reviret. Ikke drift for fort, den trenger ofte litt tid på å bli skikkelig irritert. Små rykk og napp, samt rolige heve- og senkebevegelser med stangtoppen er effektivt. Du bør også dunke takkelet mot bunnen med jevne mellomrom, da dette også lokker og irriterer.

En klassisk båtstang med myk topp, som tåler søkker fra 200-500 g, er vanligst. Den bør ha rygg til å kunne sette kroken i den harde kjeften, og skal kunne presse fisk over 10 kg ut av steinura. Bruk tykk multifilament (0,30-0,45mm) på snella, og en lang og tykk fortom av monofilament (0,70 - 1,0 mm) ned mot takkelet. Rigger du slik, vil du også kunne håndtere skarpe steiner eller ei stor kveite.

Ut med spetakkelet
Mye er prøvd, og overraskende mye har virket. Noen bruker bom og slep med slanger og kuler, og sverger til ekstra triggere som strimler fra plastposer på krokene. Vrengte blekksprutskjørt eller doble og bråkete spinnerblad er også velkjente triks. Ikke alle liker havfiskebommer og takler, fordi man ikke kjenner nappene direkte. Da kan man gå for agnede kulejigghoder, pilker eller kveitejigger.

Felles for alle teknikkene, er at de fleste fiskerne dunker agnene sine i bunnen, skaper mye lyd og generell uro med utforming og sterke farger. Det meste blir godkjent og slukt. Så lenge du har med noen klassiske varianter, er du rimelig godt rustet.

Et godt tips er alltid å ha med noen takler som passer ulike dybder, strøm- og bunnforhold. Blir takkelet ditt for tungt, eller lager for mye motstand i strømmen, kjennes ikke nappene og bunnen godt nok. Det resulterer i mange bunnapp og færre fisk.

Hyggelige bifangster
Justerer du takkelet ditt, kan du også få med fine bifangster av arter som stor rødspette, piggvar, brosme og torsk. Er du i nord, vil kveitene også hive seg på om agnet har svømmende bevegelser. Hele fileter, «flappere» eller kveitejigger har alle vist seg å fungere godt på begge arter.