Annonse

Når kona blir artsjeger

Når din bedre halvdel gjennom tre tiår plutselig finner ut at artsfiske er verdens morsomste hobby, er det duket for kamp i familien.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

Mange drømmer om en partner som deler fiskelidenskapen. Altså ikke en kamerat eller en venn, men en samboer/ektefelle/kjæreste. Tanken er ganske besnærende, for noen er det en realitet, men er det bare fryd og gammen?

For oss begynte det med at kona (Line) meldte seg på et kurs i predatorfiske for damer på Akersvannet (abbor, gjedde og gjørs). Under kurset fikk hun den største gjørsen. Med et medfødt konkurranseinstinkt, var dette morsomt nok i seg selv. Men da jeg fyrte oppunder med at gjørs var en art bror min – familiens selverklært «kongefisker» – aldri hadde fått, var det bensin på bålet. Hun opprettet sporenstreks en gruppe på «Messenger» med broderen, hvor fangsten ble gjenstand for behørig skryt.

Frua med gjørs fra det flotte Akersvannet i hjertet av Vestfold.

Med en gratulasjon kunne det endt her, men nei da, rekylen var at han hadde langt flere arter å vise til, og at hun aldri kunne ta ham igjen. Aldri!

Opptelling. Kona hadde 20 ulike arter, tatt i vår tidlige kjærestefase før vi fikk barn (hermefasen). Broderen hadde 32 arter. Ikke avskrekkende. Kjøret var i gang. De siste to årene har all fritid stort sett dreid seg om artsjakt.

Mannen å slå, min bror Torbjørn Cock Rønning, familiens selverklærte fiskekonge. Her har han landet en flott steinbit på 10 kg. Foto Camilla Bæverfjord Rønning

Jeg la min stolthet i at broderen skulle få spise i seg sin eplekjekke holdning. Under en tur til en god venn i Østfold, ble det sågar satt opp en ønskeliste på aktuelle arter som ville vært morsomme å få, både for frua og meg. Det resulterte i fire nye arter for mitt vedkommende, og hele sju nye for Line (mort, laue, brasme, flire, sik, stam og sørv). Fangsten ble fortløpende postet på Messenger. Broderen kjente på trykket og påpekte at vi fisket småfisk. Han flagget at han ikke var interessert i en konkurranse om fisk som ikke var spiselig. Ha! Etter et par dager i Østfold, var Line kun fem arter bak broderen, hvis tilbakemeldinger var tydelig preget av frustrasjon.

Til Senja med oss – og uer, lusuer og brosme på konemor! Med kun to fisker bak, hadde hun for alvor fått los. Bror min ble mer og mer desperat på nett, men brått var det han som kunne le høyest. Uten forvarsel hadde han satt seg grundig inn i aktuelle fiskeslag på hjemmebane i Follo. Det haglet inn meldinger om nye arter etter en rekke utflukter; kanadisk bekkerøye, stam, asp, mort, sørv, flire, brasme, svartkutling, laue og gjørs. Vips, så var han 12 arter foran igjen. Full av fornyet selvtillit, kringkastet han at dersom kona igjen ville puste ham i nakken, var det bare å legge inn noen nye «desperatturer».

Utover høsten nærmet Line seg igjen, med meldinger om blant annet svartkutling og fjesing.

Høsten er jakt for min del, men det var nå jeg innså at artskampen virkelig hadde tatt av. Fruen ble regelrett grinte fordi jeg ikke ville fiske hver dag. Jeg følte jeg måtte stille opp av og til, og utpå høsten pustet hun igjen broderen i nakken – seks arter bak. Da gjorde han alvor av trusselen om «desperatfiske», og to turer seinere hadde han innkassert tre nye arter (karuss, solabbor og suter).

Etter tre dagers fiske satt omsider fjesingen.

Vinteren kom, med et forsprang på ni arter, fordel broderen. I mars kom det melding om lake fra andre siden av fjorden. Humøret til frua gikk rett i kjelleren. Nytt mål; vår og sommer skulle det gjøres en kraftinnsats, samtidig som jeg satte foten ned og proklamerte at så snart målet var nådd, ville jeg tilbake til normaltilstand; jigg- og slukfiske etter større arter og matauke.

Men først var det altså tid for innkjøp av utstyr for å fiske på sære og små arter. Med vadere, hodelykter og vinduer til kikkfiske på strendene, var vi klare for nye eventyr. Investeringene ble selvsagt ikke meddelt rivalen på andre siden av fjorden …

Braksuksess! Vi fikk arter vi ikke engang hadde drømt om. Frustrasjonen fra broderen lot ikke vente på seg. Kona kunne etter hvert melde inn både tunge, piggvar, stingsild, ulke og dvergulke, samt lake, steinsmett og vederbuk fra nye ekspedisjoner i ferskvann.

Samtidig var også «Kongefiskern» i gang igjen; dvergmalle, hork og vederbuk. Stillingskrig, hvor broderen nå var åtte arter foran.

Artikkelforfatteren, her med en rødknurr, ligger med sine 64 ulike fiskearter i Norge åtte arter foran frua. Og han akter ikke å bli innhentet!

Vår tur til å dra «desperattur-kortet». Med kartet foran oss, fant vi ut hvor vi kunne få både solabbor, suter og dvergmalle på en og samme dagstur i Oslo-området. Alle tre artene ble innkassert. Litt seinere gikk turen til Siljan, noe som resulterte i en kanadisk bekkerøye i en bortgjemt liten bekk.

Fruen var igjen på skuddhold av broderen, kun fire arter bak. En ny tur til Østfold resulterte i ørekyte, regnbueørret og karuss, selv om hun bommet på hvitfinnet steinulke og hork.

Uka etter ble det ny dagstur til Sørlandet, hvor hun kunne innkassere den lille regnlaua, som bare finnes i ett vassdrag i hele landet. Videre utover sommeren, tok vi et krafttak på gyltene, og etter å ha knekt koden på de små gressgyltene og grønngyltene, ble det også en brungylt på dypere vann. Med det var Line den først av oss som kroket de seks gylteartene, noe samtlige i Messenger-gruppa fikk gnidd solid inn.

Stolt som en unge med kanadisk bekkerøye.

Med gyltene i boks, var også målet nådd, konemor var nå plutselig fire arter foran broderen. Vi merket resignasjonen, og det ble faktisk et lite antiklimaks å nå målet. Personlig synes jeg det under marsjen hadde vært litt trist å bidra til å knuse lillebror, men det lå samtidig en viss tilfredsstillelse i å jekke ham ned fra «tronen».

Line var ikke plaget med den type kvaler. For å riktig gni det inn, landet hun kveite og steinbit etter en ny tur nordpå. Broderen parerte med en flott glassvar på Vestlandet, men ligger nå fem arter bak.

Hun har begynt å se seg om etter nye utfordringer (les; nye folk å konkurrere med). I tillegg har hun full av selvtillit flagget at nå skal jeg senkes.

I skrivende stund, juni 2021, kan hun slå i bordet med 56 arter, den siste en sild under isfiske i Langangen. Om du måtte lure, ligger jeg åtte arter foran frua, og jeg akter ikke å bli innhentet!

Powered by Labrador CMS