Har laksen nølt bør du la den hvile i fem minutter.

Gi laksen en pause

Når laksen bare lugger i flua er det på tide å roe ned kastingen og ta tiden til hjelp. Svaret kan også være riffling eller en tørrflue.
Mandag, 24. juni 2019 - 10:59

Har du tenkt over hvor mange hogg som kroket laksen på første forsøk under fjorårets sesong? For min egen del forsøker jeg å holde tellingen på dem som først bare lugget i flua, eller på annen måte viste seg uten å ta, og som først etter flere presentasjoner resulterte i fast fisk.

En ikke alt for uvanlig situasjon for noen kompiser er at hogget kommer i reprise. Og det uten at man har skiftet flue, hastighet eller brukt andre triks. Heldiggriser kaller jeg dem, mens jeg håper at det er min tur til å oppleve laksehogg i reprise litt oftere kom­mende sesong. Det ville gjøre alt mye enklere.

Guiden som psykolog
Leseren vet trolig hvordan det er; du står i favoritthølen med passe mye snøre ute. Akkurat i det flua sveiper over godplassen kommer laksen. Kanskje bare i form av et lite lugg, eller en hvirvel som avslører standplassen. Selv om spenningen stiger til uante høyder skjer det ikke mer på de neste kastene.

Slik er det også ofte for meg, og det er svært frustrerende der og da. Det er laksefiske i et nøtteskall – fantastisk enkelt i noen situasjoner, ufattelig komplisert i andre. Usikkerheten kommer lett snikende når laksen ikke helt vil.

Fisker du med en lommekjent guide, lærer du mye om hvordan du bør håndtere disse situasjonene. Metodene varierer naturligvis fra elv til elv, og styres også en del av trender. Av og til fungerer guidens anbe­falinger, men som oftest ikke.

Det hele er et spill hvor guiden vil motivere fiskeren til å skifte strategi. Å presen­tere noe nytt, eller på en ny måte, er ofte det som skal til for å få laksen til å hogge skikkelig. Lykkes du blir det som oftest til at man prøver samme strategi igjen og igjen. I hvert fall i en periode, til du skjønner at det må andre metoder til.


Så gjelder det å finne den flua som kan trigge laksen.

Ta fem minutter
Det vanligste rådet jeg fikk som fersk laksefisker, var å vente fem minutter hvis en laks hadde vist interesse uten å sitte. Så var det ifølge datidens ekspertise bare å legge ut samme flue med samme snørelengde. Hvis det ikke hjalp etter noen kast, var det bare å sette på en mindre flue.

Hvis ikke det heller ga respons, var rådet å ta en ny pause, før den første flua, eventuelt i en litt større utgave, ble festet til fortommen igjen. Av og til lyktes konseptet, og jeg husker godt den gangen fiskekompisen kauket; Der fikk du den jævelen! under en forsommertur i Orkla.

Den laksen kom opp hele tre ganger før den tok en liten Thunder & Lightning. Slik fortonet det seg i hvert fall, selv om jeg ved flere andre anledninger har hatt en mistanke om at det dreide seg om flere fisker.


Å skifte til en Francis er et utmerket valg.

Villig islandsk laks
I riktig klare elver kan man med litt flaks og god posisjonering studere fenomenet når laksen tar. For min del skjedde det sist på Island, i elva Kaldá som renner ned i store Jøkla. Strate­gisk plassert flere meter over hølen Bruarhylur, der elva renner gjennom en dyp kløft ved en bru, så jeg flere laks stå på brekket.

Sikten var som i klar fjelluft. Da jeg presenterte min lille Frances kom reaksjonen øyeblik­kelig. En fin laks steg villig som en harr fra et par meters dyp og tok flua.

Den rødskimrende fluekroppen og alle hacklestammene ble sugd inn i lakse­kjeften. Det gikk fort. Snøret hang i en dyp bue og jeg løftet stanga for å sette kroken. Laksen spyttet ut flua uten å kjenne skarpt, før den seg ned til re­sten av gjengen. Situasjonen var svært opphissende og fikk meg til å fundere på hvordan selve krokningen skulle skje om det samme skulle gjenta seg.

I neste kast med samme flue kom en mindre laks ilende og sugde i seg flua med hackle og hår. Jeg svarte med en lang stangbevegelse. Lina strakte seg og endelig satt kroken. Laksen jog på kryss og tvers, mens den forsøkte å gjemme seg under klippeframsprin­gene i hølen. Det var et fascinerende skuespill å følge med på, så lenge det varte.

Laksen klarte nemlig å fri seg fra den lille islandske fjærkreasjonen etter noen få minutter. Da ble det stille i Bruarhylur.


Væromslag i Gauldalen, rett overfor Støren.

Dum østersjølaks?
Fra bergnabben kunne jeg ikke se så mye som et skjell resten av formidda­gen. Alle som én måtte ha søkt tilflukt i hølens dypere partier.

Opplevelsen var svært interessant. Når man har observert en laks som vi­ser interesse for flua, har vi lett for å konkludere med at det bare er den ene der nede i det mørke vannet. Men opp­levelsen på Island viser at det godt kan være flere individer. Derfor bør sjansene være relativt gode allerede på neste kast. Kanskje vi til og med kan følge samme strategi og servere flua helt til hogget eventuelt kommer?

Vi svensker kaller det å terge opp laksen, en metode som er vanlig i f.eks. Mörrumsån. Selv om jeg ikke er noen tilhenger av denne metoden er jeg nødt til å innse at det av og til fun­gerer. Noen god forklaring på hvorfor har jeg ikke. Kanskje er østersjølaksen litt dummere enn sine atlantiske søstre og brødre?

For oss som etterstreber litt mer fi­nesse i fisket, fins det heldigvis noen triks vi kan bruke når vi står foran nø­lende laks. Forutsetningen er at vi har plass og tid. En veritabel kø av fiskere gående bak deg vanskeliggjør proses­sen.


I klare elver kan man iblant studere laksen. Her islandske Kaldá.

Opp eller ned i fluestørrelse?
Det første du bør gjøre er å sjekke flua, samt merke deg stedet laksen viste seg. Enten ved å bli stående på samme sted, eller finne noen landemerker som kan hjelpe deg med å finne igjen det nøyaktige hoggstedet. Trær eller steiner på hver side av elva er til god hjelp.

Å sjekke flue og fortom tar kanskje et minutt. Laksen eller laksene rekker å roe seg før du legger ut et nytt kast med samme snørelengde og samme hastighet på flua. Lykkes du ikke da, er det min erfaring at det neppe kom­mer til å skje noe på en god stund. Nå er det avgjørende å stresse ned og bruke hodet før man tar neste kast. Studér elva nøye før du bestemmer om du skal gå opp eller ned i fluestør­relse.

Valget avhenger av årstid, dybde, elvas og hølens karakter. Det samme gjelder klart kontra farget vann. Alle disse faktorene gjør det vanskelig å komme med konkrete råd. Hvis vi antar at det er sommerfiske nær overflaten, og at laksen var etter flua i midten av hølen, der strømmen ikke er altfor rask og der vi kan anta at laksen ser flua godt, bør du gå for det klassiske trikset; en mindre flue. Gjerne samme eller et lignende mønster.

Om mulig kan du prøve en i halve størrelsen. Eventuelt kan du bruke en rifflet flue, om vann­temperaturen er over 10 grader og overflaten passer for den slags.


Riffling-hitch fungerer oftere enn du tror. Artikkelforfatteren har tatt laks på riffling-hitch i 3,5 graders vann. For øvrig påvirker alltid sikten fluevalget.

Red Frances – en trigger
Gi laksen fem minutter før det er på’n igjen. Start med noe kortere snøre ute, gjerne et par meter, som forlenges med en meter per kast. Da kommer flua i den hei­teste banen på det tredje kastet, om den rekker å komme så langt da. Laksen tar vanligvis før det, om den tar i det hele tatt. Sjan­sene for at det skal skje har vært omtrent 40 prosent de siste tre sesongene for mitt vedkom­mende.

Er strømmen rask og byr på et godt sveip hele veien, slike partier hvor du kan anta at det ikke er like lett for laksen å opp­ dage flua; bytt til en større flue. Gjerne dobbel størrelse. De siste to sesongene har jeg ofte knytt på en spretten Red Frances for å utfordre laksen. Da stilles laksen overfor følgende ultimatum; nå eller aldri. Denne aparte gulrot­aktige skapningen på to og en halv tomme kan vekke laksen som ingen ting annet.

Den har levert varene, kanskje nettopp fordi rekemønsteret er annerledes og passe sært. I Gaula ga den meg sist sommer tre mellomlaks i løpet av en magisk skumringstime, en all time high!


Artikkelforfatteren med junilaks fra Gaula av beste sort. Foto: Finn Giæver

Vekkerklokke
I fortynget utgave lager Frances et for­ førende «plopp», nærmest som en liten vekkerklokke for laksen. Fisk den med små vipp med stangtuppen. Da rocker «islendingen»! Det kan være innbilning, men jeg oppfatter hog­gene på denne flua som mer aggres­sive og bestemte. Det eneste negative med flua er at den er lite praktisk å oppbevare i vanlige fluebokser. Det blir lett kaos når man har flere av dem. De stive hacklestammene er vanskelig å holde orden på, spesielt på de største utgavene.

Velger du en stor utgave av Frances; fisk den akkurat som den mindre – etter fem minutters pause med kortere line. Hvis ikke det gir resultater, ta en ny fem minutter pause, gå tilbake og frist laksen med originalflua. Hvis heller ikke det gir noen respons, er det sjelden laksen kommer tilbake. Du er et par alterna­tiver fattigere, og det er stor sjanse for at laksen har mistet interessen eller simpelthen ikke er der lenger.

Det er nå det gjelder å la hølen hvile. Selv om det kan være vanskelig å forlate en hotspot, la stedet om  mulig hvile i en halvtime. Det er gjerne mer fruktbart enn å banke videre med flere kast over hølen.

Tørt i varm augustelv
Nå du er tilbake til start og hølen er å regne som uforstyrret; start øverst på strekket igjen. Start med originalflua med samme snøre, men prøv gjerne å gå ned i fortomstykkelse eller gjør fortommen lenger. Med litt flaks har det kommet til ny laks i hølen så leken kan begynne igjen.

Er laksen fremdeles på plass, uten å ha blitt skremt ned i neste høl, har du en sjanse, selv om det ofte er snakk om langskudd. Kanskje er det en ide å prøve med en tørrflue som et annerledes og ikke minst spennende alternativ. Jeg forsøkte dette i Gaula en uke i august da vanntemperaturen lå rundt 17 grader. Jeg var klar over at naboene på strekket ofte hadde hatt hellet med seg når de svingte diverse bombere over strømmen. I årenes løp har de tatt mang en laks på sine høyt­ flytende «sigarer». En og annen stor­ laks har det også blitt. Prøv i sommer, du også!

 

På forsiden nå