Den gamle bærumsgutten og havet

Uttrykket «de store hagers selvtillit», kan også gjelde for Lars Lenth, bare at hagen hans strekker seg fra Nordmarka via Hallingdal og Hemsedal til Finnmarksvidda. Kanskje er det denne selvtilliten som gjør at noen oppfatter han som arrogant?

Vi møter ham på en sushirestaurant i dypeste Oslo Vest, der frisyrene er fjonge og velgerne er blå. Selv er han usnobbete kledd, med trucker-caps og en slitt collegegenser fra Helly Hansen.

Han sier «jævlig» i nesten hver jævla setning, på slepent bærumsmål.

Sushi uten laks

Før spiste Lars Lenth sushi hele tiden. Men arbeidet med romanen Brødrene Vega i 2013, sjokkerte ham. Han ble flau over at han som sportsfisker ikke hadde engasjert seg i oppdrettstematikken før.

Han leste alt han kom over av forskningsartikler, bøker, kronikker og rapporter om lakseoppdrett, besøkte oppdrettsanlegg og pratet med alt og alle.

I fjor fulgte han opp med artikkelserien «Vi må snakke om sushi» for nettmagasinet Harvest: 88 minutter estimert lesetid, om juks og fanteri i fiskedisken, om hvorfor restauranter i den stolte fiskerinasjonen Norge heller serverer smakløse ferskvannsreker fra gjørmepytter i Vietnam, enn norske reker og norsk villfisk.

Ikke bra ...

Lars Lenth studerer menyen. Ikke overraskende, er verken brosme eller makrell å finne her heller. Selv om det ifølge sikre kilder er like egnet som fjøslaks og utenlandsk fisk.

– Laks er totalt dominerende. Det er jo godt, fryktelig billig og tilsynelatende det nordmenn liker.

Selv er han ikke like overbevist. Han lar fingeren gli over rettene, mens han kommenterer. – Tunfisk, hvor den kommer fra? Ofte er det yellowfin fra Filippinene, det er jo egentlig ikke bra. Men mye mindre ille enn scampi, det er jo djevelens verk.

– Og ål, som de har her, sier han og peker på menyen.

– Den er jo fredet. Jeg tipper de ikke kan svare på hvor den kommer den fra. Det er jo IKKE bra å spise ...

Han slipper ut en selvsikker, men oppgitt latter.

– Som du ser: Hvis man skal være en kranglefant og kjiping, så er det ganske mye å ta tak i. Men jeg vil ikke være det, i hvert fall ikke hele tiden.

Idiot på tur

For mange er Lars Lenth best kjent som fluefiskefiskegæren storbyidiot i tv-programmer med Bård Tufte Johansen og Lars Nilssen. Nå sist med Bård Tufte Johansen på finnmarkstur, i NRK-serien «Jakten på monsterkveita». 

– Mange som lager naturprogrammer skal tøffe seg og vise hvor utrolig flinke de er til å klare seg der ute i villmarka. Grunnideen vår har alltid vært at vi er to idioter på tur, og vi vil gjerne framstå litt smålige og misunnelige, altså menneskelige.

Selv om mye gikk galt for radarparet under innspillingen, ble mottakelsen over all forventning. Et hav av nordmenn benket seg foran skjermen allerede første helgen.

Duoen hadde også trodd at de skulle få langt mer kritikk for å praktisere fang og slipp, men den store stormen uteble.

– Vi ble skjelt ut ganske mye fordi vi kastet den ene kveita til måkene, men vi hadde faktisk regnet med å få enda mer pepper. Samtidig visste vi at nordlendinger elsker å se søringer som driter seg ut, gliser Lenth.

Bokaktuell

Foruten tv-serie, er han også aktuell med en ny roman: «Kongen av Lofoten». Litt humoristisk har han kalt den nye NRK-serien for «den dyreste markedsføringskampanjen i norsk forlagshistorie».

Også forfatterskapet begynte med fisking. Da han og Bård Tufte Johansen hadde vært i Argentina i forbindelse med første sesong av NRK-serien «På fisketur med Bård og Lars» i 1997, ble Bård spurt om å lage bok.

– Men Bård har dysleksi og ikke noe forhold til bøker, så jeg sa at jeg kunne gjøre det, smiler Lars.

«Over bekken etter ørret» ble hans første bok, og som hovedbok i Bokklubben Villmarksliv, solgte den overraskende bra. Det ble inngangen til å skrive et par bøker til.

Selv om det kom ut villmarkslitteratur i bøtter og spann, syntes Lenth at den norske måten å skrive om natur og villmarksliv var nokså traust.

Forfatteren og fluefiskeren

Mens det i Norge var mest fluefiskere som lekte forfattere, var han selv mest inspirert av «sære ting» fra England og USA, av forfattere som fisket.

– Jeg var også fluefisker som lekte forfatter. Etter hvert er det kanskje blitt motsatt.

Han var også stor fan av Hemingway, helt til det gikk opp for ham at forfatteren var totalt humørløs.

– Det går jo ikke an å bli mer gravalvorlig enn Hemingway!

En aversjon mot selvhøytidelighet og «pretensiøse greier» ligger under mye av det han har gjort, både på tv og i bokform.

– Ideen om natur og fluefisking som en rensende kraft har aldri vært noe for meg, sier Lenth over sushibitene.

Skogens uro

– Min fascinasjon for fiske, handler om at det føles så viktig. Det er noe som står på spill. Det å finne en stor fisk og fange den, er det motsatte av å slappe av. Det er jo ekstremt stressende og intenst.

I 20-årene ble han fysisk dårlig hvis han var «stuck» i byen samtidig som værmeldinga viste at det skulle bli vindstille i Hemsedal. Han var livredd for hva han ville gå glipp av. Heldigvis var det før internett.

Han fortsetter:

– Men så satt jeg der, under en busk og ventet på noe som aldri skjedde, mens livet bare rant ut mellom hendene og de andre gjorde morsomme eller fornuftige ting i byen. Da tenkte jeg ofte: «Hvorfor i all verden gjør jeg dette?» 

Tidlig krokes

Forklaringen ligger kanskje i barndommen. Fiskelidenskapen som har preget livet, tv-karrieren og forfatterskapet, startet på Sørlandet.

Da Lenth var tre år gammel, ville han bare fiske etter torsk (med bunnsnøre) hele tiden. Og da familien seinere skulle tilbringe et år i Zambia, måtte Lars ha med fiskeredskap. Slukstanga ble med til Afrika, og under en safari i Kafue nasjonalpark, fikk han det han betegner som en «livsforandrende, vanvittig opplevelse»: Fisken tok på hvert eneste kast, og han fikk full tenning.

Da familien på hjemveien skulle til Mauritius, drømte lille Lars om deep sea fishing, som var en overklasse-greie svært få nordmenn drev med på 70-tallet. Men de fikk bli med en lokal fisker, og Lenth, som dorget med slukstanga, fikk oppleve at noe enormt beit på. Han fikk aldri vite hva som raste av gårde med snøret.

– Den gamle snella var av typen der sveiva gikk bakover når snøret rant ut. Da jeg kom borti tofta med snella, røk snøret tvert. Der og da bestemte jeg meg for å bruke resten av livet på fisking.

Fluehue

Hjemme arvet han en splitcane fluestang fra bestefar, Arild Lenth. Han var norgesmester i lengde og tresteg, og motstandsmann. Men han kom hjem fra konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen som en skygge av seg selv – og begynte å fiske iherdig.

– I Kvennavassdraget på Hardangervidda fikk Lars sine første ørreter på flue – en March Brown, sveipende ned mot brekket.

Den neste impulsen var kompisen Axel, enda ivrigere enn ham selv, som kom hjem fra USA og introduserte ham for det moderne imitasjonsfisket som kom på 80-tallet. Mens Lars spilte i band, dro Axel alene opp til Hallingdal og Hemsedal.

Etter hvert ble Lars med, og fikk innføring i alle døgnflueartene og i hvilke stadier de var mest interessante. Sakte, men sikkert ble han «jævlig fascinert». Hver sommer i de tidlige 20-årene dro kompisene til Finnmark i to uker, trasket fire og en halv mil inn og fire og en halv mil tilbake.

Greed er gøy

Etter 2007, og boka «Den samme elva», en slags selvbiografisk roman om sitt forhold til fluefiske, fikk han lyst til å skrive noe helt annet.

Det startet som en slags heimstad-diktning i form av et psykologisk portrett av en bærumsfyr som har alle muligheter i livet, men som i likhet med Lars Lenth og flere privilegerte folk han kjenner, ikke helt fikser overgangen til voksenlivet.

Den norske pasienten ble den første boka i en serie på til nå fem bøker, som handler om den konfliktsky advokaten Leo Vangen og kameraten hans Reno Gulliksen, en ekstorpedo fra Skui.

Opplaget i Norge har bikket 100 000 bøker, og tyske forlag havnet i budkrig om tre av dem, noe som har gjort det mulig for Lenth å leve som forfatter på heltid de siste årene.

Bøkene, som også harselerer med nordic noir-sjangeren, er innom alt fra vindkraftutbygging til fiskeoppdrett og ulvekonflikt. 

– Jeg syns det er evig fascinerende med sleipinger som er villige til å gjøre hva faen som helst for penger. Bøkene er primært underholdning, men de er politiske i bunnen. Jeg syns det er viktig at noe står på spill, at man mener noe om dette samfunnet. 

Den røde tråden i alle bøkene er menneskers grådighet. Kanskje er det noe han har fått med seg hjemmefra, med en far som var Norad-sjef. 

– Grådighet trumfer naturen gang på gang. Vi later som om vi bryr oss, likevel graver vi sakte, men sikkert vår egen grav.

Godt norsk

I den siste boka, «Kongen av Lofoten», er det hvalfangst som er bakteppet for handlingen.

– At Norge tar livet av 600 hvaler i året, har kanskje ikke så mye å si i det store bildet, men vi glemmer at den eneste grunnen til at vågehvalbestanden er så stor og sunn, er at alle andre land har sluttet med kommersiell fangst. Hvis alle hadde tenkt som Norge, ville den vært utryddet for lengst ...

Lars er ikke typen som snakker i utrengsmål. Men når han først kommer i siget, kan han holde det gående.

– Også har du det mye brukte argumentet om at dette er tradisjon. Altså, vågehvalfangst begynte først i 1939, som et resultat av nød i de harde 30-åra. Det var ingen som spiste vågehval i Lofoten før det, sier han med et lurt smil.

Livslang irritasjon

Samfunnskritikken Lars Lenth tar opp i bøkene sine, stammer fra en livslang irritasjon over at Norge slår seg på brystet og gir inntrykk av å være best i alt, ikke minst på miljøvern.

– Vi må ikke glemme at vi er veldig få mennesker på et stort område. Og vi har levd i Norges storhetstid fra sekstitallet fram til i dag, vi tenker at det er naturlig og fortjent. Sannheten er at vi har vært latterlig heldige. 

Lenth sier han ikke vil være en aktivist, og forsøker å vise fram et større og mer nyansert bilde. Selv om han kjører på med karikerte romanfigurer og humor, har han som mål at det alltid skal være en realisme i bunnen av fortellingene hans.

– Å være sint miljøverner er ikke min stil. Sint, gammel mann er jo ikke bra. Men jeg prøver å bruke sinnet positivt. Konfliktene i bøkene mine er jo ofte ganske komiske, og folk er så skråsikre og selvrettferdige.

Makirullene med tunfisk (trolig fra Filippinene) og kveite (mest sannsynlig oppdrett) er fortært.

– Jeg vet ikke hvem som sa at fluefiske er en endeløs rekke av skuffelser, ispedd enkelte gylne øyeblikk. Men er det ikke sånn med livet generelt? Stort sett er det ræva, men så kommer de dagene som er fantastiske. Så lever du på det.