Annonse
Høstloffing i røyelandet Kvænangen

Reportasje || Kvænangen

På høstloffing i røyeland

Mange drømmer om et år på tur. Vi gjorde alvor av det, og startet med å gå fra Skibotn i Nord-Troms til Alta, blant annet for å friste lykken i et av landets beste røyeområder ...

Publisert Sist oppdatert

Vi speider utover et tåkehav. Landskapet, det lille vi kan skimte, fortoner seg som ei steinrøys. 

Det er dag to på ekspedisjonen, og regnet plasker mot hetta som en konstant påminnelse om vår misere. Ikke akkurat en drømmestart. 

Mine turkamerater Mina og kløvhundene Stryn og Ekko ser nokså molefonkne ut der de går. Målet for etappen er ei åpen hytte vi har merket av på kartet. 

Men dagen er på hell og vi har fortsatt ti kilometer igjen. Finner vi hytta i mørket? Vi stålsetter oss og går.

Noen timer seinere ser vi konturene av ei bu i lyset fra hodelyktene. Det er rart hvor mye glede ei trekasse med et tørt indre og en vedovn kan frambringe.

Høstloffing i røyelandet Kvænangen
Det startet unektelig trått, eventyr-året. Tåke, regn og elendig bett i dagesvis.

Et eventyr-år

Vi hadde lenge snakket om hvor fint det hadde vært å legge noen litt drøye turplaner utover våre tilmålte ferieuker. Det ble til et eventyr-år, og først på lista var en vandretur med sekk, telt og fiskestang fra Skibotn og hjem til Alta. På veien skulle vi blant annet besøke Reisadalen, og ikke minst utforske røyeparadiset Kvænangsvidda.

August var på hell da vi startet den om lag 250 km lange ferden. Vi hadde satt av drøyt tre uker. Det viktigste skulle ikke være å komme seg fra A til B – men alt imellom.

Høstloffing i røyelandet Kvænangen
Det startet unektelig trått, eventyr-året. Tåke, regn og elendig bett i dagesvis. Heldigvis bor vi et land der været stadig skifter, og fjellet snart tok penklærne på for å vise seg fra sin beste side.

Kilosrøye

Det er blitt dag tre når vi våkner i bua. Det er fortsatt ruskevær, men vi er sugne på å fiske, og bestemmer oss for en dagstur til noen blanke fristelser i nærområdet.

Tåken ligger fortsatt lavt, og regnet plasker når vi nærmer oss det første fjellvannet. Jeg setter på en 9 grams lottospinner med rød kropp. Allerede på andre kast kjenner jeg kontakt i den andre enden av snøret, og gjør tilslag. Fisken sitter! 

Etter en kort fight, sørger Mina for trygg håving av ei flott kilosrøye. Gleden er stor, og motivasjonen på topp der vi fisker videre, uvitende om at det skal gå flere dager før fiskelykken igjen står oss bi.

Høstloffing i røyelandet Kvænangen
Med godvær blir leirlivet enklere, noe både to- og firbeinte ekspedisjonsmedlemmer satte pris på. Det er vanskelig å ikke elske turlivet i nord på dager som dette.

På vandring

Etter to netter i bua fortsetter vi ferden, noe som blant annet innebærer forsering av Halti (1361 m.o.h.). En steinhaug av et fjell, og faktisk Finlands høyeste topp. Ironisk nok ligger det høyeste punktet i Norge, 150 meter fra grensa. 

Vi kaver oss over fjellet og kommer oss etter hvert ut av «steinhelvetet». Terrenget får et mer karakteristisk viddepreg. Vi går og fisker om hverandre. Det er et kaldt drag i lufta, og fisken er svært lite samarbeidsvillig.

Høstloffing i røyelandet Kvænangen
Reisadalen er i seg selv en tur verdt. Området byr på vill og vakker natur, og er rikt på kulturminner.

Historiske Reisadalen

Turen får seg brått et nytt sceneskifte idet vi står på kanten av en gigantisk revne i landskapet; Reisadalen, Norges svar på «Grand Canyon». Vi tumler oss ned til dalbunnen gjennom frodig bjørkeskog, og slår inn på stien langs den flommende Reisaelva. 

Vi vandrer forbi krokete trær, brølende fossefall og rikt planteliv. Ei gamme her, ei bu der. Reisadalen har vært viktig for folk gjennom tusener av år, og er rik på kulturhistorie. Vi krysser dalføret neste dag, og befinner oss snart omgitt av bølgende vidder.

Høstloffing i røyelandet Kvænangen
Etter åtte dager med elendig bett, konstaterer Guro at fiskelykken har snudd. Røya veide 1,7 kilo.
Høstloffing i røyelandet Kvænangen
Mina utfordrer etablerte måter å posere med fisk.

Håp i hengende snøre

Vi har ikke fått fisk på en drøy uke, og proviantbeholdningen begynner å bli slunken. Vi har tross alt belaget oss på en del fiskemiddager.

Sola har tittet fram og det er blitt varmere. Nok et innbydende røyevann ligger foran oss. Er det nå det skal skje? Vi har for lengst mistet tellingen på antall vann og resultatløse kast vi har lagt bak oss.

Slukboksene endevendes nok en gang. Spinnere, wobblere, sluker i alle mulige farger, de fleste er prøvd, høyt og lavt. Valget faller på en 12 grams Sølvkroken Spesial jeg ikke har prøvd til nå. Sort med gule prikker.

Fjellområdene i Kvænangen er garantert køfrie. Selv med flere uker til rådighet, vil du ha mange uprøvde fiskevannvann til gode.
Fjellområdene i Kvænangen er garantert køfrie. Selv med flere uker til rådighet, vil du ha mange uprøvde fiskevannvann til gode.

Adrenalin og forfjamselse

Sluken treffer vannflaten med et lite «svupp» langt der ute, jeg venter noen sekunder før jeg begynner å sveive inn. Legger inn noen spinnstopp og aggressive rykk. Null respons.

Nytt kast. Bang! Et kraftig hogg, og snøret raser ut. Jeg kjenner på en blanding av adrenalin og forfjamselse, og tviholder i stanga. Jeg kan knapt huske å ha kjørt en sprekere fjellfisk.

Lyden fra snellebremsen er som musikk i ørene.

Jeg lar fisken tømme seg for krefter, og får etter hvert buksert den inn mot bredden. Nå gjelder det. Vi må jo ha mat! Mina kommer til med håven, fisken sneier borti nettmaskene både tre og fire ganger, før den endelig kan løftes trygt på land. En kubbe av ei røye! Vi hyler i kor, stemningen er euforisk. Nå venter et festmåltid!

Kvænangen er aller mest kjent for sine røyevann, men du kan også oppleve godt ørretfiske.
Kvænangen er aller mest kjent for sine røyevann, men du kan også oppleve godt ørretfiske.
Ei panne med fersk røye gjør livet verdt å leve.
Ei panne med fersk røye gjør livet verdt å leve.

Fjellet leverer!

September har for lengst meldt sin ankomst, og fjellets fargeglød blir stadig sterkere, med nyanser av rødt, gult og oransje. Vi er på dag 17. Fisket har virkelig tatt seg opp, og godværet fortsetter.

Jeg lar blikket gli over Kvænangsvidda. Myrer, bekker og utallige fjellvann bader i gyllent lys.

Dagene flyter i hverandre. Kontrastene i det enkle turlivet fyller oss med en dyp tilfredshet, der vi fråtser i fisk og multer. Fjellet leverer!

Høstloffing i røyelandet Kvænangen
Multer og knekkebrød med smør duger som lunsj.

Kvænangen

Høstloffing i røyelandet Kvænangen

Kvænangen kommune ligger i Troms og Finnmark.

Kommunen grenser mot Loppa i nord, Alta i øst, Kautokeino i sør, Nordreisa i sørvest, og Skjervøy i vest.

Kvænangsbotn er et naturlig utgangspunkt for turer, og områdene rundt byr både på ville fjell og flate vidder, og ikke minst et mylder av fiskevann.

Så å si alle vannene huser fisk av topp kvalitet. Her er muligheter for både ørret og røye, men det er ikke uten grunn at mange betegner disse områdene som et røyeparadis.

Det meste er nord

Mens nok en leirplass rigges, går solen ned i vest og farger himmelen rosa. Det er som om hele vidda vil vise seg fra sin beste side i kveld. Vi ligger henslengt i lyngen med hver vår hund i armkroken og bivåner det hele. Hvordan var det dikteren Rolf Jakobsen formulerte det?

«Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

En lett bris stryker over kinnet mitt. Jeg lukker øynene, og kjenner det dypt inne i hjerterota: Jeg elsker nord.

Powered by Labrador CMS