Rogenmorener, store og bratte rygger av stein og grus, er et karaktertrekk for landskapet på både norsk og svensk side i Femundsmarka. Bra fysikk som hundefører er en fordel her inne.

Elgjakt i Femundsmarka

Skrekkens jaktfelt

For å jakte her bør du være lettbeint og se lyst på livet. Vi hang oss på jaktlaget til Kjell Erik Joten i blokkmarka på jaktfelt 31, det mest avsidesliggende terrenget nord i Femundsmarka.

Morten Borgenvik Stensaker Tekst og foto

Publisert 29.04.2019 - 08:00 Sist oppdatert 17.11.2024 - 11:20

Denne artikkelen er over fem år gammel.

Stor-Svuku har allerede tatt vinterhatten på når jaktleder Kjell Erik Joten setter kursen over Femunden, landets nest største innsjø. I Storvika venter en marsj på nærmere tre timer for å komme til Grislehåbua ved elva Røa, på fylkesgrensa mellom Hedmark og SørTrøndelag. Her venter resten av det sju mann store jaktlaget som opererer på jaktfelt 31, Femundsmarka Nord.

Den første uka jaktes det i hjertet av nasjonalparken, siste periode foregår i den furukledde lia ned mot Femunden. Kvota er på fem dyr, fordelt på en okse, ei ku og tre kalver/ungdyr.

– Vi har klart å fylle kvota hvert år. De største er tre titakkere med slaktevekt rundt 200 kg. Den stasjonære elgen i denne skrinne villmarka blir ikke så feit, orienterer Joten.

Da vi fikk tildelt jaktfelt nummer 31, måtte vi ta noen dager betenkningstid.

Tyngste dyr i jaktfeltet er imidlertid pene 335 kg, felt av Klas Femundshytten i 1968. Åtte mann brukte en hel dag på å frakte slaktet ut.

– Den dagen ble lang, minnes Olav Riseth, som var med på jaktlaget også den gang. Bører som dette er i historie i dag. Nå fraktes elg skutt i de indre deler av nasjonalparken ut med helikopter (se rammesak).

Med 190 000 mål til rådighet har Karl Ove Søndmør (t.v.) og Nils Ole Joten, eldst og yngst på jaktlaget, mye terreng å sette seg inn i.

Fysisk utfordrende

Mange elgjegerne vil trolig karakterisere terrenget til Joten & Co. for skrekkens jaktfelt. Her får du ingen ting gratis. Det står da også langt ned på lista når lokale jegere fra Engerdal søker om tildeling av nytt jaktfelt.

Fra bua ved Grislehåen er det 11 kilo meter i luftlinje til nærmeste bilvei. Mobildekning finnes knapt. Og fysisk blir du satt skikkelig på prøve. Ikke bare på grunn av de store avstandene som må tilbakelegges til fots, men vel så mye på grunn av terrengets beskaf fenhet; preget av mye blokkmark og saftige sugende myrer.

– Da vi fikk tildelt jaktfelt nummer 31, måtte vi ta noen dager betenkningstid. Fra andre som har jaktet her inne, visste vi noe av det som ville vente oss, innrømmer jaktlederen.

Nå er det fjerde året laget er på plass her inne. Dette kan også bli det siste, da elgjaktfeltene i statsallmenningen rulleres.

– På mange måter ser jeg fram til å få et enklere terreng, men vi vil også savne den villmarksfølelsen og noen av de utfordringene denne jakta gir, sier Joten.

I Femundsmarka er det bandhund som gjelder.

Norges største steinrøys
– Velkommen til elgjakt i Norges største steinrøys, humrer lagets nestor, Karl Ove Søndmør, foran bua ved Grislehåen.

– Nå er du i indrefileten av nasjonalparken, supplerer Kjell Kristofferstuen fra Søndre Land og lagets utenbygdsjeger. Mannen har jaktet bjørn ved flere anledninger i Canada og villrein i en årrekke, men er tydelig på at ingen ting slår elgjakt med bandhund i Femundsmarka.

– At jeg kanskje ikke får løsnet sikringen på rifla i løpet av dagen, kompenseres med de mange naturinntrykkene. Jegere som klør i pekefingeren, eller forbinder jakt med action, vil ha lite å hente i dette området. Det kan gå dager mellom hvert elgfall. Mye av tiden går med til forflytning, slakting, partering og transport av slakt. Det første året vi var her regnet vi ut at hver av oss i snitt gikk ni mil i løpet av en uke, påpeker han.

I gang med oss! Yngstemann i laget, Nils Ole Joten, får naturlig nok æren av å gå den kronglete veien i mørket for å postere i fjellsiden av Kratlvola (1078 moh.). Fjellet bærer navnet med rette, for kratl betyr kronglete.

Sola har lagt landskapet i et rødlig skjær når jaktleder Joten og gråhunden Selma setter kursen sørøst over mot Storfisktjønnan og Frysihjeltjønna. Resten av laget skal gå i sørlig retning mot Kratlvola.

Setra som tilhører Haugen gård benyttes av elgjegere, men er også populær blant fiskere og vandrere i nasjonalparken.

Læretid

Vi har rundet en bratt morenerygg og er forbi noen tørre myrer, når Selma strammer til båndet. Her er ferske elgfar i myra. Over radioen melder to av jegerne om dyr – ku med kalv, men de kom for fort i for tett skog.

Noen timer seinere er det dags for varme, stekt flesk, kaffe. Obligatorisk. Joten underholder med å fortelle om den første høsten i terrenget, som ble innledet med en halvmeter snø første jaktdag. Observerte elgspor pekte mot øst og inn i Sverige og det tok laget seks dager før den første elgen lå i bakken. Siden gikk alt så meget bedre..

– Vi lærte hvor det var greit å gå, hvor postene burde plasseres, og ikke minst – hvor elgen pleier å stå, sier Joten og tilføyer at blir det elgfall mot slutten av dagen må vi belage oss på overnatting ute.

Når elgen blir felt lang av lei er det partering på skinnet og bæring som gjelder. Her fraktes et voksent lår.

Elgfall ved Djupholet

To resultatløse dager seinere bryter jaktlaget opp for å innta Grøtådalsetra, den andre basen i løpet av uka. Utenbygdsjeger Kjell advarer Jakt & Fiskes reporter om at dagens tur vil bli lang og at vi kanskje ikke er på setra før det har blitt kveld. Han skal få rett.

Gråhunden Balder og Kjell holder stø kurs sørover. Brattlendet, blokk mark og en sekk på 30 kilo driver melkesyra fram i lår og legger. Ved ei diger furu endrer Balder brått opp førsel.

Etter en stund er fører sikker på at den ikke følger et gammelt elgspor, eller tamrein, som det er mye av i om rådet. Dyrene må ha strøket sørover. Lagets yngste ser ku og kalv, men atter må riflas beste skudd forbli i kammeret.

To timer seinere kommer imidlertid det glade budskapet over jaktradioen: Etteranmeldte Per Ola har skutt en okse. Titakkeren falt i klassisk Femundsmarkterreng, oppe i ura ved Djupholet. Samling for alle mann alle, arbeid venter.

Slitsomt? Det går som en lek!

Elgen falt i klassisk Femundterreng og yngre og litt eldre gutter kan smile. F.v. Per Ola Søndmør, Pål Åge Joten, Nils Ole Joten, Kjell Kristofferstuen, jaktleder Kjell Erik Joten og nestor på laget, Karl Ove med gråhunden Selma. (Henning Søndmør var ikke med da bildet ble tatt).

Drahjelp fra fjellstyret

Engerdal fjellstyre forvalter landets største statsallmenning (1,8 millioner mål) og har gjort noen grep for å gjøre elgjakta i de indre delene av Femundsmarka nasjonalpark noe enklere og mer attraktiv. Jaktfelt Femundsmarka nord gis en rabatt på 50 % på kjøttprisen grunnet vanskelig tilgjengelighet. Les mer om elgjakta i Engerdal på Fjellstyrets hjemmesider.

På Inatur finner du elgjakt i Femundsmarka.