Arendals­traktene – en kystnær rådyr­fabrikk

Det er regntungt på Gjervoldsøya i Arendal kommune. I det rundt 1200 mål store terreng står rådyra tett. En grønnkledd jeger går i ett med omgivelsene, selv om vi skriver første helg i desember.

Jens Martin Jensen står stille og venter. Lytter. Han er en utålmodig sjel, men den firbeinte bruker ikke mer enn fem minutter på å ta ut dyr, og losen er i gang.

Nedbøren gjør det vanskelig å høre lydene i skogen. Men idet vi ser hundens retning på GPS-en, forventer vi å se dyr øyeblikkelig. Ganske snart kommer to voksne dyr på 60 meters hold.

De velger en annen rute enn vi hadde håpet, og er borte i tetta, med bikkja hakk i hæl. Det var nære, men skuddsjansen uteblir.

Jakt på hjemmebane

Jens Martin Jensen er medlem av Froland JFF, hvor han har vært aktiv som jaktskytter. Han har også bakgrunn som selger hos Jakt & Friluft, men nå er det kun jakt som gjelder. Så ofte som mulig.

Helgene er alltid «bankers». Jensen tar sjelden sommerferie, og foretrekker å ta ut ferien om høsten.

– Det er ikke alltid like populært på hjemmebane, men det handler tross alt om prioritering. Jeg får alltid tilpasset ting etter jakt, gliser han.

Jensen har fått jakta i arv. Det går i bukkejakt, rein- og elgjakt, og fuglejakt en gang i året. Han prøver i tillegg å få til en jakttur utenlands i løpet av sesongen. Tsjekkia, Polen og Sverige, samt hjortejakt i Irland.

Det er likevel rådyrjakta hjemme som er favoritten. Jens Martin feller mellom 10–20 rådyr i året, avhengig av tilgangen på jakt.

Jakt med hund er det han setter høyest. Selv har han tre; dachs, drever og jämthund.

– Jeg synes det er mer krevende å jakte hjemme på Sørlandet. Her bruker du egen hund, og det er gjerne tettere skog. Dette syns jeg er mer forlokkende enn f.eks. «jordejakt» med guide i Polen.

KystbiotopRådyra på Sørlandet liker seg i eikeliene og den gamle furuskogen. For jegerne er den tette vegetasjonen en utfordring. For rådyra er eikenøttene en favoritt.

– Det er spesielt mye eikenøtter her. Dette er favorittmaten til rådyra, og de legger godt på seg av det, forklarer Jens Martin.

Han titter ned på GPS-en og følger med på losens bevegelser. Dreveren jager.

Det ligger mye jobb bak ei god jaktbikkje. Jensen bruker mye tid på å trene hundene, og er nøye med å gi dem nok fôr og hvile mellom slagene i jakta.

– På denne tiden av året popper det ut muskler på dreveren. Jeg prioriterer alltid å trene hundene godt i tida før jaktsesongen. Men det blir også mange turer på skytebanen. Vi har et veldig godt miljø her, med rimelig høyt nivå på skytterne.

Under denne morgenøkta blir ikke skytterferdighetene satt på prøve. Jaktlaget, med Jan Henry Vik i spissen, bestemmer seg for å prøve et annet terreng.

– Rådyra har gjerne full kontroll på hvor bikkja er. Vi må dessuten ta hensyn til turgåere når vi jakter på Gjervoldøya. På grunn av beliggenheten, er dette et mye brukt turområde. Dersom jegerne er i mindretall, trekker vi oss rolig ut av området, forklarer han.

Jordbæra som forsvant

Vi har forflyttet oss til Karten, ved Birketveit i Grimstad kommune. Tidligere var det jordbæråker her, og masse rådyr.

– Da jeg begynte å jakte her for 28 år siden, var bestanden mye større enn i dag. Jeg husker da vi som ungdom gikk bort til bonden med dyra vi hadde felt. Han lurte på hvorfor vi ikke hadde skutt flere, gliser jaktleder Vik.

– Da det var jordbæråker her, var rådyra til bry. Det var heller ingen bilvei og langt mindre bebyggelse. I dag er det helt andre forhold. Jeg synes nesten synd på ungdommen som skal jakte her, og som må høre på våre fortellinger om hvor mange rådyr det var før i tida …

Mot jordekanten

«Kjellvis» skal i aksjon. Den unge dreveren er sønn av selveste Elvis, og vet akkurat hva han skal gjøre, ifølge eieren.

– Dreveren gir seg aldri og har enorm jaktlyst. Men nå løp han 700 meter feil vei, og da blir det vanskelig. Jeg har fortsatt til gode å være på jakt uten at Kjellvis har fått los, sukker Jens Martin.

Etter litt bålfyring og varmlunsj, posterer vi ulike steder langs jordekanten. Viltgjerdet mot E18, gjør at det er gode muligheter for å få dyra forbi postene. Kjellvis er imidlertid på bærtur, og utsiktene for utbytte ser heller labre ut.

– Det viktigste for meg er å komme seg ut i skogen, og lykkes med hundene. Å skyte et rådyr kan jo alle klare, fastslår Jens Martin.

Tåkedisen ligger tett over jordene. Sikten er minimal, i tillegg gjør nedbøren det vanskeligere for hundene å finne fersk rådyrfot.

Måtehold

På Sørlandet er skurtreskere, gaupe og rev kjente predatorer. Men det er jegerne som tar livet av flest rådyr, hevder Jensen.

– Skal vi få tilbake den rike bestanden, må vi rett og slett skyte færre dyr. Ved å ta ut riktige dyr og fôre om vinteren, kan man få opp rådyrstammen igjen.

Bestanden er blitt vesentlig redusert i løpet av Jensens jegerkarriere, det er ikke så lett å få gjort noe med, innrømmer han.

– Selv om stort sett alle vil ha mer, sitter det tydeligvis langt inne å ta grep eller viser måtehold …

Mørket kommer

I totiden starter siste drev for dagen. Den rutinerte dachsen Sako er sistemann i aksjon. Han følger trolig etter lukta av juleskinka fra lunsjen, for nå bærer det av sted i feil retning.

Sako må hentes, kobles, og slippes på ny i riktig terreng: Inn i tetta for å få rådyra ut på jordene. Dagslyset svinner, dachsen jobber med oss – klokka mot oss. Men så hører vi endelig losen i det fjerne!

Vi sitter på huk i jordekanten og hører Sako nærme seg. Jens Martin hvisker og peker i den retningen han forventer at dyra skal dukke opp. Nå gjelder det å være skjerpet.

Som forventet; der kommer ei rå og en bukk. Men de rekker akkurat å oppdage oss, før de tverrvender, viser speilet og er oppslukt av skogen igjen.

Stang ut. Igjen. Utgjort.

Når Sako nærmer seg, får han bukken til å sprette i full galopp over jordet imot oss. Men det går for raskt, og sikten er dårlig. Jens Martin Jensen lyser likevel opp i desembermørket.

– Nå var rådyrjakt gøy igjen, men snakk om uflaks!