Kampen om laksen - og miljøet som forsvant i Norges beste lakseelv

Arild Gjertsen, tidligere nestleder i NJFF

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som medlem og tillitsvalgt i Melhus JFF i mange år, gikk jeg min skole ved elva (Gaula) og på skytebanen. Laksefisket og banen var foreningens to viktigste aktiviteter og inntektskilder tidlig på 90- tallet, med god tilgang på foreningsvald i nedre deler av Gaula, landets mest fangstrike stangfiskeelv.

I gapahuken mellom fiskeøktene ble laks og laksefiske diskutert tidlig og seint. Kameratskap ble etablert på tvers av generasjoner og bakgrunn. Flesteparten var lokale laksefiskere.

I dag er dette miljøet borte, og jeg savner det!

Kortversjon av hva som skjedde, er følgende: Økende interesse og betalingsvilje fra privatpersoner på attraktive laksevald, seinere i kombinasjon med et sterkt forvaltningsregime, med mål å endre fangstbildet for elva.

Jakt & Fiske på lederplass: Medlemsblad – ikke menighetsblad

Midt på 90-tallet hadde vi et par sesonger med skremmende lave fangsttall i Gaula. Fisket bedret seg betraktelig rundt årtusenskiftet, samtidig som konkurransen om valdene økte betydelig. Private aktører så muligheten til å tjene penger på utleie og samtidig finansiere eget laksefiske, såkalt framleie.

Viljen til økonomisk risiko var mye større blant disse grupperingene enn tilfellet var hos små lokale jeger- og fiskerforeninger med begrenset økonomi.

Rettighetshaverne organiserte seg med et eget forvaltningsregime, gjennomførte flertallsvedtak og satte i gang en jordskiftesak. Stridens kjerne var hvor tyngdepunktet i forvaltningen skulle plasseres, overfor eller nedenfor Gaulfossen.

Målet var mer laks og økt beskatning overfor det oppgangshinderet som Gaulfossen faktisk er, og dermed bedre ressursgrunnlag for grunneiere som ønsket å legge til rette for et mer eksklusivt fiske, enn hva som var tilfellet på foreningsvaldene.

Gaula er med sideelvene lakseførende over en strekning på 212 km, kun Tana i Finnmark har et større gyte- og oppvekstområde for atlantisk laks. Elva har et stort oppgangshinder, Gaulfossen på Hovin, som er et 750 meter langt kraftig og smalt stryk, ca. 30 kilometer fra munningen. På stor vannføring makter ikke laksen å forsere stryket, og store mengder laks samler seg i den store hølen nedstrøms stryket.

Ønsket om å skape et bedre produkt forsterket seg gjennom den oppkjøpsordningen som kom i gang i 2005. Grunneierne i Gaula og Orkla fikk i stand en ordning hvor de betalte ut kilenotfiskerne i Trondheimsfjorden. Tiltaket bedret lakseoppgangen i to av landets beste og mest eksponerte lakseelver, men for lokale fiskeforeninger ble kampen om vald enda tøffere.

Ytring: Hvem har svin på skogen?

Foreningenes laksetilbud ble drastisk redusert. Samtidig har gytebestandsmål, strenge kvoter, redskapsbegrensninger – og økende gjenutsetting (fang og slipp) – blitt den nye hverdagen i et økende antall elver. For mange fiskere var, og er, dette fremmed.

I ettertid kan vi slå fast at dette var nødvendige og fornuftige tiltak for laksebestanden. Men på det tidspunktet var ikke dette kampen for laksen, men om laksen. Spesielt lokale fiskere opplevde det slik.

Den sosiologiske konsekvensen for Melhus JFF, var at gapahukene (møteplasser) som viktig rekrutteringsarena langs elva forsvant. Det gjorde også foreningens viktigste inntektskilde, fiskekortsalget. Mye av den frivillige kultiveringsinnsatsen, spesielt knyttet til klekkeriene, fikk seg også et skudd for baugen, en utvikling vi har vært vitne til i mange elver.

Underveis er det argumentert for at det er viktig å opprettholde elvefisket, til beste for lokalt næringsliv og rettighetshaver. Hvor står vi i 2022?

Fra sentralt holdt har NJFF gjennom tiår brukt store ressurser på villaksen og de truslene den står ovenfor. Men det er lokalforeningene som er NJFF.

Mange store foreninger driver godt, det er tilstrekkelig å se på aktiviteten til Stjørdal JFF i Stjørdalselva. Den største trusselen for villaksen, og hobbyen vår, er trolig om det lokale engasjementet går tapt.