Strekk sesongen i Sverige

Vi er nede i lav smyging, etterfulgt av stopp og ned i knestående. Knut Arne Gjems har sett en bevegelse ute på venstre flanke. Det er alltid NJFF-lederen, med permanent jaktfeber, som ser dyrene først.

En gruppe dåhjort glir fram i den tette granskogen, hunndyr, spissbukker – vår mann peiler seg inn en kalv. Kalvene kjennetegnes av sine «runde» hoder, men er ellers vanskelig å skille ifra ungdyr.

Kula slippes i ei glippe mellom to skjørtegraner og sitter perfekt i bogen. Kalven går ned i skuddet, resten av følget tar ut. En hind og kalv oppfatter ikke helt hva som skjer og jumper fram i skuddfeltet. Kalv nummer to er død kun sekunder etter den første. Gjems smiler. En dublé på kalv er ikke dagligdags, heller ikke her!

Tidlig vår og viltrikt

Mens det hjemme er full vinter, har våren kommet til Linköping i Östra Götaland. Kameratgjengen fra Hedmark har tradisjon for såkalt avskytingsjakt på dåhjortkalv i februar, med mulighet for å felle bukk. Voksne hunndyr får gå.

Håvard Dufseth og Lars Fallbakken har også felt hver sin kalv i løpet av den første økta. Stemningen er følgelig upåklagelig.

Bjärka Säby er preget av en variert blandingsskog med gressjorder, rapsåkre, enkelte torp og et nettverk av skogsveier, med et 30-talls fôringsplasser. På det 20 000 dekar store området skytes det hvert år et tresifret antall dåhjort.

– Suverent terreng, fastslår Knut Arne. Jørgen Lööv, stedets viltmester og yrkesjeger på Bjärka Säby, er en barndomsvenn.

Hjorteviltet står i ro

Våren kan imidlertid være lunefull, også på disse kanter. Vi ble møtt av tett snøvær og snøen blir liggende. I slikt vært står alt hjortevilt i ro for å ikke avsette spor; dåhjorten intet unntak.

Gutta tenker bukk, men det skal ikke være en hvilken som helst bukk: Jaktsituasjonen må stemme før skuddet – og det skal være en eldre bukk. Ferdig snakka.

Dag to er blå himmel og kald, minus 12 grader. Gårsdagens snø ligger der den ligger, men heldigvis er det ikke blitt skare. Dagen byr på dyr i hopetall. Laget er primært ute etter kalver og eldre bukker, hvor av flere blir «veid og funnet for lette».

Videre med oss. Det blir en del stang ut før en flokk med bukker åpenbarer seg, beitende på en rapsåker. Igjen er vi over i lav smyging med jevnlig spaning i håndkikkertene. Ti minutter seinere har Knut Arne bestemt seg, samtlige bukker vurderes å være for unge.

Lunsj! Ei panne med kvernet kjøtt av dåhjort, grønnsaker, løk og bacon i myke tacolefser. Ikke noe fort og lettvint. Tid rundt varmen er viktig, ikke minst en kjølig vinterdag.

I kveldingen stiller vi inn på en ny flokk med bukker, men det blir med forsøket. Skytelyset svinner raskt i februar.

På lett fot

Vi er tilbake der vi slapp i grålysningen dagen etter. NJFF-bossen er som vanlig stinn av optimisme. Det tar ikke lange tiden før vi har lokalisert 10–12 dyr som er i ferd med å trekke inn i skogen. En av dem utmerker seg med grov hals, og et gevir med grove rosenkranser og kraftige øyetakker.

Knut Arne har sett det han trenger å se og vender tommelen opp. Vi stiller varsomt og langsomt innpå. Dyra vil trolig finne seg en hvileplass ikke langt fra jordekanten. Og ganske riktig, flokken har stoppet. Jegeren oppdager bukken han har blinket ut, og avventer.

Noen lange minutter seinere kommer han ut, avstand rundt 100 meter. Lapua-kula i den velbrukte Sauer-rifla flyr, og sitter der den skal. Bukken tar ut, tipper over kanten og ruller død ned i et dike.

Skovlfjøla er ikke fullt så prangende som vi først trodde, men det er en fin returbukk, trolig bronse.

Mer bålmat og fram med svartkjelen. Det er viktig å nyte etter ei jakt som har inneholdt det meste. Ikke alle i laget feller bukk, men slik bør det være – skal det kalles jakt. Og et år flyr fort. Om noen uker er det igjen dags for et stevnemøte med svenske dåhjorter!