Mesterlig av Mytting

Han hadde nesten mistet troen da det igjen raslet i kjerret.

Jo. Det var et gevir.

Et digert et. Tagg på tagg som sprang ut fra to mektige hvelvinger. Stammene på geviret i krumming mot himmelen. Som om noen hadde spent langbuene og erklært krig mot sola. Selve kroppen var usynlig bak kvistene, men det måtte være en storbukk som gikk alene. Og siden han ikke hadde feid geviret, var han ikke i brunst. Slike vandret av og til omkring. Enslige keisere.

Lars Mytting, hele landets ved-fyr etter salgssuksessen Hel ved i 2011, har ikke bare nerdekontroll på hva som er å anse som korrekt stabling av bjørkeved i Østerdalen, eller hvilke motorsagmodeller som er ledende ute på flatbygdene.

Bokanmeldelse: «Ville greier» – Glitrende barnebok!

Lesere med fartstid i villreinjakt vil i «Hekneveven», sist høsts bestselger, umiddelbart kjenne seg igjen i de utfordringer og anstrengelser det kan være å komme på skuddhold av rein. I hovedpersonen Jehans Heknes tilfelle med en umedgjørlig og lite presis kammerlader, anno 1848.

Mytting kan ikke bare sitt jaktobjekt, han kan også sine villreinfjell i Gudbrandsdalen. Har du aldri vært på storviltjakt i høyfjellet, sørger forfatteren for næring til å sikte inn på det ypperste av norsk jakt.

Dette er prosa på øverste hylle, fengende og medrivende. Han kommer under huden på sitt fargerike persongalleri med en slagferdighet vi må tilbake til Hamsuns Markens grøde for å finne maken til.

Bokanmeldelse: «Jegere – fra franske vinmarker til norske elgskoger»

«Hekneveven» er annet bind i en planlagt triologi om to sammenvokste og myteomspunne søstre, og to kirkeklokker på avveie. Dette sagnet er bakteppet, det er slitet, sulten, bitterheten, savnet og forholdet mellom selveiende bønder, husmenn og fattigfolk i en periode hvor Norge er på vei inn i en ny tid, tidlig på 1900-tallet, som bærer romanen.

Rammen er den lille bygda Butangen, noen mil nord for Lillehammer, med Laugen som nærmeste nabo og presten Kai Schweigaard i en nøkkelrolle.

Passasjen der Jehans Hekne sørger for lys i stua med selvbygget kraftverk, er ubetalelig. Det samme gjelder gjenforeningen med den viljesterke kona Kristine fra Imsdalen.

I parallell-historien har også jakt en posisjon, men da med utgangspunkt i det engelske godset Finlaggan Hall, hvor plassering og rangering av trofeer fra jakt i Afrika (og villrein i Norge) er noe man tar alt annet enn lett på.

I 2014 kom «Svøm med som drukner», etterfulgt av «Søsterklokkene» i 2018, begge til strålende kritikker. Det har gitt forfatteren arbeidsro, og tid til mer nerding rundt sin fremste lidenskap: Gamle våpen, spesielt engelske sideliggere. Lars Mytting har besøkt alle de store børsemakerne i England, og uttalte i et intervju her i bladet for noen år siden at det er en estetisk tragedie i det norske høyfjellet at det er så mange over/under hagler.

Bokanmeldelse: «Den nye fisken»

Den genuine våpeninteressen- og kunnskapen, blomstrer da også til de store høyder i kapitlet hvor forfatteren sender Jehans Hekne til Helleberg våpenforretning på Lillehammer for innkjøp av en Krag-Jørgensen.

Den gang verdens beste rifle, og en revolusjon. Ikke bare hadde prosjektilet en utgangshastighet på ubegripelige 770 meter i sekundet, Kragen kunne ta hele seks patroner!

Ingeniørkunst og natur, samlet i et velbalansert praktstykke av stål og tre. Til den uoverkommelige pris for en husmann av femtifire kroner og seksti øre. Men jeger Jehans har pengene. Hvordan, er så elegant romanhåndverk, at denne anmelderen blir sittende å smile.