Med not i Gaula

Elva kan vise til 55 000 fiskedøgn i løpet av sesongen. Årlig omsetning, med ringvirkninger av fiskerens opphold, har passert 100 millioner kroner.

Denne utviklingen berører Ingvar Ree i liten grad i sin bok om en av Norges beste og mest populære lakseelver. Til gjengjeld pløyer forfatteren, som har bodd ved bredden av Gaula i snart 60 år, dypt i tidligere tiders fangst og fisketradisjoner.

Laksen betydde mat for bygdefolket, og man gikk til verks med lyster, sløer og teiner, seinere garn og not. Her som andre steder.

Bokanmeldelse: «Laks og laksefiske på Sørlandet»

Denne perioden, fram mot første verdenskrig, hvor det eneste eksotiske innslaget var en og annen engelskmann med sport for øyet, omtaler Ree både grundig og levende. Her møter vi blant annet stjørnværingene, yrkesfiskere fra kysten, som kom til Gaula og drev notfiske i Melhus-delen av elva om sommeren. Dette var folk som kunne sitt fag.

Interessant er også kampen for å få stoppet dette fisket, hvor det engelske firmaet Lumley House i London og medspiller Thorvald Beyer fra Bergen, var tunge pådrivere.

Lumley var den sentrale reiselivsaktøren i formidlingen av britiske laksefiskere til Norge på tampen av 1800-tallet. Å få fjernet garnfisket på de nederste milene fra Gaulfossen og ned til fjorden, var derfor kampsak nummer én, fram til første verdenskrig brøt ut og gjorde slutt på alt av turisme.

Bokanmeldelse: «Ørretfiske i Hallingdal»

Interessant er også historien om Anders Th. Talsnes (1854–1934) som arbeidet som roer og klepper for engelskmennene allerede som 16-åring. Han skrev dagbok, og notatene forteller at klepperjobben ikke nødvendigvis var noen idyll, dersom storlaksen glapp. Noen måtte jo få skylda …

Boka er illustrert med en god del historisk interessante bilder, og et lite galleri av storlakser fra både eldre og nyere tid. Kun eksemplarer over 20 kilo er verdiget plass.

Fangst og fangsttradisjoner i Gaula er uansett en liten historisk godtepose for alle med et bankende hjerte for Trøndelags lengste lakseelv.