Jakta på folkeskikken

Meninger i ytringen står for skribentens egen regning. 

Jeg innrømmer det gladelig, jeg er en vært en ivrig bruker av sosiale medier. Jeg har delt stort og smått fra hverdagen som jeger, hundeinstruktør og handler på utstilling. I tillegg har jeg sugd til meg av all kunnskapen som er der ute. Jeg er sikker på at jeg kunne partert en elg bare ved bruk av sosiale medier.

Innen jeg felte mitt første vilt, hadde jeg lært alt det grunnleggende på kurs. Men hvordan man faktisk vommer ut et dyr, var upløyd mark. Selv om jeg hadde sett utallige jegerhender romstere rundt for å «gjøre opp dyret», hadde jeg aldri sett hva som faktisk skal gjøres med tarmer og strupe. Redningen da jeg stod helt alene med mitt første rådyr, ble dekning på telefonen og en video på Youtube.

En ting er sikkert; som du roper i sosiale, medier får du svar. Folk er ekstremt gode til å gi råd, enten du har bedt om det eller ikke. Ofte er det mange konstruktive kommentarer å få, andre ganger må man heller sortere ut og la mesteparten gå i glemmeboka. Men ligger det noen farer i at vi treffes sjeldnere og sjeldnere over en kopp kaffe?

At samtalene flyttes til lukkede grupper på Facebook, direktemeldinger på Snapchat eller Instagram? Hadde du vært like tøff i tonen rundt bordet eller bålet, når du ikke har et tastatur å gjemme deg bak? Hadde jeg?

Naturen og de sosiale mediene er for alle, også de som ikke ser verdien av et høstningsbasert friluftsliv. Kommentarene som kommer fra alle som ikke liker å se blodige bilder der en jeger står skrevs over et vilt mens vomma flyter, har en like stor rett til å være en del av den digitale diskursen som oss veidefolk. Likevel har jeg en utfordring å komme med: Kan vi heller vise fram mer #jaktglede?

Alle som har tatt jegerprøven lærer at man skal vise respekt for viltet, også når dyret er felt. Hvordan formidler vi dette på best mulig vis? Ja, fallet hører med. Men det gjør også det sosiale båndet mellom jegerne, samarbeid mellom hund og fører, matauk og tradisjoner.

Om en ung mann eller kvinne søker opp #jakt i et vilkårlig sosialt medium, kommer det utallige bilder av felt vilt. Bilder eller beskrivelser av hva selva jakta faktisk er for oss jeger, er det færre av.

Jeg er ikke oppvokst med jakt, og mine foreldre har heller aldri drevet med jakt. Om jeg i min ungdom hadde søkt opp ordet jakt på Instagram og kun sett blodige dyr, hadde nok ikke det vekket en umiddelbar interesse for høstningsbasert friluftsliv. Sagt med andre ord; har du tenkt over hvilken rolle sosiale medier spiller for rekrutteringen til både jeger- og fiskerstanden – og for hvordan vi oppfattes av omverdenen? Hvis du skulle delt et bilde av hva jakt er for deg, hva hadde du da lagt ut?

Jeg vil se voksne og barn som steker et rykende varmt hjerte på bålet, eller lese om hvor mye sopp du fant på dagens jakttur. Legg ut en post med en sliten og fornøyd jakthund i senga, eller del gleden over alle sporene du så, selv om det akkurat denne dagen ble 1-0 til viltet.

Sosiale medier skal være nettop det; sosiale. Da må vi alle huske på folkeskikken, og samtidig tenke litt gjennom hvilke øyeblikksbilder som forteller den beste historien.