Fra gevir til giftering

– Strengt tatt er det ikke mange materielle ting vi mennesker trenger, men det ligger i vår natur at vi pynter oss, sier smykkekunstner Annegi Eide.

Selv bærer hun ikke annet enn et sjenert anheng av reinsdyrgevir rundt halsen. Det lille geviranhenget har et feste i sølv og en snor i lær, samt en liten stjerneklar krystall i midten.

– Det er Swarovski-krystall. Det er den samme produsenten som står bak linsa i riflekikkerten til mang en jeger.

Steinbit og torsk

Reint bortsett fra disse krystallene, satser Annegi Eide stort sett på lokale, norske råmaterialer. Ofte velger hun materialer som tidligere ble ansett som nyttige, men som i dag regnes som avfall. Eksempelvis never, gevir, bark og fiskeskinn.

Store Norske Leksikon kan fortelle at fiskeskinn, den gangen Norge var et fattig land, ble garvet og benyttet kommersielt, fortrinnsvis som overlær til blant annet sko og lommebøker. Til dette brukte man skinnet fra steinbit, torsk, sei, hyse og lange. Også lakseskinn var holdbart, men ikke like tilgjengelig.

Økologisk

Annegi vil helst ha kontroll på hele prosessen og har selv forsøkt å garve fiskeskinn.

– Det var mye jobb!

Etter en langvarig jakt, fant hun omsider en leverandør.

– Jeg endte opp med et lakseoppdrett i Skottland. De driver økologisk og selve garvingen skjer uten bruk av farlige tungmetaller, forteller hun. Miljøengasjementet sitter i ryggmargen.

Håndverkeren stryker hånda forsiktig over et kongeblått stykke lakseskinn, før hun tar et skikkelig tak i skinnets ender og strekker til.

– Fiskeskinn er nesten ti ganger sterkere enn kuskinn i samme tykkelse.

Arkeologi

Annegi er utdannet inn arkeologi og biologi, men naturinteressen fikk henne til å satse på smykker og håndverk. Verkstedet er hjemmekontoret. Som botanisk illustratør har hun tatt oppdrag for både forlagsbransjen og vitenskapelige institusjoner.

Karrieren kan framstå sprikende, men en rød tråd er nettopp interessen for arkeologi og natur, stein og bein. Og uten interessen for tegning og estetikk, hadde hun kanskje ikke blitt smykkedesigner?

Kunstneren drives av en sterk nysgjerrighet. Hvordan har man brukt naturmaterialer tidligere, og hvordan kan de benyttes i dag?

Kundene møter hun på hjemmebane, noe som gir mulighet til å fortelle om prosessene, og samtidig vekke interessen for norske og nordiske materialer.

Å komme dit at du kan leve av det du lager, har imidlertid kostet tid og krefter, en ikke ukjent utfordring for de fleste kunsthåndverkere og småprodusenter i Norge. Det er tøft å konkurrere med produkt produsert i lavkostnadsland.

Rikholdig venteværelse

Inne på verkstedet, i et hus i den sagnomsuste Askeskauen mellom Helgeroa og Stavern, trekker Annegi ut en skuff. Deretter en til. Det er titalls av dem. I hver skuff ligger det mulige kunstverk.

Deler av gevir i den ene. Knapper av fiskeskinn i den andre. Stein i den tredje.

En skuff er som et venteværelse å regne. Her ligger emner som fortjener full oppmerksomhet den dagen de hentes fra. En rosenkrans fra et elghorn. Skal det bli en enorm ring eller en brosje?

I hendene holder kunstneren et nydelig slipt og polert hvitt bein, som med et lokk i stein eller tre, vil det kunne bli et lite skrin.

– Dette er lårbeinet fra ei ku som en hund har gnagd på.

Jaktminne

Det hender at kundene tar med seg eget materiale og ønsker å få laget smykker av det. Et typisk eksempel er jegeren med nok av gevir hengende på veggen. Nå vil hun eller han ha et litt annerledes minne i form av en ring på fingeren eller et smykke rundt halsen. Hun kommer gjerne kunden i møte, men vil også sette sitt personlige preg på utformingen.

– Jeg må kunne jobbe ut fra min egen ide og eget hjerte.

Til døden skiller …

Engasjement. Nysgjerrighet. Fascinasjon. Håndlag. Det gjelder også gifteringer. Eide kan eksempelvis velge gevir fra en simle til kvinneringen, og gevir fra en bukk i ringen til mannen. Kvinnens ring vil i dette tilfellet bære preg av simlegevirets lysegrå eller beige kulør. Mannens ring vil være hvitere.

Sammen forener de kjærligheten – verdens kanskje mest gjenvinnbare ressurs.

Brakte lykke og krefter

Gjennom menneskets historie har jegere og fiskere utnyttet byttet også etter at kjøttet var fortært. Bein, gevir og tenner representerte blant annet overføring av dyrets krefter.

– I graver fra jernalderen (cirka 500 f.Kr til 1000 e.Kr red.anm.) er det funnet bjørnetenner med hull, som trolig ble båret i snor rundt halsen, forteller Jostein Bergstøl, førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Bjørnetennene kan nok ses som et uttrykk for at jegeren ville hente styrke fra det aller farligste og sterkeste dyret. For tiden er det en utstilling på Historisk museum om dette temaet.

Kilder: https://www.khm.uio.no/besok-oss/historisk-museum/utstillinger/fabelakti...