En politisk skamplett

I løpet av få generasjoner har overfiske, kloakk, forurensning fra industri og avrenning fra landbruket langt på vei tatt kverken på vår en gang så fiskerike og frodige hovedstadsfjord – hvis helsetilstand nok en gang ble satt på agendaen under årets Oslofjordkonferanse.

Der benyttet også elleve av landets fremste eksperter på fjorden anledningen til å undertegne et opprop. Tittelen gir en kortfattet oppsummering av situasjonen: «Økosystemet i Oslofjorden kollapser – vi trenger tiltak». Den utstråler en blanding av fortvilelse og resignasjon. For det finnes rikelig med kunnskap om hva som må til for å få pasienten på beina. Det skorter heller ikke på tiltaksplaner og gode intensjoner. Gjennomføring er det verre med.

«Alt kan repareres», sang Jokke & Valentinerne i 1986. En god innstilling, men alt har en grense – også en ødelagt fjord. Og jo lengre vi venter, desto mer krevende og kostbar blir jobben. Hva er så grunnen til at det går så tregt?

– Ingen har et overordnet ansvar for arbeidet. Staten må helt enkelt skjære gjennom og ta roret – og regninga, var den klare beskjeden fra direktør Espen Søilen i Oslo friluftsråd.

Det handler dog ikke bare om ansvarspulverisering og handlingsvegring, men også om hva man aktivt velger å prioritere – eller ikke prioritere. Den utøvende makten ligger hos regjeringen. Den selvsamme regjering som fortsatt gir tommel opp for bunntråling i de marine nasjonalparkene, og som av miljøhensyn nå strammer inn landbrukets regelverk for gjødsling, samtidig som sprengstofffabrikken Chemring Nobel i Asker øker produksjonen og får tillatelse til å femdoble nitrogenutslippene, vel vitende om at nitrogen fra avløpsvann, industri og jordbruk nå er en av de viktigste årsakene til miljøproblemene i fjorden.

Dagens torskefiskeforbud har bred oppslutning. Samtidig har flere tatt til orde for alt fra nullfiskeområder til total fredning fram til vannmiljøet og fiskebestandene har bygd seg opp igjen, noe som fort kan ta 20 år. Forbud mot tråling i Oslofjorden og Indre Skagerak framstår som et opplagt og høyst nødvendig tiltak. Hva så med sportsfiske etter andre arter enn torsk?

NJFF mener totalforbud er et lite målrettet tiltak, og frykter det vil føre til at folk mister interessen og engasjementet for fjorden. Organisasjonen ønsker heller en bedre regulering av sportsfisket etter arter som tåler beskatning. Rådgiver Øyvind Fjeldseth i NJFF påpeker at fiskeriforvaltningen har feilet både når det gjelder informasjon og oppsyn siden torskefiskeforbudet ble innført i 2019. Han har unektelig et poeng. Minstemål, maksmål, mengdebegrensning på utvalgte arter kombinert med god informasjon og økt oppsyn, slik det praktiseres i våre naboland, burde være overkommelig i vår mest sentralt beliggende fjord.

Vi skal ikke undervurdere betydningen av et sterkt engasjement i befolkningen. Til nå har det kostet for lite politisk kapital å gi blaffen. Tidligere sportsfiskekonsulent i NJFF, Steinar Paulsen, retter en harmdirrende pekefinger mot myndighetene som lar næringsinteresser og yrkesfiskere trumfe de fleste hensyn, men finner det også betimelig å gi sin tidligere arbeidsgiver et ørlite spark i leggen. Han minner om at dette er en kamp som berører friluftslivet til mer enn to millioner mennesker, og mener NJFF sentralt i samarbeid med lokal- og regionlag må legge et enda sterkere press på beslutningstakerne.

Også Jakt & Fiske får passet sitt påskrevet for ikke å bedrive mer kritisk journalistikk i en sak som angår en tredel av befolkningen. Det må vi som redaksjon tåle. Utfordringen er at det for tiden er svært mye dårlig politisk håndverk som fortjener oppmerksomhet – særlig når det gjelder ivaretakelse av natur. Men vi tar kritikken til etterretning, og kan love at Oslofjorden definitivt ikke er glemt.