Rypeforvaltning – en praktikers erfaringer

Hans-Jørgen Jahren, tidligere sekretær i Øvre Numedal Fjellstyre.

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Derfor har jeg forsøkt å følge med i den faglige diskusjonen. Og nå de siste artiklene i Jakt & Fiske der Hørnell-Willebrand og Pedersen/Brøseth strides. Jeg velger både å starte og avslutte med noen visdomsord av Leonardo da Vinci. Innledningsvis passer hans ord om at «forståelsens glede er den høyeste glede.» Dette målet er vi iallfall enige om.

Oppgaven og jobben min de siste årene har vært sekretær i Øvre Numedal fjellstyre, som forvalter vel 400 000 da. på den sentrale og østlige delen av Hardangervidda. Tidlig så jeg betydningen av god statistikk og nytten av takseringer. Derfor har vi gode data for fellinger de siste 20 årene og taksering fra 2006.

Hva har så kontakten med tusenvis av jegere, det samme antall km i felt, lesing av kommentarer fra jegere, kontakt med mange av dem og egen jakterfaring, gitt meg av lærdom?

Les også: 25 tips for septemberjakt på lirype

Fredning alene gir ikke automatisk mer fugl

Jeg har ikke full oversikt over alle forskningsdata, men har aldri fått svar på spørsmålet: Hvilke områder har vært fredet over noe tid og fått mer fugl enn omkringliggende områder?

Noen tror fortsatt at det kun er å frede noen år, så blir det mye fugl. Dette stemmer ikke med min erfaring. Noen eksempler: I 2014 var det greit med fugl (9 ryper på km²) og jeg ble fortalt at nå måtte vi spare fugl slik at vi fikk et skikkelig rypeår i 2015. Våren 2015 ble bedrøvelig med kulde og vinter på Hardangervidda til langt ut på sommeren. Takseringene viste nærmest null produksjon. Vi så ikke at det var et høstingsmessig overskudd. Den eneste gangen i min periode som sekretær, anbefalte jeg å frede. Er situasjonen slik at det nesten ikke er ryper i fjellet, ser også jeg at det ikke kan jaktes. Vi kan altså ikke tro at vi kan spare fugl fra det ene året til det neste, når naturgitte forhold ikke spiller på lag.

Og så har vi sett til naboområdene, som i stor grad har fredet rypa. F.eks. Eidfjord som er vårt naboområde i vest. I fjor hadde de 8 ryper pr. km², mens vi med jakt, hadde 33 ryper. I år viste våre takseringer over 50 ryper pr.km2, mens det i Eidfjord er 10. Hvis fredning hadde virket, burde Eidfjord fått et skikkelig oppsving.

Fredning må i tilfelle kombineres med andre tiltak. Men her har vi begrenset med muligheter grunnet fredning av det meste av rovviltet. Riktignok kan det skytes rødrev, og det kan være et viktig tiltak.

Mange tror at småviltet kan forvaltes som storvilt. Det er feil. Vi som også følger villreinen, ser at den øker med 20–25 % ved fredning. Mens rypa svinger med kanskje åtte-ti variabler, og derfor påvirkes i langt større grad av flere faktorer. Og så er dødeligheten så mye større enn hos hjortevilt.

Forholdene om våren

Dette er svært viktig. Se hva jeg skrev om situasjonen i 2015. I år er det også grunn til spenning. Variable værhold i en kritisk tid om våren og tidlig sommer gjør meg litt utrygg. Særlig der snøsmeltinga har gått tregt. I slike situasjoner har jeg sett ganske store, lokale forskjeller.

I en allmenning blir hver m² jakta

Dette er ikke direkte berørt av forskerne denne gangen, men tidligere framhevet som «allmenningens tragedie.» Det er i alle fall feil! Ta en tur på Hardangervidda og se de enorme områdene. Store områder ligger brakk. Selv om Øvre Numedal statsallmenning ligger ganske sentralt i forhold til innfart, har vi svære mange områder som i praksis ikke blir jakta. Betydningen av buffersoner er faglig understreket. Kanskje er det noe av årsaken til at vi har jevnt bra med fugl til tross for ganske intensiv jakting i de mer lett tilgjengelige områdene? Situasjonen med null-jakt har vi også i store områder ellers i allmenningene.

I de gode årene mener jeg også at vi kan jakte hardt uten at det gjør skade. Ett nært eksempel: Takseringen vår viste i 2018 en bestand på over 40 ryper pr. km². Med et areal på 411 km² skulle det teoretisk være om lag 16 000 ryper i området. Vår statistikk viste at det ble felt 566 ryper, og med et forsvarlig uttak på 15 prosent kunne vi felt 2400 ryper. Selv med god feilmargin er vi altså langt fra tålegrensa. I enkelte år har vi vært på vel 2000 ryper, men det er ikke det generelle bildet.

Anbefalt uttak godt under 30 prosent lyttes det nå til. Jeg har også i år jobbet en del med rypejakta og «jaktmanndager» er også et moment å se på. Vi har alltid fulgt med på antall jaktdager i terrenget, og det er en tydelig sammenheng mellom antall jaktdager og antall felte fugl. Anbefalingene fra Hørnell-Willebrand er i overkant hva vi anser forsvarlig.

Er rype stedbunden?

Ja – er min erfaring. Både som støkkjeger og jeger med utmerket vorsteher, går jeg tilbake til mine gode lokaliteter og finner fugl år etter år. Og jegerne vet dette når de søker. De vil inn der de er kjent og der de erfaringsmessig vet det er fugl. Det er en stor fordel å være lokalkjent.

Nylig var jeg på min hytte øst på vidda, og rypa hadde sine kyllinger i det samme området bak hytta – der de alltid har hatt sine kull.

Les også: Hvor mye forflytter lirypa seg – egentlig?

Rødlisting

Det var med skrekk vi så at rypa ble rødlista. Men jeg tenkte: Rypa kommer tilbake! Og det skjedde. De to siste årene har vi hatt eventyrlig med fugl. En rypebestand har tydeligvis et enormt potensial.

Jeg har innsett at å mestre kontroll over rypa, slik at man kun får gode år, er umulig. Vi må leve med svingninger. Stabilt mye fugl over mange år er ønsketenkning. Leonardo da Vinci sa allerede for 500 år siden at naturen lever sitt eget liv. Hans visdom må vi ta inn over oss.