Er vindkraftmotstand egoistisk og bakstreversk?

Hege Ulstein i Dagsavisen satte en foreløpig rekord da hun forleden framholdt at drivkraften bak motstanden både er såkalt NIMBY (Not In My Back Yard) og dessuten den ekstreme høyresidens behov for et nytt fokus når muslimhetsen er i ferd med å miste sin kraft. Dette er påstander vi må se nærmere på.

Norsk miljøkamp var lenge ensbetydende med kamp mot fornybar energi, med Mardøla-aksjonen og kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget som de to mest kjente.

Klimaendringer var knapt et tema da de største slagene om vannkraft ble utkjempet. Men heller ikke i dag er alle enige i at klima trumfer andre miljøproblemer. Hva som må til for å løse klimautfordringene er det også mange meninger om. Er utslippene konsekvenser av et økonomisk system som ikke kan styre sin egen vekst?

Må vi finne på noe nytt? Eller er det bare en kursendring som skal til, som kanskje kan gi økonomien en vitamininnsprøytning i form av «det grønne skiftet»?

Både i Norge og i andre land møtes vindkraftprosjekter med massiv motstand. Men motstanden er sammensatt. Ødeleggelse av landskap og leveområder for planter og dyr er viktigst for noen, mens støy og visuell forurensing er et hovedpoeng for andre. Bekymring for naturbasert reiseliv så vel som tradisjonell økonomi og urfolksrettigheter kan være elementer i lokale allianser.

Er den nye kampen mot vindmøller et paradoks, like meningsløs som Don Quijotes? Hvis man mener at «grønn vekst» er eneste vei framover kan det se sånn ut. Altså «business as usual», bare uten fossil energi.

Fra det holdet hører vi stadig at motstanden er egoistisk og skyldes at folk ikke vil ha ødelagt utsikten sin, og at den er et eksempel på det som kalles NIMBY, altså at man ikke vil ha noe plagsomt – som man ellers er for – i sin egen bakgård. Eller ved sin egen hytte.

Fra andre perspektiver ser det annerledes ut: Hvis man mener at alskens triks i en vekstavhengig økonomi ikke kan berge oss, er det logisk å redde stumpene nå og jobbe for systemendringer på lengre sikt. Også andre innfallsvinkler gjør motstanden ytterst rasjonell: Økonomer framholder at vindkraft er samfunnsøkonomisk meningsløs, ingeniører mener at denne typen kraftproduksjon er lite effektiv, og så videre – uten at de stiller det aller minste spørsmålstegn ved markedsløsningene som andre avviser helt.

Alle lander på samme konklusjon om vindkraft, men med ulike utgangspunkt. Og ganske riktig, det finnes «klimafornektere» på den ytterliggående høyresida. AfD i Tyskland har gjort kampen mot «klimahysteriet» til en kjernesak, og Trump «never understood wind» som han selv har uttrykt det. Men det diskvalifiserer jo ikke annen kritikk.

Er folk inkonsekvente og mangler en helhetlig tankegang rundt miljø, slik det hevdes fra alliansen av kraftutbyggere og andre talerør for «det grønne skiftet»? Langt ifra. Miljøspørsmål må nødvendigvis bakes inn i folks verdensanskuelse og politiske syn. Om de ikke har det fra før, vil mange utvikle en forståelse av «sitt» miljøproblem der de ser det i en større sammenheng.

Dette er et tydelig funn i studier som har sett på konflikter om fornybar energi i Skottland og Nederland, der konklusjonen var at NIMBY er lite viktig for utviklingen av motstand. Snarere blir svaret raskt «Not In Anyone’s Back Yard».

Noen kan hevde at dette er etterrasjonalisering og derfor ikke en tilforlatelig kritikk av “fornybarsatsingen”. Men det er sånn menneskers bevissthet om verden utvikler seg – med utgangspunkt i egne erfaringer. Hvordan skulle det ellers foregå?

En amerikansk studie viste at de fleste vindkraftmotstandere i New England ikke var personlig berørt på annen måte enn at de sørget over tapet av natur. Slik sorg er også en sterk erfaring, men det motsatte av NIMBY. Konflikten formes av hvordan man ser på de kreftene som driver utviklingen fram: Er det profitthungrige kraftselskaper med en vekstfiksert stat i ryggen, eller rett og slett klodens idealistiske redningsmenn som står bak?

Om vindkraftmotstanderne hadde slike overordnede perspektiver på sitt engasjement før de oppdaget heslige vindmøller på Vermonts grønne åser, spiller ingen rolle. Og det gjør det ikke i Flatanger eller på Finnskogen heller.