Vei-, jernbaneutbygging og skogbruk er blant de arealendringene som kan påvirke livsvilkårene for vilt og fisk. Dette bildet fra Mjøsas østre bredd viser hvor store inngrep ny infrastruktur kan forårsake. Foto: Torgeir W. Skancke

Den største trusselen mot vilt og natur er tap av leveområder

Klimaendringene er på alles lepper. Men det finnes en trussel mot artsmangfoldet som er større. Tap av leveområder. Hvorfor får ikke det mer oppmerksomhet? Kan det skyldes toneangivende miljøorganisasjoner, spør artikkelforfatteren.
30. mars 2020

I 1982 ble en småbygutt fra Sør-Østlandet omgjort til nyfrelst naturverner. Undertegnede var til og med yngre enn nabolandets Greta da han gikk i banken for å betale medlemskontingenten i Larvik Natur og Ungdom. Kampen om Altavassdraget var nettopp tapt, men denne 13-åringen var inspirert av noen eldre gutter i gata, og tenkte at det ennå var mye å gjøre i verden. Og typisk for ungdom flest, hadde han fasitsvar på det meste …

Den lille N & U-gjengen fra Vestfold hadde grønne feltjakker, kikkert rundt halsen, og fuglekasser på bagasjebrettet. For oss handlet engasjementet om å ta vare på naturen og artene som lever der. Om nærskogen, våtmarkene og elva.

I ungdomsorganisasjonen traff vi engasjerte tenåringer fra hele landet. Noen kom fra storbyen, hadde skinnjakker og boots. Andre gikk i anorakk og luktet av skog og fjell. Folk var opptatt av ulike saker, men det var to tydelige hovedretninger: kampen mot forurensning og kampen mot naturødeleggelse.

Bellona-sjokket
Med opprettelsen av Bellona i 1986, tok miljøbevegelsen et stort steg i den ene retningen. Superheltene Frederic Hauge og Rune Haaland klatret i fabrikkpiper og gravde opp gifttønner.

Sammenliknet med krigerne i Bellona, framsto det å jobbe for ugletreet eller ørretbekken som puslete. Bellona ga et tydelig signal om at klassisk naturvern var ut.

På 90-tallet kom klima på agendaen. Truslene om varmere hav og issmelting vekket et helt nytt engasjement. Det som tidligere ble kalt natur- og miljøvern, fikk nå bare betegnelsen klima.

I 2002 så miljøstiftelsen ZERO dagens lys: «Vi har kun én oppdragsgiver: klimasaken.» Det tradisjonelle naturvernet, med fokus på vassdrag, gammelskog og truede arter, ble nå redusert til en diskusjon for spesielt interesserte.

Naturmangfoldet kollapser
I 2018 skjedde det imidlertid noe: WWF Verdens naturfond presenterte en rapport som slo fast at verdens bestander av virveldyr var blitt redusert med 60 prosent på bare 40 år! (Virveldyr inkluderer alt av vilt og fisk: fugler, pattedyr, krypdyr, amfibier, m.m.)

Deretter kom en stor vitenskapelig studie som konkluderte med at den totale mengden insekter faller med 2,5 prosent årlig, noe som kan bety at insektene har forsvunnet innen 100 år. Insektene er grunnlag for svært mye av livet på jorda. Hvis de blir borte, vil alt annet liv gjøre det samme.

Den 6. mai 2019 slo FNs naturpanel fast at aldri i menneskets historie har utryddelsen av artene foregått så raskt. Og i fjor høst presenterte tidsskriftet Science en rapport som beregnet at antallet fugler i USA og Canada har gått tilbake med 29 prosent på 50 år. Tidligere har man ofte sett på truede arter spesielt. Nå undersøkte man også mengden individer hos en lang rekke av de vanligste artene i Nord-Amerika.

Ifølge alle disse undersøkelsene holder klodens naturmangfold på å kollapse.


Smått, men livsviktig! Insektene er grunnlaget for svært mye av livet på jorda. Blir de borte, vil mye annet liv gjøre det samme. Her ei steinflue. Foto: Henrik L/iStockphoto

Fysiske naturinngrep
1000-kronersspørsmålet er: Hvorfor forsvinner arter og naturtyper? Skyldes det først og fremst miljøgifter? Oljekatastrofer? Klimaendringer? Nei – den desidert viktigste grunnen er det som kalles arealendringer.

Hva betyr dette noe tåkete begrepet? Jo, det handler om fysisk ødeleggelse av natur: industrielt jord- og skogbruk, bygging av bolig- og hyttefelt, energianlegg, gruver og veier.

Ifølge miljøstatus.no, er 87 prosent av Norges 2355 truede arter, truet fordi leveområdene deres ødelegges. Klimaendringene derimot, truer bare 3,7 prosent av de samme artene, mens forurensning en trussel for 6,7 prosent. På verdensbasis ser bildet litt annerledes ut.

Dette forholdet vil trolig endre seg, ettersom klimaendringene slår kraftigere inn. Men hovedtrekkene er de samme: Det er summen av alle våre inngrep i naturen som fordriver artene.

Jakt & Fiske har de siste åra satt søkelys på en rekke typer arealendringer, spesielt de trusler arter som villrein, skogsfugl og anadrom laksefisk står overfor. Dette skjer i form av veibygging, skogbruk, hytte- og vassdragsutbygging, vindkraftanlegg, m.v. Men å skille «nyttige» fra «unyttige» arter er ikke tilstrekkelig: Trusler mot selv de minste og mest «usynlige» artene i et økosystem, kan påvirke de «store» artene, som vi ønsker å høste av.


Hver gang en kommune godkjenner et nytt hyttefelt, går noe tapt. Foto: Torgeir W. Skancke

Summen av de mange små
Klimaendringene er for tiden gjenstand for enorm oppmerksomhet i mediene. De viktigste truslene mot vilt, fisk og naturmangfold for øvrig, blir omtalt i beskjeden grad. Googler man ordene NRK + klima, får man nesten 1,22 millioner treff. NRK + naturvern derimot, gir 44 000 treff. 97 prosent klima mot tre prosent naturvern.

Der ikke min hensikt å nedtone virkningene av klimaendringene. Mitt poeng er å vise hvordan klimasaken overskygger alle andre miljøkatastrofer.


Den seinere tid har det rast en hissig debatt rundt bygging av et stort antall vindkraftanlegg i urørt natur. Det er summen av alle våre inngrep som presser dyrelivet fra skanse til skanse. Her fra Marker vindpark i tidligere Østfold fylke. Foto: Torgeir W. Skancke

Vindkraft-debatten
Hvorfor er det slik? En viktig årsak er at naturmangfold-krisen sjelden skyldes store enkelthendelser, men summen av mange små: Hver gang en kommune godkjenner nytt hyttefelt, en skogeier hogger siste rest av en gammel naturskog, eller det anlegges en ny motorvei, går noe tapt.

Argumentasjonen fra utbyggerne er ofte den samme: «Slapp av, dette er bare et lite inngrep». Men sett i noen tiårs perspektiv, går ødeleggelsene og innskrenkningene i viltets leveområder i rasende fart.

Fjorårets vindkraft-debatt er et av flere eksempler. På den ene siden står tekno-miljøvernere, toneangivende politikere og næringslivet. Samt riksmediene, kan man legge til. På den andre siden står klassiske naturvernerne og lokalbefolkning. Samt lokalavisene. Kort sagt: eliten mot røkla.

Sett fra et osloperspektiv er det liten tvil om hva som er viktigst: Noen forlatte fjellknatter på steder ingen har hørt om, eller den globale klimakrisen. Smått mot stort. Viktig mot uviktig.

Den kanskje fremste av tekno-miljøvernerne, ZEROS daglige leder Marius Holm, gjentar til stadighet at klima er den største trusselen mot naturen. Han nevner ikke naturmangfold-krisen med et ord.


Uten vann, ingen fisk. Vannkraftutbygging fører til tap av leveområder. Foto: Ojimorena/iStockphoto

Mangler helhetstenkning
Hvorfor er det slik at mens tradisjonelle naturvernerne og organisasjoner har oppmerksomhet på en rekke trusler, som naturødeleggelse, klimaendringer, eller overforbruk av ressurser – så opptrer tekno-miljøvernerne kun som om det finnes én fare?

Ideologisk sett, er det tre trekk som karakteriserer tekno-miljøvernerne:

  1. Det viktigste er å redde menneskearten.
  2. Bare vi finner god nok teknologi, så løser vi miljøproblemene.
  3. Vi kan fortsette ressursbruken og den økonomiske veksten som før.

Denne retningen står i sterk kontrast til det filosof og fjellklatrer Arne Næss (1912–2009) kalte dypøkologi. Mens den grunne økologien baserer seg på fortsatt vekst og teknologi, forholder dypøkologien seg til helheten. Den baserer seg på at alt liv på jorda har en egenverdi, og at «alt henger sammen med alt». Et annet av Næss´ mantraer var at oppmerksomheten må ligge på økt livskvalitet, ikke økt materiell vekst.

Hele premisset for myndighetenes «grønne skifte», er troen på at teknologien skal redde oss. Men hva hjelper det å skifte noen råtne bord i skroget, hvis vi styrer hele skuta mot havari? Fortsetter tekno-miljøvernet i samme spor, er jeg redd satsingen vil ende opp som det grunne skiftet.

Siste fra Meninger

Kronikk:

"Fang og slipp" i laksefisket er akseptert dyreplageri

Om «fang og slipp» påfører laksen skader som reduserer evnen til reproduksjon er i svært liten grad undersøkt. Likevel aksepterer vi at et omfattende dyreplageri fortsetter. Det må tas et oppgjør med denne praksisen, skriver kronikkforfatterne.
Kommentaren:

Er vindkraftmotstand egoistisk og bakstreversk?

Den økende motstanden mot vindkraft i norsk natur har fått alarmklokkene til å ring. Ikke bare i energibransjen, men også blant politiske kommentatorer, som ser på slik motstand som bakstreversk og klimafiendtlig.
Leserinnlegg:

Vindturbiner bygges ut i høyt tempo

En forsert utbygging av vindkraft skjer nå med en hastighet få egentlig er klar over. Særlig langs kysten er enestående naturverdier av nasjonal betydning i ferd med å bli industriområder.

På forsiden nå